Det går to rør ned i kroppen fra svelget.
Foran ligger luftrøret og strupen, som fører luft til og fra lungene, og bak har vi spiserøret som fører mat, drikke, spytt og slim fra nesen og bihulene ned i magesekken.
Bakerst på tungen sitter det en klaff som kalles strupelokket.
Hver gang vi svelger, klapper strupelokket igjen og stenger for strupen slik at den tygde maten bare havner ned i spiserøret og ikke i luftrøret.
Det skjer automatisk på refleks, og er noe vi aldri tenker på at vi gjør. Men det kan gå galt hvis man snakker med mat i munnen eller lider av en sykdom som forstyrrer nervene som styrer svelgemusklene i halsen.
Da kan det hende at man ikke rekker å lukke strupelokket før maten svelges, og da kan noe av den havne i luftrøret i stedet for i spiserøret – man har fått noe ”i gal hals”.
Verken offeret selv eller de som er til stede er i tvil om at noe galt har skjedd.
Påvirkningen av slimhinnen i strupen og luftrøret utløser umiddelbart hoste for å få fremmedlegemet opp av luftrøret.
Den uheldige hoster og harker og kan bli høyrød i ansiktet av påkjenningen. Vanligvis går det greit å få rensket luftrøret slik at måltidet kan fortsette.
Men har man forsøkt å svelge en stor matbit uten å ha tygd den, eller hvis halsmuskulaturen er avslappet etter inntak av store mengder alkohol, kan det forekomme at luftveien blokkeres.
Da kan man bli kvalt.
Det registreres mange dødsfall årlig som følge av mat i spiserøret.
I utgangspunktet kan man tro at det dreier seg om hjerteslag fordi det ikke er noen ytre tegn til blokkering av luftveien.
Men under obduksjonen finner man likevel mat i luft-røret, og man mener at den kraftige overstimuleringen av følenervene i området som en slik hendelse kan medføre, kan utløse en reflektorisk hjertestans.