Den lille forskjellen er borte

På de siste 200 metrene setter Caster Semenya inn sin fryktinngytende langspurt.

Den sørafrikanske løperen krysser målstreken i overlegen stil med ti meter ned til Francine Niyonsaba fra Burundi, mens Margaret Wambui fra Kenya med en siste kraftanstrengelse klemmer seg inn på tredjeplassen.

Gull-, sølv- og bronsemedalje for kvinnenes 800-meterløp ved De olympiske leker i Rio i 2016 er delt ut – uten overraskelser.

Noen, både blant konkurrenter og sportsjournalister, mener at medaljene allerede var fordelt før startskuddet lød.

Semenya var på forhånd en så stor favoritt at plassen hennes øverst på pallen var forutsigbar – ikke fordi hun trener mer enn andre eller bruker doping, men fordi hun fra naturens side har en spesiell fordel. Innholdet av testosteron i blodet hennes er høyere enn hos de fleste kvinner, og det har satt gang i spekulasjoner om hvorvidt hun faktisk er «100 prosent kvinne».

Gjennom årene har idrettsorganisasjoner både inspisert idrettsfolks kjønnsorganer og testet kromosomsammensetningen deres for å avgjøre hvem som får stille opp i kvinnenes konkurranser.

Men ifølge forskerne er verken kjønnsorganer eller kromosomer en entydig kjønnsmarkør.

Det samme gjelder det «mannlige» kjønnshormonet, testosteron, som har blitt betraktet som en av de viktigste årsakene i forskjellen på menns og kvinners idrettsprestasjoner.

Nyere forskning viser at det verken for menn eller kvinner kan påvises en sikker sammenheng mellom testosteronnivået og prestasjoner på idrettsbanen.

Kanskje finnes det ikke noe biologisk kriterium som entydig definerer menn og kvinner.

Les også vår artikkel ‘Hvor mange kjønn finnes det?’

Kvinnelig utøver var en mann

Mens utviklingen andre steder i samfunnet går i retning av mer likestilling og mindre kjønnsdeling, er kvinner og menn fortsatt strengt atskilt i idretten.

I mange idrettsgrener ville det nemlig bare stå menn på seierspallen hvis menn og kvinner stilte opp side om side.

Det gjelder for eksempel i friidrett, der menn gjennomsnittlig presterer 9–12 prosent bedre enn kvinner.

Men over 80 år med erfaringer fra eliteidrettens verden viser at det er vanskeligere å skille mellom de to kjønnene enn man skulle tro.

Diskusjonen om hvor «mannlige» kvinnelige utøvere må være, går helt tilbake til OL i Berlin i 1936. I kvinnenes høydehopp ble vertsnasjonen, det nazistiske Tyskland, representert av den 17 år gamle Dora Ratjen, som oppnådde en fjerdeplass.

Enda bedre gikk det for Ratjen to år senere ved europamesterskapet i friidrett, der et verdensrekordhopp på 1,67 meter innbrakte henne en gullmedalje.

Allerede året etter måtte den imidlertid returneres, da en legeundersøkelse av Ratjens kjønnsorganer hadde fastslått at «hun» var en mann.

Ratjens tilfelle var sjeldent, men ikke enestående, og i de følgende årene ga det næring til mistanken om at det kanskje var menn som kunne finne på å utgi seg for å være kvinner og på den måten lure seg til medaljer og berømmelse.

I 1968 bestemte IOC, Den internasjonale olympiske komité, derfor at det skulle innføres kjønnstester ved konkurransene.

I begynnelsen måtte de kvinnelige idrettsfolkene ta av klærne og stille opp til legeundersøkelser av kjønnsorganene, men få år senere ble de fysiske studiene avløst av kinnskrap, det vil si en celleprøve, som ved en analyse kunne vise utøvernes kjønnskromosomer.

I løpet av 1980-tallet begynte idrettsorganisasjonene imidlertid å få øynene opp for at en kromosomtest ikke alltid gir et virkelig bilde av kjønnet.

Normalt har kvinner to X-kromosomer og menn et X- og et Y-kromosom, men så enkelt er det ikke alltid. Noen har ett eller flere ekstra kjønnskromosomer, som gjør det mer komplisert å fastlegge kjønnet objektivt.

Det kan for eksempel være XXY, XYY eller XXYY. I noen tilfeller medfører det noen fysiske kjennetegn, men ikke alltid, og en person kan godt ha en usedvanlig kombinasjon uten å være klar over det.

Ved OL i Atlanta i 1996 «strøk» åtte kvinner i kromosomtesten, men alle fikk lov til å delta likevel, etter en fysisk undersøkelse.

I 1999 opphørte den rutinemessige bruken av kjønnstester og har siden bare blitt brukt i situasjoner der det har vært begrunnet tvil om en utøvers kjønn.

Erfaringene med kromosomtester i idrettens verden viser hvor vanskelig det er å trekke en generell biologisk kjønnsdefinisjon mellom enkeltindivider.

At det på det overordnede planet er forskjell på kvinner og menn, betyr ikke at det kan settes en objektiv grense mellom kjønnene.

Det finnes en gråsone, der en person kan ha både typiske kvinnelige og typiske mannlige fysiske trekk, for eksempel i forhold til kjønnsorganene, og dermed være såkalt interkjønnet.

Betegnelsen beskriver det biologiske kjønnet og sier altså ikke noe om den kjønnsidentiteten personen har.

Hvor mange mennesker som er interkjønnede, finnes det ikke noen sikre tall for, fordi det ikke er objektive grenser mellom de to kjønnene og interkjønn.

Ulike måter å anslå antallet interkjønnede varierer fra 0,05 til 1 prosent av befolkningen.

Jenter har testikler i bukhulen

Tradisjonelt kaller vi østrogen for «det kvinnelige kjønnshormonet» og testosteronet for «det mannlige kjønnshormonet».

Kvinner har normalt mer østrogen, og menn har mer testosteron, men sannheten er at alle mennesker produserer begge kjønnshormoner.

I fostertilstanden spiller testosteron en sentral rolle for hvilke kjønnstrekk barnet får ved fødselen. Hvis fostret bærer et Y-kromosom, sørger et bestemt gen, SRY, for å danne hormonet TDF, som får kjønnskjertlene til å utvikle seg til testikler.

Hvis det ikke skjer, vil de i stedet utvikle seg til eggstokker. Når testiklene hos fostret er utviklet etter seks–sju uker, begynner de å produsere testosteron som bestemmer fostrets videre mannlige kjønnsutvikling.

Men i noen tilfeller er et høyt nivå av testosteron ikke nok til å trekke utviklingen entydig i den mannlige retningen, fordi fostrets celler ikke reagerer normalt på hormonet. Fenomenet kalles AIS, som står for «androgen insensitivity syndrome».

Medisinsk skilles det mellom tre grader av tilstanden. I den milde formen er følsomheten overfor testosteron litt nedsatt.

Kjønnsorganene utvikler seg i mannlig retning, og barnet blir typisk kjønnsbestemt som gutt og får også skjegg og mannlig kroppsbygning i puberteten.

Imidlertid er evnen til å danne sædceller nedsatt.

I den såkalte partielle formen for AIS utvikler fostret kjønnsorganer som er delvis mannlige og kvinnelige, og barnet kan bli kjønnsbestemt til begge sider.

I den tredje graden er følsomheten overfor testosteron så lav at fostret utvendig utvikler kvinnelige kjønnsorganer, selv om det har testikler i bukhulen.

Ved fødselen vil barnet bli kjønnsbestemt som jente.

Både sølv- og bronsevinnerne i kvinnenes 800-meterløp ved OL i Rio, Niyonsaba og Wambui, har XY-kromosomer i kombinasjon med AIS.

De er altså kvinner, men har mannlige kjønnskromosomer.

Det samme gjelder kanskje også gullvinneren, Caster Semenya, som imidlertid ikke har fortalt offentligheten om kromosomsammensetningen.

Menns muskler får mer oksygen

Testosteron og følsomheten overfor hormonet spiller ikke bare en rolle i fosterutviklingen.

Også i voksenlivet er det viktig for både menn og kvinner. Det høyere testosteronnivået hos menn innebærer at menn utvikler større muskelmasse, særlig av de korte muskelfibrene, som er viktige når det gjelder eksplosive kraftanstrengelser.

Samtidig får menn typisk sterkere knokler og større hjerter, som kan pumpe blodet raskere rundt.

Det betyr, sammen med et høyere antall røde blodlegemer, at menn kan tilføre musklene mer oksygen enn kvinner.

Med alle disse egenskapene har testosteron blitt brukt som både doping og foryngelseskur, men vitenskapelige studier tyder på at hormonet ikke er det mirakelmiddelet som mange har ment.

I 2016 offentliggjorde de amerikanske helsemyndighetene resultater fra en storstilt studie kalt «The TTrials» som undersøkte effekten av å gi menn med lavt testosteronnivå et tilskudd av hormonet.

Forskerne konkluderte med at selv om et høyt testosteronnivå kan ha stor betydning for unge menns fysiske evne, har et like høyt nivå hos eldre menn ikke samme virkning.

Tilsvarende betyr et høyt testosteronnivå hos kvinner heller ikke nødvendigvis at de presterer bedre fysisk.

Det internasjonale friidrettsforbundet, World Athletics, bruker nettopp testosteronnivå som kriterium for hvem som får stille opp i kvinnenes konkurranser.

Typisk ligger testosteronnivået hos kvinner mellom 0,12 og 1,79 nanomol, mens det hos menn ligger mellom 7,7 og 29,4 nanomol. I 2018 innførte friidrettsforbundet en grense på 5 nanomol testosteron per liter blod for kvinner i løpsdisiplinene 400 meter, 800 meter og 1500 meter.

Deltakerne må dokumentere at de har holdt seg under grensen i et halvt år opp til konkurransen, eventuelt ved hjelp av hormonregulerende medisiner.

Den sørafrikanske OL-gullvinneren Caster Semenya har et høyt testosteronnivå fra naturens side, men nekter å senke det. I stedet klaget hun i 2019 til CAS, som er idrettsverdenens internasjonale voldgiftinstans.

Semenya, som ble støttet av det sørafrikanske friidrettsforbundet, hevdet at reglene var uvitenskapelige, uetiske og diskriminerende. Instansen ga Semenya medhold i at reglene er diskriminerende fordi de bare gjelder for kvinner – og til og med bare en begrenset gruppe av kvinner.

Likevel kom CAS fram til at grenseverdiene kunne forsvares på grunnlag av forskningsresultater som dokumenterer at testosteron har en prestasjonsfremmende virkning.

Hormon gir tvetydige resultater

Flere forskere mener imidlertid at friidrettsforbundets dokumentasjon ikke holder.

Den bruker nemlig forskjellen på menns og kvinners testosteronnivå og prestasjoner som argument for at testosteronforskjeller spiller samme rolle for kvinner innbyrdes, og det er det ikke belegg for, mener kritikerne.

Kritikken har særlig blitt framført av to amerikanske forskere, antropologen Katrina Karkazis og kjønnsforskeren Rebecca Jordan-Young, som sammen skrev boken «Testosterone: An Unauthorized Biography» i 2019.

De to forskerne tar et oppgjør med oppfatningen av at menn og kvinner kan deles inn etter det overordnede begrepet «biologisk kjønn».

«Kjønn er ikke så enkelt som de fleste tror. Det er flere kjønnsmarkører i kroppen – kromosomer, hormonnivåer og kjønnsorganer – og de finnes i mer enn to versjoner.

Ingen av faktorene er avgjørende, så det vil alltid være unntak. Det finnes ikke ett biologisk kriterium som kan klassifisere alle mennesker som enten mann eller kvinne», sier Katrina Karkazis.

Karkazis og Jordan-Young mener at de dataene som friidrettsforbundet selv har lagt fram som argumentasjon for grenseverdiene, faktisk taler mot behovet for dem.

Et eksempel er en studie av 52 unge vektløftere som konkurrerte på elitenivå. Her viste det seg at det hos guttene ikke var noen sammenheng mellom testosteronnivået og resultatene.

Hos jentene var det en sammenheng, men den var omvendt av det forventede. Jentene med det laveste testosteronnivået var de sterkeste.

En annen studie innen løping har vist at det på tre av elleve distanser var de kvinnene som hadde det laveste testosteronnivået som var de raskeste.

Blant distansene var 100-meterløp, som er den mest eksplosive disiplinen, der testosteron tradisjonelt har blitt ansett som viktig. Her var løperne med de laveste testosteronverdiene fem prosent raskere enn de som hadde de høyeste verdiene.

En nyere studie trekker i motsatt retning. Svenske forskere fra Karolinska Institutet kunne i oktober 2019 offentliggjøre resultater som viser at et tilskudd av testosteron forbedrer kvinners utholdenhet og muskelmasse.

Studien omfattet 48 sunne 18-35-årige kvinner som ble delt i to grupper.

Den ene fikk gjennom ti uker et tilskudd som sørget for å øke verdiene av testosteron i blodet fra 0,9 til 4,3 nanomol per liter blod.

Gjennom forsøksperioden ble deltakerne testet i ulike øvelser, og spesielt når det gjaldt å løpe til utmattelse, forbedret kvinnene med hormontilskuddet seg markant i forhold til placebogruppen.

Men resultatet avgjør ikke diskusjonen om hvor stor fordel kvinner med et naturlig høyt testosteronnivå har i forhold til andre kvinner. Hvis det høye testosteronnivået tilsvares av at cellene er ufølsomme overfor hormonet, som det er tilfellet med AIS, burde det ikke gi noen fordeler.

Treåringer har kjønnsidentitet

Diskusjonen om testosteron som mål for henholdsvis «kvinnelighet» og «mannlighet» er slett ikke avsluttet. Det er imidlertid opplagt at testosteronnivået i blodet ikke kan brukes alene som grense mellom menn og kvinner – eller for den saks skyld mellom menn, interkjønn og kvinner.

Selv om det kan finnes en skarp «biologisk kjønnsdefinisjon», vil den ikke fortelle noe om den enkelte personens kjønnsidentitet.

Det er en subjektiv størrelse som er dannet av et komplekst samspill mellom en lang rekke faktorer.

De fleste forskerne er enige om at kjønnsidentiteten dannes før vi fyller tre år, og at både arv og miljø spiller en rolle. Men hvor mye henholdsvis biologiske og sosiale faktorer betyr, er fortsatt uklart.

Transkjønnede personer er eksempler på at de fysiske kjønnstrekkene ikke bestemmer kjønnsidentiteten, men er underordnet i forhold til andre, ukjente, faktorer.

Noen forskere, blant andre Katrina Karkazis, mener at det ville være mer rettferdig hvis det var utøvernes kjønnsidentitet som avgjorde om de stilte opp i mennenes eller kvinnenes rekker.

Den ideen er imidlertid ikke spiselig for idrettens organisasjoner, som ønsker at inndelingen skjer etter objektive kriterier. Kampen om biologiske kjønnsdefinisjoner fortsetter i sportens verden, selv om den rommer et paradoks: Verdens beste idrettsfolk har alltid nytt godt av sine bestemte medfødte fortrinn – uansett om det er raskere reflekser, høyere kroppsbygning eller sterkere muskler.

Som OL-gullvinneren Caster Semenya uttrykker det: «Vi er jo ulike alle sammen, og ja, jeg har kanskje en fordel. Og hva så?»

Artikkelen ble utgitt første gang i 2020.