Når vi smører oss inn med solkrem, gjør vi det for å beskytte oss mot de skadelige ultra-fiolette strålene fra solen.
Kremene kan inneholde et fysisk eller et kjemisk solfilter – eller begge deler. Det fysiske solfilteret oppnår man ved å tilsette hvite fargestoffer som sinkoksid eller titanoksid i kremen.
Stoffene fungerer som et filter ved å reflektere de ultrafiolette strålene til omgivelsene. Krem med fysisk solfilter blir ofte hvit på huden en stund etter at man har smurt den på.
Slik er det ikke nødvendigvis med solkrem med kjemisk solfilter, som inneholder spesielle organiske molekyler som benzophenoner, kamferforbindelser, cinnamater og salisylater.
Disse stoffene fungerer ved å absorbere de ultrafiolette strålene og omdanne dem til infrarød stråling, altså varme, som avgis til omgivelsene eller blir transportert bort av blodsirkulasjonen.
Nesten alle solkremer beskytter både mot solstrålenes UVA- og UVB-stråler. Mens UVA-strålene påvirker hudens elastisitet og kan gi rynker og læraktig hud, er det UVB-strålene som gir solbrentheten som de fleste har vært utsatt for etter ubetenksom soling uten riktig vern mot strålingen.
Begge strålingstypene anses å medvirke til utviklingen av hudkreft, og selv om man mener at UVB- er mer skadelig enn UVA-strålene, finnes det ingen form for ”trygg” ultrafiolett stråling.
Solfaktoren som er angitt på solkremen, henviser utelukkende til beskyttelsen man kan oppnå mot UVB-strålene, det vil si forbrenningen.
Når likevel mange blir ufrivillig stekt etter å ha smurt seg inn med solkrem med høy solfaktor, skyldes det ofte gal bruk av solkremen.
Det er viktig at man bruker en god håndfull av produktet – cirka 40 gram til en voksen person, og ikke bare en liten klatt.
Man må også være klar over om solkremen er vannfast, først da kan den yte fullgod beskyttelse selv om man bader hyppig og svetter mer når det er varmt.
