I dag er vi den eneste menneskearten på jorden. Men slik har det ikke alltid vært.
For noen tusen år siden delte forfedrene dine kloden sammen med andre beslektede arter, og de levde så tett sammen at det fortsatt kan observeres i DNA-et ditt i dag.
Men det har tidligere vært en gåte akkurat hvor vår egen art, Homo sapiens, møtte neandertalerne og de gåtefulle denisovaene.
Nå har forskere rekonstruert neandertalernes rute ut av Europa og videre mot Asia og utpekt ett spesifikt område som kan ha vært litt av en menneske-hotspot. Det skriver IFLScience.
Forskerne brukte ulike funn av steinredskaper fra neandertalerne til å rekonstruere fortidsmenneskenes rute østover.
De spesifikke plasseringene av redskapene ble plottet inn i en datamodell som også tok hensyn til temperaturer og geografiske forhold. En av rutene ville kreve at neandertalerne krysset Sibir, der det brutale klimaet ville ha gjort det vanskelig å overleve.
Den andre ruten ville gå gjennom den såkalte sørlige kaspiske korridoren, som er en liten stripe land i dagens Iran.
Samlingsted for mennesker, dyr og planter
Med en beliggenhet mellom Det kaspiske hav og den såkalte Alborz-fjellkjeden var den sørlige kaspiske korridoren et paradis for mange ulike plantearter og dyr for mellom 57 000 og 71 000 år siden. Men nå ser det ut til at korridoren også kan ha tjent som et samlingssted for de forhistoriske menneskeartene.
Den sørlige kysten ut til Det kaspiske hav kan ha vært et samlingssted for denisovaer, Homo sapiens og neandertalere for mellom 57 000 og 71 000 år siden ifølge forskernes datamodeller.
«Basert på en rekonstruksjon av temperaturer og nedbør for mellom 57 000 og 71 000 år siden, er teorien vår at dette området kunne være et tilfluktssted for neandertalere og for andre arter», skriver forskerne fra Tyskland og Iran.
Studien åpner dermed opp for at området i det nordlige Iran har gjort det mulig for artene å møtes og blande gener.
Men forskerne understreker at teorien først er endelig bekreftet hvis vi finner levninger fra fortidsmenneskene i området. Så langt kan vi nemlig bare se nærværet i området gjennom ulike funn av steinredskaper.