I århundrer har vitenskapsfolk lett etter raseriets hemmeligheter. De har funnet spor i alle avkroker av kroppen.
Men episenteret ligger i hjernen. Her utkjemper hjernesentrene en krig for å avgjøre om du skal holde følelsene under kontroll eller eksplodere i raseri.
Bare to sekunder skiller en bestemt opplevelse fra en eksplosjon av raseri, så hvis roen skal bevares må du holde kontrollen og telle til ti.
Utforsk raseriets anatomi sekund for sekund akkurat her.
0 sekunder
Sanser slipper impulsene løs
Du kan allerede merke det på mimikken hans og høre det på tonen hans som plutselig blir litt mer ertende. Du vet at han om litt begynner å fortelle alle de andre ved middagsbordet om et av ditt livs pinligste øyeblikk.
Sanseorganene jobber frenetisk.
90 millioner synsceller bakerst i øyet sender signaler tvers gjennom hjernen til den bakerste delen av hjernebarken.
Elektriske impulser flyr på kryss og tvers gjennom hodet. Signalene havner blant annet i hippocampus, et sett rekeformde klumper av hjerneceller dypt inne i hodet.
Her blir inntrykkene gjemt i hukommelsen mens gamle minner lagret rundt om i hjernen kobles sammen i et puslespill som er med på å avgjøre hvordan du vil reagere.
0,5 sekunder
Fornuften går til kamp mot raseriet
Arrgh! Det er ikke til å holde ut. Nå begynner han å plapre i vei og underholde de andre om den episoden fra da dere var yngre – bare for å få dem til å le på din bekostning. Kanskje du kan rekke å stanse ham før han kommer for langt inn i historien. Du husker forrige gang du prøvde å snakke ham til fornuft. Det hjalp ikke. Han må lære det en gang for alle, men du vil heller ikke si noe som kan ødelegge vennskapet deres
Det er gått under et halvt sekund, og de elektriske impulsene har nå nådd fram til amygdala og den framre pannelappen.
Amygdala er sentrum for følelser, og her blandes de nye inntrykkene sammen med en virvelvind av minner om tidligere følelseseksplosjoner.
Uten at du er klar over det, pisker amygdala opp en stemning i hjernen din og gjør seg klar til å sende den rasende meldingen ut til hvert eneste lille fiber av kroppen.
Men fornuften kan fortsatt ta seieren. Like bak pannen ligger den framre pannelappen, som vurderer om det er en god idé å bli sint.
Den analyserer årsakene til problemet og forsøker å tenke ut mulige konsekvenser av handlingene dine. Hvis resultatet av beregningene viser at en mer avdempet håndtering av situasjonen er den beste løsningen, sendes elektriske signaler av sted mot amygdala.
Signalene fra den framre pannelappen kan hemme det boblende sinnet i følelsenes episenter.
1 sekund
Sinnet brer seg til kroppen
Hans manglende forståelse for følelsene dine har plaget deg i månedsvis, og nå er det nok!
De utallige minnene om tidligere frustrasjoner tømmer bensin på bålet i amygdala og får fornuftssenteret til å kjempe mot en stormende offensiv.
Sinnet får overtaket i hjernen. Ingenting står i veien for amygdala, som nå sender et regn av signaler av sted gjennom ryggmargen og ut til alle deler av kroppen.
Blant de viktigste mottakerne er binyrene, som er plassert på toppen av hver av nyrene.
Kjernen av binyrene inneholder celler som aktiveres av impulsene i amygdala. De begynner straks å pumpe ut adrenalin i blodet.

Sinne gir deg suksess i livet
Overdrevet sinne er skadelig, men forskere har vist at du ikke alltid skal holde raseriet nede.
Sinne gjør deg mer fornøyd
I en stor studie spurte forskere fra Harvard-universitetet i USA en gruppe personer om hvordan de håndterte sinne, og om de følte seg fornøyd med arbeidssituasjon og privatliv. Resultatene viste at folk som slapp sinnet løs, også var mest fornøyde med livet.
Sinne hjelper deg med å treffe beslutninger
I et annet forsøk ble en rekke forsøkspersoner presset til å bli sinte, og senere skulle de lese en rekke gode og dårlige argumenter. De sinte personene viste seg å være flinkere til å gjennomskue de dårlige argumentene.
Sinne vinner over frykten
Studier har vist at det hjelper å bli sint hvis du er redd. Sinte personer er mer villige til å ta sjanser, og de er mer optimistiske omkring utfallet av situasjonen.
1,5 sekunder
Adrenalin gjør kroppen kampklar
Varmen sprer seg i ansiktet ditt, og svetten begynner å piple fram på pannen. Du kan merke hjertet ditt slå raskere og raskere mot innsiden av brystet mens lungene jobber for full damp for å trekke inn luft. Tennene dine knaker nærmest under presset fra kjevene, og du knytter nevene dine helt til knokene blir hvite. Pupillene utvider seg slik at lyset strømmer inn, og du blir blendet av raseri.
En syndflod av signaler fra amygdala, forsterket av adrenalinet i blodårene, fosser inn over organene dine.
Svettekjertlene begynner å skille ut væske på overflaten av huden, mens musklene rundt blodårene trekker seg sammen eller utvider seg for å endre på fordelingen av blod i kroppen.
Det systemet av elektriske impulser som styrer hjerterytmen uten at du trenger å tenke på det, øker frekvensen slik at slagene nå er raskere og hardere.
Samme behandling får mellomgulvet, som trekker kraftig i brystkassen slik at lungene kan overføre mer oksygen til blodet.
Og overalt i kroppen mottar musklene signaler om å gjøre seg klar til kamp, helt til muskelfibrene blir spent til bristepunktet.
Beskjedene når også fram til leveren. Levercellene aktiverer en serie enzymer som begynner å gjøre innhogg i sukkerlagrene.
Resultatet er små sukkermolekyler som leveren sender ut i blodet.
Sammen med det økte oksygenopptaket fra lungene og et forsterket blodomløp utgjør leverens sukkerkaskade den perfekte stormen som skal gi musklene dine energien til å gå amok.
2 sekunder
Cellemotor driver raseriutbrudd
En flodbølge av energi sprer seg gjennom kroppen din. Du føler deg sterkere enn noen gang. Det har bare gått to sekunder siden historien ved middagsbordet begynte å bombardere sansene dine, og du er helt høy på tanken om å slippe raseriet løs og eksplodere.
Hver eneste en av muskelfibrene i kroppen suger til seg oksygen og sukker fra blodet. De avlange cellene transporterer det biologiske drivstoffet fram til mitokondriene, som ved hjelp av en rekke kjemiske reaksjoner overfører energien i sukkermolekylene til stoffet ATP.
ATP får to typer proteinstrenger som løper på langs i hver muskelcelle, til å gripe fatt i hverandre og trekke endene mot hverandre. Dermed blir cellene kortere, slik at muskelen trekker seg sammen.