Det er vanskelig å se forskjell på modne og umodne tomater, og verden kan kanskje virke grå og kjedelig. Hvis man er fargeblind.
Folk som lider av fargeblindhet, kan ikke se det fulle spektrumet av farger og har en nedsatt evne til å skille mellom farger og fargenyanser. Farger framstår generelt mer matte enn de gjør for folk med et normalt fargesyn.
Et svekket fargesyn kan variere fra mild forveksling av rødt og grønt til mer ekstreme tilfeller, der man ikke ser noen farger. Rød-grønn-blindhet er den mest vanlige fargesynsfeilen.
Ofte er det imidlertid bare visse nyanser som er vanskelige å skille, og mange kan for eksempel se forskjell på trafikklys. Fargeblinde kan også ha problemer med å skille mellom blått og gult, men det er mer sjeldent.
Den såkalte Ishihara-testen, der det gjelder å se tall eller bokstaver på små fargerike plater, er en av de vanligste.
Opp mot 8 prosent av alle menn er fargeblinde, mens det gjelder for mindre enn 1 prosent av alle kvinner. Årsaken til at fargeblindhet er vanligere hos menn, er at tilstanden skyldes en genetisk feil i kjønnskromosomet X.
Kvinner har to X-kromosomer, og feil på det ene kan derfor veies opp for av det andre. Menn har derimot bare ett X-kromosom og kan derfor ikke kompensere for feil.
Siden fargesynet er knyttet til X-kromosomet, er en svekket evne til å se farger vanligvis nedarvet. Menn arver X-kromosomet – og derfor også fargeblindhet – fra mor, mens fargeblinde kvinner får defekte X-kromosomer fra både far og mor.
Fargeblindhet kan imidlertid også dukke opp senere i livet, for eksempel på grunn av øyesykdom eller som bivirkning av medisiner.
Vi fanger bare opp tre farger
For å forstå hvordan genetiske feil svekker oppfatningen av farger, må vi først forstå hvordan vi oppfatter farger.
Alle farger er i bunn og grunn hjernens fortolkning av lys. Ulike bølgelengder oppfattes som ulike farger. Synlig lys utgjør bare en liten del av lysspektrumet, og det menneskelige øyet kan bare se lys med bølgelengder mellom 380 og 700 nm.
Grønt lys har for eksempel en bølgelengde omkring 550 nm, mens rødt stammer fra lys omkring 700 nm.
Opp mot 8 prosent av alle menn er fargeblinde, mens det gjelder mindre enn 1 prosent at kvinnene.
Når lys trenger inn gjennom pupillene, treffer det netthinnen bakerst i øyet. Netthinnen er fullt av lysfølsomme sanseceller som kalles staver og tapper.
Mens stavene er ansvarlige for å registrere bevegelser og kontraster i omgivelsene våre, er tappene ansvarlige for fargesynet. Tappene omsetter lysbølger til nervesignaler som via synsnerven sendes fra netthinnen til synsbarken, bakerst i hjernen.
Vi har tre ulike typer tapper. som fanger opp rødt, grønt eller blått lys. Stimulering av tappene avgjør hvilke farger vi ser. Stimuleres røde tapper mer enn for eksempel grønne, ser vi fargen rødt, og motsatt. Andre farger og fargenyanser oppstår alt etter hvor intenst de tre tappene stimuleres samtidig. Vi ser for eksempel fargen gult når både røde og grønne tapper stimuleres.
Tappenes fargespesialisering skyldes at de har ulike lysreseptorer. Lysreseptorer er lyssensitive proteiner som fanger opp lys med bestemte bølgelengder. Når proteinet stimuleres av lys, starter en kaskade av signaler som ender i hjernen og senere danner et fargerikt bilde av omgivelsene.
Genene som er ansvarlige for lysreseptorer, finnes på X-kromosomet. Og det er feil i disse genene som forårsaker fargeblindhet. Mutasjoner i genene svekker reseptorene – i større eller mindre grad.
Ulike typer fargeblindhet oppstår alt etter hvilke lysreseptorer som ikke fungerer skikkelig. Det vanligste er grønnblindhet, deuteranopi, der tapper med reseptorer for grønt lys er defekte.
Rødblindhet kalles protanopi og skyldes feil i reseptorer som fanger opp rødt lys. Den siste og sjeldneste er tritanopi, som påvirker tapper som er følsomme for blått, og som forstyrrer evnen til å skille mellom blått og grønt og mellom gult og rødt.
Forskere vil gjøre verden fargerik
Selv om farger er viktige for å navigere i verden, klarer de fleste fargeblinde å leve et velfungerende liv uten alvorlige vansker.
I visse yrker, som for eksempel pilot og sjøkaptein, er skarpt syn og god evne til å se farger et krav.
Men nå kan det snart være hjelp å få for de fargeblinde. Mens nedarvet fargeblindhet hittil har vært regnet som uhelbredelig, håper nemlig forskere nå at det kan kureres.
I 2020 testet en tysk forskergruppe nemlig effektiviteten og sikkerheten til en genterapi for å behandle folk som var helt ute av stand til å se farger.
Genterapien korrigerte feil i genet CNGA3. Feilen påvirker alle de tre typene tapper, og korreksjonen ga klare synsforbedringer uten å gi bivirkninger.
Mens genterapi fortsatt er under utvikling, kan fargeblinde i mellomtiden få hjelp hos optikere. Det finnes nemlig allerede spesialutviklede briller og kontaktlinser med fargefiltre som gjør det lettere å skille mellom røde og grønne farger.
Brillene virker imidlertid ikke mot blåblindhet og løser ikke den underliggende årsaken til synsfeilen. Men med den lovende forskningen på genterapi kan verden snart bli mer fargerik.