I 1967 var dr. James Bedford den første i historien som lot seg fryse ned etter sin død, i troen på at han en dag kunne bli tint opp og leve videre. Han ligger fremdeles nedfrosset, og det er en trossak om vi en dag vil kunne gjenopplive nedfrosne mennesker. I dag er det en teori som baserer seg på håpet om hva fremtidens teknologi kan greie.
Likevel finnes det forskere som arbeider seriøst med å utvikle teknikker som en dag skal gjøre det mulig å gjenopplive døde mennesker. De setter blant annet sin lit til nanoteknologien, som enkelt uttrykt bygger på at små roboter kan fremstille kopier av seg selv i stadig mindre størrelse.
Blir de så små at de kan sendes inn i cellene i kroppen, vil de kunne rekonstruere nesten enhver kjemisk stabil struktur – også menneskekroppen – atom for atom. Men det blir mye som robotene må rekonstruere. De menneskene som i dag blir nedfrosset etter døden, er ofte døde av en – i dag – uhelbredelig sykdom, eller av skader etter en ulykke.
Dessuten har de skader forårsaket av nedfrysingen. Noen av dem har ikke hatt råd til å bli nedfrosset i full skikkelse, men har nøyd seg med hodet eller hjernen. Håpet er i så fall at det blir mulig enten å transplantere kropper, å gjendanne personens egen kropp ut fra DNA-koden eller å få en kunstig kropp. Det er minst to avgjørende problemer som det gjenstår å løse før det kan lykkes å vekke de døde til live.
Det ene er at cellene går svært fort til grunne når hjertet slutter å slå og cellene ikke lenger får tilførsel av oksygen. Det andre er at det oppstår frostskader på mennesker som fryses ned. Derfor prøver man for det første å finne metoder som kan forlenge den korte perioden da cellene fortsatt er vitale etter at døden har inntrådt.
For det andre prøver man å finne frem til den mest skånsomme metoden for nedfrysing av menneskekroppen. Dr. James Bedford må etter alt å dømme vente en lang stund ennå før det blir aktuelt å tine ham opp så han kan våkne til et nytt liv.