Sjalu kvinne i bakgrunnen

Menn og kvinner blir sjalu av ulike grunner

Sjalusi fører sjelden noe godt med seg, men spiller en helt sentral rolle for parforhold hos både dyr og mennesker. Av samme grunn blir menn og kvinner sjalu av veldig ulike årsaker.

Sjalusi fører sjelden noe godt med seg, men spiller en helt sentral rolle for parforhold hos både dyr og mennesker. Av samme grunn blir menn og kvinner sjalu av veldig ulike årsaker.

Shutterstock

Sjalusi er en upraktisk følelse. Er sjalusien ubegrunnet, vil partneren bli sint for å bli beskyldt for noe vedkommende ikke har gjort. Og er den begrunnet, vil den neppe gjøre så mye fra eller til overfor en illojal partner.

Følelsen fører med seg smerte, sjelekvaler og brutte parforhold, så hva er den godt for?

Sjalusi er et trekantdrama

Først må vi ha begrepet sjalusi på plass, for det er forskjell på å være misunnelig og å være sjalu. Begge følelsene bunner i at vi vil ha noe som en annen har – eller som vi forestiller oss at de har.

Misunnelse kan eksistere mellom to individer, men sjalusi krever at det minst er tre parter involvert. Jeg kan være misunnelig på deg fordi du har et flott hus, men jeg kan bare føle sjalusi overfor deg hvis det finnes en tredjepart som vi begge kjemper om.

Jill Byrnit

Jill Byrnit har vært med på å skrive en rekke fagbøker og vitenskapelige artikler om sosiale relasjoner hos mennesker og andre primater.

© Linda Kastrup/Ritzau Scanpix

Evolusjonen har skapt sjalusi for å sørge for handlinger som tjener to formål: å holde mulige rivaler unna partneren din og sikre at vedkommende holder seg hos deg.

Derfor er vi ofte aggressive overfor mulige rivaler, og vi gjør det vi kan for fysisk å holde på partneren eller fjerne rivaler.

Mange dyrearter som har kjønnet formering, oppfører seg på denne måten.

Ukjønnet formering foregår uten befruktning og er sjeldent hos dyr, men vi kjenner den fra for eksempel planter, der en enkelt celle kan dele seg i to identiske kopier.

Unger krever ressurser

Følelsen av sjalusi er imidlertid ikke bare en reaksjon på trusler. Den kommer også når vi forestiller oss framtidige smerter og problemer.

Uansett om det er snakk om mennesker, ulver eller gorillaer, handler sjalusi om å bevare relasjonen til partneren. Det høres romantisk ut.

Men hvorfor flagrer vi ikke bare sorgløst mellom partnere som en sommerfugl fra blomst til blomst? Sett fra et evolusjonært perspektiv ville det jo gi mer mening.

Svaret ligger i sammenhengen mellom omsorg for unger og artens sosiale struktur.

Noen arter bruker lite ressurser på å ta seg av avkommet sitt, mens andre bruker så mye at begge foreldrene må hjelpe til.

Naturlig seleksjon har derfor sørget for at flere dyrearter bygger opp parforhold som varer en hel sesong eller et helt liv.

Den sosiale strukturen finner vi hos fuglene, der om lag nitti prosent av alle arter er monogame. Mennesket minner mye om fugler fordi det er vanlig at både mor og far bidrar, enten direkte eller indirekte, til å ta seg av barna. Men blant pattedyrene er bare om lag fem prosent av artene monogame.

Vi reagerer ulikt på sjalusi

Det ser ut til at mennesker har brukt så mye ressurser på å ta oss av barna at evolusjonen har sørget for en motivasjon for at parene skal holde sammen.

Sjalusi skal få deg til å handle på måter som holder rivalene dine unna og får partneren til å glemme alt om seksuelle fristelser. Det er viktig i faste forhold på tvers av dyreriket siden sjalu atferd kan forhindre at du tar deg av ungene til en rival.

Tamariner
© Shutterstock

Ekornaper holder sammen

Små søramerikanske ekornaper (bildet) lever i familiegrupper med far, mor og barn. Disse parene er ofte stabile gjennom hele livet. Det monogame foreldrebåndet fremmes ved at foreldrene vanligvis har sex en gang om dagen.

Duer
© Shutterstock

Hannduer hjelper hunner

Duer er stort sett monogame, og begge foreldrene er med på å bygge reir, beskytte egg og mate ungene. Fedrene blir aggressive og mister interessen for hunner som i forsøk har blitt satt sammen med andre hanner kort tid før.

Gibbonaber
© Shutterstock

Gibbonaper tolererer ikke rivaler

Gibbonaper er relativt nært beslektet med mennesket og skiller seg fra mange andre aper ved å danne par. De er intolerante overfor rivaler av samme kjønn – selv egne kjønnsmodne unger, som bare får bli i flokken så lenge de unnlater å pare seg med andre.

Siden kvinnen er det kjønnet som befruktes, og siden befruktning skjer inne i hennes kropp, så vet hun alltid om hun er mor til et bestemt barn.

Faren har ikke samme visshet. Mange moderne DNA-tester har medført store konflikter når det har vist seg at den antatte faren ikke var den biologiske faren.

Den kjønnsforskjellen er et grunnleggende premiss mange steder i dyreriket, men hos mennesket er prisen menn betaler, veldig høy fordi de må være aktive foreldre.

Hvis de ikke passer på, risikerer de å bruke mange år av livet med ressurskrevende omsorg for barnet til en annen mann. Dermed bidrar de til at rivalenes gener videreføres. I sannhet en evolusjonær fiasko.

Kvinner har ikke hatt denne utfordringen. De har ikke trengt å frykte for å oppfostre andre kvinners barn og kunne i teorien vært likeglade med mannens eventuelle eskapader.

Menn blir svært opprørt når de forestiller seg at partneren har sex med en annen mann.

Kvinnene har imidlertid alltid fryktet at mannen knytter seg følelsesmessig til en annen kvinne – da er det fare for at han forlater familien.

Historikken er viktig i forholdet

Unge menn og kvinner over hele verden er ifølge vitenskapelige studier enige om at pålitelighet er noe av det viktigste når de lister opp egenskaper de ser etter hos en partner.

Men enigheten mellom kjønnene opphører når de blir spurt om de vil bli mest lei seg hvis partneren danner et dypt følelsesmessig bånd til en annen, eller hvis partneren har lidenskapelig sex med en annen.

Menn blir svært opprørt– både i sine svar og i fysiologiske stressmålinger – når de forestiller seg partneren ha sex med en annen mann.

Kvinner reagerer ikke på det, men ved tanken på at partneren involverer seg dypt følelsesmessig med en annen kvinne.

En amerikansk studie tok også høyde for om forsøkspersonene hadde vært i et parforhold eller ikke før.

Forskerne spurte unge studenter om de ville blitt mest opprørt over om partneren knyttet seg følelsesmessig til en annen eller hadde sex med en annen.

Hos kvinner var det ingen forskjell om de hadde personlige erfaringer med faste forhold.

De mente det var mest opprørende å forestille seg en partner knytte seg følelsesmessig til en annen.

Slik var ikke det hos mennene. Menn både med og uten parforhold bak seg ble mer opprørte over seksuell enn følelsesmessig utroskap, men det var stor forskjell på hvor opprørt de ble.

Mennene med erfaring fra parforhold ble mye mer opprørt ved tanken på at en hypotetisk kvinnelig partner hadde lidenskapelig sex med en annen mann.

Kanskje skyldes det at parforholdet aktiverer mannens evolusjonært betingede aversjon mot at partneren har sex med en annen. Det har forskerne fortsatt ikke sikre svar på.