Man kan ikke dø av smerte. Derimot kan man besvime hvis smertene kommer som en voldsom og helt plutselig påvirkning. Deretter kobler hjernen ut. Det kan betraktes som den endelige forsvarsreaksjonen der kroppen øker sjansen for å overleve i forbindelse med alvorlige skader ved å stenge av alle systemene.
En vedvarende smerte kan ikke kobles ut på en tilsvarende måte. Alle smertesignalene i hjernen samles i den delen som kalles thalamus før de sendes videre til høyere sentre. Hvis påvirkningen der blir for voldsom, vil thalamus dempe smertesignalene.
Det skjer for å unngå at nervene blir overbelastet og så å si brenner opp. Reaksjonen kan bety at en person ved bevissthet slipper å føle smerte i en kortere periode. Det er for øvrig noe som torturister etter sigende har vært klar over i hundrevis av år: Skal torturen virke effektivt, må man ta pauser slik at offeret kan restituere seg og bli i stand til å kjenne smertene igjen etterpå.
Blir smertepåvirkningen helt ekstrem, slår thalamus av signalene høyere oppe i nervesystemet, og da besvimer man. Smerte i seg selv virker altså ikke dødelig. Til gjengjeld kan vedvarende, tilbakevendende og kroniske smerter være så voldsomme at man ønsker å dø for å slippe unna dem.