Både vitenskapen og filosofene har vært opptatt av dette spørsmålet i hundrevis av år – av gode grunner uten å komme til et definitivt gyldig svar.
Ofte har holdningene hatt noe å gjøre med hvilken type samfunn de er oppstått i. For eksempel har man i krigersamfunn som regel foretrukket å dø i kamp, mens representanter for mer fredelige folkeslag har argumentert for at det er best å sovne stille inn. Rent medisinsk er det en del som tyder på at en langsom død ikke nødvendigvis er den verste.
Blant annet har en rekke amerikanske leger studert hva som skjer med mennesker som blir holdt kunstig i live – nå sist i forbindelse med saken om amerikaneren Terri Schiavo, som var i en såkalt permanent vegetativ tilstand. Da ble det debattert om hennes matsonde skulle fjernes slik at hun kunne få fred. Når det skjer, begynner kroppen å dø av sult. Men selv om det virker barbarisk, er prosessen faktisk ganske fredfylt.
De fleste pasienter som ikke er i stand til å spise eller drikke, går etter hvert inn i en tilstand som kalles ketose. Det vil si at kroppen begynner å forbruke fett og muskler som brensel. Etter hvert blir nervesystemets reaksjoner svært svake, og derfor vil pasientene neppe være i stand til å oppleve smerte, sult eller tørst. Når nyrene til slutt svikter, dør pasientene, trolig uten ubehag.