Nå vet vi mer om hvorfor vikingene plutselig forsvant fra Grønland
Harvard-studie avslører at de ble utsatt for krefter selv ikke de kunne beseire.
I årene rundt 980 begynte en stor gruppe vikinger fra Island å bosette seg på den sørlige delen av Grønland.
De nøt godt av den middelalderske varmeperioden som etterlot seg isfritt hav og ga dem mulighet for å bygge hus, drive landbruk og holde dyr på verdens største øy.
På den nordlige delen av Grønland jaktet nybyggerne på hvalrosser og solgte støttennene til Europa, som en erstatning på elfenben.
Men rundt år 1450 forsvant sjøfarerne plutselig fra bosetningene i Nord-Atlanterhavet, og verken skriftlige kilder eller muntlige overleveringer avslører nøyaktig hvorfor.
Nå gir en studie fra Harvard-forskere antagelig en del av svaret.
I studien, som er utgitt i Proceedings of the National Academy of Sciences så forskerne på en bosetning som omfattet fem hundre gårder på sørspissen av øya.
Gårdene ble bygd med omkring fire kilometers avstand, men ikke langt fra kanten av innlandsisen, som dekker mesteparten av øya.
En dobbeltkatastrofe
Vikingenes forsvinning falt sammen med en periode der store deler av den nordlige halvkule ble rammet av en såkalt liten istid som fikk særlig alvorlige konsekvenser i Nord-Atlanteren.
Datasimuleringer har tidligere vist hvordan de voksende ismassene langs kysten av Grønland presset de frodige kystområdene flere meter ned under havoverflaten og etterlot nordboerne uten mulighet for å dyrke jorden.
Men utfordringene stanset ikke der.
Tokt fulgte faste ruter
DNA fra skjeletter over hele Europa bærer spor etter vikingene, og dermed kan forskerne følge vikingenes vei gjennom Europa. Resultatene bekrefter tidligere forestillinger om at danske, norske og svenske vikinger fulgte hver sine faste ruter.
Danskene satte spor i England, men også sørover i Europa.
Nordmennene reiste særlig til Irland, Island og Grønland.
Og svenskenes gener spredte seg østover.
I den nyere studien så forskerne igjen på hvilke konsekvenser den voksende ismassen hadde for kysten og beboerne der.
Beregningene og modellene avslører at ismassene antagelig også utøvde en sterkere tyngdekraft på vannet rundt Grønland, noe som fikk havnivået til å stige.
Den siste dråpen
Ismassene fikk altså både havet til å stige og landet til å synke – noe som til sammen ga en havstigning på 3,3 meter og førte til at kysten trakk seg tilbake hundrevis av meter og la to hundre kvadratkilometer land og mange hjem under vann.
Tidligere forskning har allerede antydet at det antagelig var stigninger i havnivået under vikingenes tid på Grønland. Men forskerne som står bak studien, er de første til å påvise de dramatiske konsekvensene av vannmassene.
Bosetterne på Grønland, som for øvrig omfattet Eirik Raudes sønn, Leiv Eiriksson, strevde også med andre utfordringer i det brutale landskapet, blant annet lavere temperaturer, som gjorde det vanskeligere å dyrke jorden, konflikter med inuitter og lavere etterspørsel etter elfenben fra hvalross i takt med at elfenben fra elefanter nådde Europa.
Men ifølge forskerne kan vannmassene ha vært en av de siste dråpene bak nordboernes totale forsvinning i år 1450.
«Vi har funnet ut at stigningen i havnivå faktisk spilte en rolle for vikingenes forsvinning», forteller Marisa Borreggine, som er en av forskerne som står bak studien, til New Scientist.
«Men det var ikke nødvendigvis den viktigste årsaken», fortsetter hun.