Vanntortur er i sannhet en grusom torturmetode. Den skal være oppfunnet av en europeisk advokat på 1600-tallet, Hippolytus de Marsiliis. Han hadde lagt merke til hvordan dryppende vann kunne lage søkk i stein. Det fikk ham til å prøve dryppene på et menneske, og dermed var det oppfunnet enda en metode til å få anklagede til å snakke – på en tid da en lang rekke torturmetoder var gjengs avhørsteknikk.
Ofrene for vanntorturen blir spent fast slik at de overhodet ikke kan røre seg. Så blir kaldt vann langsomt dryppet på en utvalgt del av kroppen. Pannen er det beste stedet: Fangen kan se hvert drypp komme og blir etter hvert gal av smertene, for drypp på ett bestemt sted på kroppen er sterkt ubehagelig. Følenervene på det utvalgte stedet får så mange og vedvarende påvirkninger at dryppene raskt blir uhyre smertefulle.
En variant av vanntorturen går ut på å la en kontinuerlig vannstrøm renne ned på offerets panne. Metoden er så smertefull at offeret sjelden holder ut vannstrømmen mer enn noen få sekunder. Det er faktisk umulig å si om vanntortur hører til de mest smertefulle torturformene. Alle former for tortur er svært smertefulle, og ikke minst er de uttrykk for en umenneskelig grusomhet som etterlater både fysiske og psykiske arr hos offeret.