Selv om beinvev er fire ganger sterkere enn betong, vil de fleste mennesker i løpet av et liv komme ut for et uhell der de får et brudd.
Når en pasient ankommer sykehuset med et brudd, tar legene først et røntgenbilde for å se hvor bruddendene har lagt seg. Deretter gjelder det å få lagt endene i den korrekte anatomiske stillingen.
Dermed sørger legene for at kroppen ikke må danne så mye nytt vev, og at bruddet ikke vokser skjevt sammen
Bruddendene holdes på plass
Deretter må bruddendene holdes på plass helt til alt har grodd sammen. Det skjer som regel ved å legge på en gipsbandasje eller en skinne, som i tillegg til å gi støtte også virker smertelindrende, siden endene ikke kan bevege seg og skade vev og nerver som ligger rundt.
I kompliserte tilfeller er det nødvendig å feste bruddendene med for eksempel metalltråd, nagler eller skruer, noe som krever et kirurgisk inngrep.
En tommelfingerregel sier at det tar dobbelt så lang tid før brudd gror i den nedre halvparten av kroppen (16 uker) som i den øvre halvparten (8 uker).
Hos barn blir brudd leget om lag dobbelt så raskt som hos voksne, og hos eldre går det enda saktere.
Brudd fører til blødninger
1. Blodet strømmer til bruddflaten
Ved bruddstedet rives mange av blodkarene over, slik at det strømmer ut blod som samler seg mellom det og bruddendene.
2. Stamceller danner nytt beinvev
Såkalte osteogene stamceller strømmer til og begynner å danne nytt beinvev. Samtidig vokser blodkar sammen på tvers av bruddet.
3. Blodansamling gjøres om til brusk
De osteogene cellene danner et brusklignende vev som i løpet av noen måneder tar opp kalksalter og blir hardere og hardere.
4. Knokkelen blir hel igjen
Etter flere måneder er bruddet leget. Kroppsdelen har vært holdt i ro, noe som har gjort alt unntatt det nye beinvevet svakere.
Knokler trenger motstand
Knokler bryter ned og gjenoppbygger seg selv når de utsettes for belastning. Allerede på 1800-tallet fant den tyske anatomen Julius Wolff ut at knokler blir mer solide når de utsettes for belastning.
Til venstre en vanlig knokkel og til høyre en porøs knokkel.
Derimot hules de ut og blir porøse når de ikke belastes – noe for eksempel astronauter et utsatt for.