Steinen fyller hele himmelen. Sollyset innrammer som en glorie den enorme massen på vei loddrett ned gjennom kløften og understreker steinblokkens truende størrelse.
Aron Ralston strekker armene opp i luften i et desperat forsøk på å beskytte seg mot den nesten 400 kg tunge steinen.
I neste øyeblikk treffer steinblokken den høyre hånden og presser den inn bergveggen. Nok et ørlite stykke glir steinblokken med hånden fastklemt nedover veggen.
Så stanser de, hånden og steinen, fastkilt mellom veggene i kløften, cirka en meter og 20 cm fra bunnen av kløften. Ralston forsøker å trekke til seg armen, men den rikker seg ikke.

Vann har i millioner av år uthult sandsteinen og skapt et spektakulært landskap.
Like før hadde steinblokken fungert som et trinn for Ralston da han befant seg høyere opp i kløften. Rutinert hadde han tråkket ut på steinblokken som lå spent mellom veggene i kløften.
Deretter hadde han behendig latt seg gli ned på den for å bruke den som mellomstasjon på vei ned i bunnen av kløften. Men steinen hadde satt seg i bevegelse, og bare med nød og neppe hadde han klart å hoppe av og lande på bunnen, før steinblokken fortsatte samme vei.
Fastlåst betraktet han nå de to bergveggene som strakte seg rett opp mot en tynn stripe himmel høyt der oppe. I de neste 127 timene var det hans verden.

Ulykken utspiller seg i Blue John Canyon mellom 26. april og 1. mai 2003. Kløften ligger i Canyonlands National Park i Utah, USA.
1. dag. 26. april kl. 14.45: ## Ralston har vært fanget i 45 minutter.
Ralston var vant til å holde hodet kaldt i ekstreme situasjoner.
Siden han som barn ble sendt av gårde på skitur av sine foreldre, har han elsket å ferdes i naturen, og med tiden var eventyrene bare blitt villere og villere. Fjellklatring i is og snø, nattlige seilaser gjennom kraftige og ville vannfall og et møte med en bjørn var blant opplevelsene Ralston hadde sluppet heldig fra.
Aron hadde med videokameraet på klatreturen og filmet mens han satt fanget.
Nå betraktet han stedet der hånden forsvant mellom stein og bergvegg. Håndleddet var bare en seksdel av vanlig tykkelse.
Hvis det ikke var for skjelettet, ville hånden ha vært helt flat, tenkte han. Den synlige delen av hånden var hvit fordi blodsirkulasjonen hadde stoppet og hånden ikke hadde kontakt med resten av kroppen.
1. dag kl. 15.28:## Ralston har ikke fortalt noen om planene sine. Først når han ikke kommer på jobb mandag, vil noen savne ham.
I tankene gjennomgikk Ralston forsyningene: ca. 350 ml vann og to burritos, klatreutstyr, en hodelykt og et universalverktøy med to kniver og en tang.
Ettersom han ikke hadde fortalt noen om hvor han hadde tenkt seg, og den gjennomsnittlige levetiden i ørkenen uten vann er to–tre dager, forsto han at sjansene for å slippe fri var større enn for å bli funnet.
Han fisket frem universalverktøyet fra ryggsekken og begynte å hakke løs på steinblokken. I flere minutter banket han på blokken, men den fikk ikke den aller minste fordypning.
2. dag kl. 13: ## Ralston har forsøkt å lage en talje av klatretau og seler slik at han kan løfte steinen. Det mislykkes.
Tørsten plaget ham, men han hadde bestemt seg for bare å drikke én slurk hvert 90. minutt.
Ørkenen var stille – helt til han plutselig hørte menneskestemmer. Ralston holdt pusten og lyttet intenst.
Stemmene og lyden av sko mot sandstein var fjerne og forvrengte, men de var der. ”HJELP,” ropte han og holdt pusten. Stillhet. Han ropte på nytt. Stemmen skalv av angst og opphisselse, men fortsatt intet svar.

Uelastisk hud er et alvorlig tegn
En enkel prøve viser om kroppen mangler væske. Klyp rundt huden på håndryggen, slipp, og se hvordan huden oppfører seg. Blir huden stående en stund som et telt, er kroppen dehydrert. Fenomenet oppstår når kroppen er 10–15 pst. dehydrert, dvs. væskemangel i middels til alvorlig grad.
Erkjennelsen traff ham som et hardt slag i magen. Det han hadde hørt var ikke mennesker, men et av smådyrene i ørkenen.
Rottekenguruer hadde bygd rede i steinene over ham. Han snudde på hodet og så en hale forsvinne i et hull i fjellet.
Ralston lovte seg selv å rope om hjelp bare én gang om dagen. Desperasjonen i hans egen stemme var mer enn han kunne takle.

Slanger, skorpioner, kraftig regn og løse steiner kan gjøre turer i Blue John Canyon farlige.
2. dag Kl. 15: ## Ralston er sikker på at han vil dø før noen rekker å finne ham.
Ralston trakk av seg ryggsekken og fisket frem et lite videokamera som han hadde tatt med for å filme turen. Kameraet var så lite at det fikk plass i hånden.
Han trykket på opptaksknappen og begynte å snakke.
”Klokken er fem minutter over tre, søndag. Jeg har nå vært fastklemt i 24 timer her i Blue John Canyon, over det som kalles Big Drop. Mitt navn er Aron Ralston. Mine foreldre er Donna og Larry Ralston fra Englewood, Colorado. Vil den som finner dette, vennligst forsøke å få det frem til dem,”
På skjermen så han sitt eget bilde. Øynene lå dypt i øyehulene. Han hadde ikke spist på ett døgn og bare tatt få slurker vann.
3. Dag: ## Ralston forsøker å skjære av armen, men gir opp og innser at lommekniven aldri vil kunne sage over knoklene.
”Du blir nødt til å skjære av deg armen.” Tanken hadde meldt seg flere ganger, men den virket mer påtrengende nå etter at han under filmingen hadde latt kameraet panorere over armen.
Han kunne ikke unngå å legge merke til at huden var uvanlig blek. Snart ville hånden begynne å råtne.

Cellen går i oppløsning
Kroppens celler trenger oksygen og glukose – stoffer som de får tilført gjennom blodet. Blir tilførselen nedsatt, fungerer ikke cellen, og vedvarer tilstanden, dør cellen. Ralstons hånd råtnet, og bakterier under huden dannet gasser.

Kjernen skrumper
Cellekjernen skrumper og blir mørkere.

Cellen dør
Kjernens membran går i oppløsning, og innholdet – bl.a. kromosomene – splittes opp. Til slutt løses hele kjernen opp.

Signalstoffer skaffer blod
De ødelagte cellene utløser signalstoffer, bl.a. histamin, som utvider blodkar, og mer blod strømmer til det ødelagte vevet.

Immunceller spiser døde celler
Histamin gjør blodkar gjennom-trengelige. Immunsystemets eteceller trenger inn til de døde cellene, som fortæres.
Ralston følte avsky ved tanken på å skjære i seg selv og frykt for blodtapet som vil følge. Bilen sto nesten 12 kilometer unna, og han var ikke sikker på at han ville klare å kjøre bilen med bare én hånd.
Faren for at blodtapet innen da ville overstige 30 prosent og være praktisk talt dødelig, var overhengende. Likevel bestemte han seg for å prøve.
Han tok av slangen fra drikkeutstyret og bandt den rundt armen som en årepresse. Han så hånden og håndleddet bli hvite, mens huden rundt albuen lyste dyprødt av oppsamlet blod.
Ved å mønstre all sin viljestyrke boret han kniven inn i huden, men motet sviktet. Et par røde striper på huden var alt kniven etterlot seg. Oppgaven ville også vært håpløs.
Han måtte trykke hardt for overhodet å risse i huden. Det ville være umulig å skjære gjennom knoklene.
Kroppen holder på væsken
Blodtap er en alvorlig trussel mot kroppen, for blodet frakter oksygen og næring til kroppens vev og organer og frakter bort avfallsstoffer som karbondioksid. Kroppen kompenserer for blodtap ved at:

Hjertet slår raskere, og blodet ledes til kroppens viktigste organer.
Noradrenalin få blodkarene til å trekke seg sammen, og blodtapet blir mindre. Nyrene stabiliserer væskebalansen.
Hypotalamus i hjernen gir via hormoner beskjed til nyrene om å holde mest mulig på væsken.

Shutterstock
40 prosent blodtap er den visse død
Høy hjertefrekvens, kamphormoner og blodkar i bevegelse. Tap av blod setter kroppen i alarmberedskap.
Stadie 1
Ved opptil 15 pst. blodtap er kompensasjon ikke nødvendig.
Stadie 2
Ved tap av 15–30 pst. av normal blodmengde øker hjertefrekvensen, og blodkarene trekker seg sammen. Kroppen holder på væsken og sender ut ”kamphormoner”.
Stadie 3
Ved 30–40 pst. tap øker hjertefrekvensen, og kroppen kompenserer på ny.
Stadie 4
Ved tap av over 40 pst. når kroppen grensen for evnen til å kompensere. Uten blodoverføring dør pasienten.
4. dag: ## Ved midnatt har Ralston fortsatt rundt en halv desiliter vann igjen, men føler kreftene forsvinne.
Øynene og strupen brant av tørrhet, og huden hang og slang. Han hadde ikke sovet på tre dager.
Han frøs og kunne ikke lenger stole på sansene. Tidsfornemmelsen var forsvunnet. Bare tidsplanen for når han måtte drikke vann, kunne han holde styr på.
Ordet delirium kommer av det latinske ordet delirus, som betyr ”forrykt”.
Dagen før tisset han for første gang siden han ble fastklemt. For sikkerhets skyld tok han vare på den gulbrune væsken.
Nå bestemte han seg for å smake på den. Det var bedre å prøve mens han ennå hadde vann til å gjenopprette væskebalansen hvis giftstoffene skulle få ham til å kaste opp, tenkte han. Han tok en slurk. Det var ikke så ille som forventet.
Natteluften hadde avkjølt væsken til cirka 15 grader, og en del av avfallsstoffene hadde falt til bunns som brunaktig grums.

Drikk din urin – men kok den først
I mange overlevelseshistorier drikker de overlevende sin egen urin av desperat tørst, men ideen er dårlig. Urin gjør deg mer tørst og kan i verste fall være livsfarlig.
For å overleve drakk Aron Ralston sin egen urin, men ikke uten betenkeligheter. I tillegg til vann inneholder urin natrium, mineraler og salter, som nyrene utskiller. Jo mer dehydrert offeret er, desto høyere er konsentrasjonen.
Selv i normal urin er saltinnholdet høyt, ca. to prosent, dvs. som i sjøvann. Drikker man det, vil tørsten snart komme tilbake i forsterket form. Urin inneholder også mange avfallsstoffer, f.eks. ammoniakk.
Når dehydreringen skrider frem, utgjør stoffene en større del av urinen, og når de føres tilbake til kroppen, settes nyrene på overtidsarbeid. Blir urinen gjenbrukt flere ganger, vil nyrene til slutt stoppe å fungere.
Urinen inneholder også bakterier, noe som er ytterst farlig for en svekket kropp. Ved å koke urinen drepes bakteriene, og faren for infeksjon unngås. Dehydrering er likevel fortsatt en trussel.
Nå hadde Ralston spist den siste burritoen og drukket alt vannet. De siste tre dagene hadde han sammenlagt fått 500 kalorier, en tidel av sitt normale inntak, og var sterkt svekket.
De siste par dagene hadde han hallusinert om drikkevarer, og nå hadde han lange perioder der han følte seg utenfor sin egen kropp.
Alt han opplevde i sin omtåkete tilstand føltes uhyre virkelig. Han kunne kjenne, smake og lukte alt.
I natt ble han hentet av en venn. Vennen førte ham langs veggene i kløften til de kom til en dør, som plutselig åpnet seg. Innenfor lå en dagligstue. Vennene hans lå henslengt på sofaer og i lenestoler, og stemningen var munter.
Likevel var det som om ingen av dem var virkelige. Som om de leste tankene hans, så alle opp på én gang og svarte. ”Vi er her når du trenger oss. Når du er klar, skal vi nok bli virkelige.”
Ralston våknet, skjelvende av kulde og utmattelse.
Tørst og utmattelse narrer sansene
Sult, tørst og anstrengelse kan påvirke kropp og hjerne slik at den berørte får delirium. En dehydrert hjerne skrumper i løpet av kort tid og mister evnen til å sende og motta signaler gjennom nervesystemet. Personen har problemer med å oppfatte virkelighet og omgivelser, og vrangforestillinger som paranoia og hallusinasjoner kan oppstå.
Symptomer på Delirium
Uklar bevissthet
Nedsatt evne til å oppfatte omgivelser.
Kognitive forstyrrelser
Mindre evne til å holde fokus. Følelse av tid og sted og hukommelsen svekkes. Problemer med å snakke og forstå.
Motoriske forstyrrelser
Økt reaksjonstid og tendens til å fare sammen.
5. dag kl. 23: ## Den høyeste temperaturen om dagen er nesten 14 grader.
Ralston vet at han går en hard natt i møte. Dagen i dag ville bli den siste, var Ralston sikker på, og han forberedte seg på døden.
å videokameraet hadde han sagt farvel til vennene og lagd en liste over hvem han ønsket skulle bære kisten.
Nå, da klokken nærmet seg midnatt, grep han kniven og risset med store bokstaver navnet sitt i fjellsiden. ”ARON”. Så risset han fødselsmåned og -år, ”OCT 75”, fulgt av “APR 03”.
Over navnet tilføyde han ”Hvil i fred”, overbevist om at han ikke levde natten over.
6. dag ca. kl. 10: ## Ralston har nå gått gjennom 120 timer uten søvn.
Han kunne ikke lenger holde hodet oppe. Det hvilte mot fjellsiden eller falt forover ned på brystet.
De siste dagene hadde han fra tid til annen gjenopptatt forsøket med å hakke med kniven i steinen. Det hele var nytteløst, det visste han, men det holdt ham i vigør. Små steinpartikler fløy omkring ham og landet på den fastklemte armen.
Ralston snudde kniven og ville bruke baksiden til å børste bort de små steinpartiklene fra huden.

Ralston skar gjennom muskler, sener, arterier og hud med en kopi av en Leatherman-lommekniv, mens tangen var velegnet til å rive over seige sener.
Et øyeblikk var han uforsiktig og kom til å skrape i armen. Huden rullet av, registrerte han med avsky. Prøvende stakk han kniven inn i huden, og det kom en ekkel vesende lyd.
Bakterier under huden hadde dannet gasser, og en umiskjennelig stank av råttenskap stakk ham i nesen.
En blanding av panikk og raseri grep Ralston. ”Det er ikke en del av meg. Det er søppel.” Setningene for gjennom hodet mens han desperat rev og slet for å slippe unna den livløse hånden.
Plutselig merket han at armen bøyde seg i en unaturlig vinkel, og med ett forsto han hva han måtte gjøre. Ved å brekke bena i armen ville han unngå det uløselige problemet med å skjære gjennom knoklene. Nå kunne han amputere armen.
Som i et manisk anfall kastet han seg ut i oppgaven.
Hør Aron Ralston beskrive hvordan han amputerte sin egen arm.
Sammenbøyd krøp han inn under steinen og kjent hvordan høyrearmen vred seg stadig mer. ”Hardere! Hardere!” oppmuntret han seg selv, helt til det lød et smell da spolebenet brakk.
Med svetten rennende nedover ansiktet gjentok han bevegelsen helt til også albubenet brakk. Armen kunne nå rotere som en aksel i sitt lager. Ralston grep kniven, og metodisk skar han gjennom hud, muskler, sener og arterier.
Arm brekkes og skjæres fri
Da Ralston oppdaget at han kunne brekke albu- og spoleben av overarmen ved å bruke steinen som skrustikke, gikk det opp for ham at han kunne skjære av armen og komme løs.

Først skar Ralston et langt snitt gjennom huden på underarmen. Med fingrene kjente han hvor sener, muskler, blodkar og nerver lå inne i armen.
Med kniven skar Ralston over musklene.
Ralston bant gummislangen fra drikkeutstyret rundt armen som årepresse.
Med en vridende bevegelse rev han over armens sener. Til denne delen av operasjonen brukte han Leatherman-tangen.
Med kniven skar Ralston over arteriene og nervene. Til slutt skar han av den løse huden – som nå var eneste bindeledd mellom arm og hånd – og han var fri.
Materialet var så seigt at han ble nødt til å gjenta prosessen i flere omganger. ”Grip, klem, drei, riv,” gjentok han for seg selv. Nervene lignet tynne pastaskruer, syntes han.
Han løftet dem opp som gitarstrenger, helt til de brast og utløste en flodbølge av smerte – som å stikke armen ned i flytende lava.

s
Smerter varsler om truende farer
Når nerver påvirkes, utløses smerte, noe som forteller hjernen at kroppen er skadet og i fare.
Beskjeden sendes til hjernen via ryggmargen.
I ryggmargens grå substans (hvit sirkel) får smerteførende nerver kontakt til andre nerver. De bringer informasjonen videre gjennom ryggmargens hvite substans.
Underveis krysser smertebanen side, slik at en smerte i høyre side registreres i hjernens venstre side og motsatt.
Smerten når talamus (rød sirkel) – en del av mellomhjernen der nervesignaler omkobles – og sendes til storhjernen.
Fra talamus fører en ny gruppe av nerveceller smerteimpulsen videre til hjernebarken. Der bearbeides impulsen slik at personen kan reagere rasjonelt på den.
Han bet tennene sammen og fortsatte å skjære over huden med fjellsiden som skjærebrett. Da han merket at kniven traff steinen, følte han adrenalinet velte inn over kroppen.
Klokken var 11.32. Etter å ha vært fastklemt i 127 timer var han omsider fri.
Med armen i en improvisert fatle tumlet han av gårde gjennom kløften. Hver gang han så vann, stoppet han og drakk. Blodet dryppet raskt fra armen. Da Ralston hadde gått nesten 10 kilometer, så han tre personer på stien.
”HJELP!” Denne gangen var de virkelige og løp mot ham.

Etter ulykken fikk Ralston en spesialprotese, og han fortsatte sin klatre-karriere. I dag har han besteget alle Colorados 59 ”Fourteeners” – fjell høyere enn 14 000 fot (4267 meter).