Norske forskere håper de har funnet «det neste store» i kampen mot kreft
Dypt inne i kroppen vår har forskere funnet noe de mener kan få helt avgjørende betydning i kampen mot de mest aggressive kreftformene.
Tarmkreftceller (blått) utsettes for drapsvesiklene som fører til celledød (grønt). Forskerne bruker fargestoff siden cellene vanligvis er helt gjennomsiktige.
På et laboratorium ved Universitetet i Oslo står det akkurat nå et varmeskap og sørger for at temperaturen rundt en samling flate plastflasker holder seg omkring 37 grader.
Inne i plastbeholderne ligger det nemlig en gjennomsiktig lyserød væske som inneholder noe forskerne i rommet håper kan bli det neste store i kampen mot aggressive kreftformer. Et mikroskopisk våpen på mellom 50–200 nanometer som er høstet dypt inne i menneskekroppen.
Det lille våpenet stammer fra en helt spesiell medfødt immuncelle fra blodårene våre som er topptrent til å spore opp og nedkjempe ikke bare virus, men også bestemte typer kreft.
Blant forskerne blir de spesielle immuncellene ofte kalt dreperceller eller NK-celler, av engelsk natural killer cells. Inne i cellene finnes en rekke små fettrike blærer proppet med giftige proteiner som kan feste seg til kreftcellene. Og de har vist seg å ha en dramatisk effekt i laboratoriet.
«Det er de mest slående resultater jeg noen gang har sett, og jeg har vært med på dette i 25 år», forteller Marit Inngjerdingen til Illustrert Vitenskap. Hun er professor ved Oslo universitetssykehus og en av forskerne som står bak en studie av de små vesiklene som nylig er utgitt i det vitenskapelige tidsskriftet Frontiers in Immunology.
Kan skape et våpenarsenal
Minngjerdingen og kollegaen hennes har oppdaget at de kan få de såkalte drepercellene til å vokse i den spesielle røde væsken i laboratoriet og deretter høste de små giftvesiklene ved å sentrifugere selve væsken slik at fettlommene synker til bunnen.
De siste årene har dreperceller fått oppmerksomhet fra forskere over hele verden. Ved Universitetet i Oslo er det fra venstre doktorgradsstudent Miriam Aarsund Larsen, professor Marit Inngjerdingen og doktorgradsstudent Yunjie Wu som jobber med prosjektet.
Dermed kan de på en enkel og effektiv måte skape et stort arsenal av fettlommene som i løpet av bare 18 timer får klumper av kreftceller (som forskerne dyrker i laboratoriet) til å visne og dø.
«Omkring 80 prosent av de ulike krefttypene vi har testet, dør. Det kan både være hjernekreft og tarmkreft – vesiklene angriper en lang rekke ulike kreftceller», forklarer Inngjerdingen.
I forskjellige plastbeholdere vokser både de såkalte drepercellene som brukes til å produsere de fettholdige vesiklene, men også de forskjellige kreftcellene som forskerne tester behandlingen på.
Helt ny type immunterapi
Det smarte med vesiklene er at de allerede er en del av kroppens naturlige forsvarslinje og derfor heller ikke er giftige for friske celler. Derfor håper Inngjerdingen og resten av teamet at de kan bruke oppdagelsen til å skape en helt ny type immunterapi mot kreft.
«Det er bare mellom 20–30 prosent av kreftpasientene som reagerer på de nåværende typene av immunterapi, så det er et akutt behov for flere former for behandling», forklarer hun.
«Dette er en ny vei inn i kreftcellene, og det er viktig å ha et stort arsenal av behandlinger slik at vi kan finne den riktige til hver enkelt pasient», sier hun.
Inne i drepercellene finnes det små blærer som består av fett, og som har et hulrom med giftige proteiner som kan nedkjempe kreftcellene. Størrelsen på de små blærene varierer mellom 50 og 200 nanometer.
Neste skritt for Marit Inngjerdingen og resten av teamet er å teste om de laboratoriedyrkede vesiklene faktisk finner kreftcellene hvis de sprøyter dem inn i blodet på et levende vesen. Det skal testes på forsøksmus som får tilført kreftceller under huden.
Lykkes det å få svulstene i musene til å skrumpe, kan de aller første forsøkene på mennesker komme i løpet av noen år, forklarer professoren.
«Hvis alt går bra, og vi setter opp tempoet, kan vi kanskje begynne de første forsøkene på mennesker om et par år», sier hun.
Selv om hun og kollegene fortsatt arbeider med å forstå hvorfor de små vesiklene rammer noen kreftceller og ikke andre, mener hun allerede nå at de har et «enormt potensial.»
«De er effektive, virkelig lette å produsere i store mengder, veldig stabile og lette å fryse ned. Samtidig kan vi sette ting på dem, litt som en bit lego, slik at vi kan skreddersy dem til å angripe bestemte typer av kreft», sier hun.