Borte i jungelen

Få timer tidligere hadde Yossi vært glad og og opprømt av eventyrlyst. Å reise inn i Amazonas’ jungel var hans livs eventyr. Han hadde reist rundt i Sør-Amerika etter innfallsmetoden da han møtte Karl Ruchprecter i Bolivia, en øster-riker med inngående kjennskap til jungelen.

Karl hade tilbudt seg å være guide for Yossi og et par venner, men underveis var de blitt uvenner og hade gått hver til sitt. Mens de andre dro hjem, ville Yossi og Kevin Gale fortsette på elven Ipurama.

Turen foregikk på en hjemmelagd tømmerflåte, men fikk en brå slutt da flåten satte seg fast på en stein midt i elven. Kevin reddet seg i land, mens Yossi fortsatte på flåten gjennom et rivende stryk.

Mirakulsøt overlevde han seilasen og kunne klatre i land lenger nede i elven.

Forkommen og dyvåt sto han på bredden idet den fortvilte sannheten gikk opp for ham.

Kevin var langt borte, og han selv omgitt av tusenvis av kilometer med regnskog og ville dyr, uten våpen eller kompass og flere dagsmarsjer fra bebygglse.

2. desember: Mantra virker

”Jeg er en handlingens mann,” gjentok Yossi for seg selv, før han falt i søvn sammenrullet på en seng av blader. Han visste ikke hvor mantraet kom fra, men det gjorde sin virkning, for neste morgen våknet han full av besluttsomhet.

Med på tømmerflåten hadde han hatt en gummipose med proviant. Med litt flaks lå posen fortsatt ved den havarerte tømmerflåten, som hang på et skjær ute i elven.

Forsiktig klatret han ned en skrent som førte til elven. Steinene var våte, og han måtte være forsiktig. Men hellet var på hans side; i en kløft i steinen rett ved vraket av tømmerflåten lå pakken.

”Takk, Gud,” mumlet Yossi, mens han liggende på magen på berget forsiktig halte opp pakken.

Innholdet var litt fuktig, men alt var der: ris og bønner, myggnettet, kartet, den røde ponchoen, en lighter, medisinskrinet og – hjertet gjorde et hopp av glede – onkelens lille bok.

Boken, som inneholdt en samling jødiske tekster, hadde fulgt ham siden den dagen han fikk den. Få dager senere døde onkelen, og Yossi var sikker på at boken hadde beskyttende kraft.

6. desember: Reddet av myggspray

Kevin kom ikke til å finne ham, gikk det snart opp for Yossi. Hva som hadde skjedd med kameraten, ante han ikke, men han visste at han måtte klare seg selv.

Yossi bestemte seg for å gå mot Curiplaya, som han visste lå lenger oppover elven. På kartet så det ut til at det bare var et par dagers marsj til boplassen, men fordi det bare var en primitiv skisse tegnet av Karl, var det ikke lett å beregne avstander.

Gang på gang måtte han snu og følge en annen sti fordi han møtte en skrent eller et fjell. Om kvelden endte han på en bakketopp. Mørket falt på, og han måtte søke ly.

Det dryppet fra trærne etter en regnskur. Omhyggelig skrapte Yossi bort våte blader og la ned noen tørre i stedet. Han viklet ut myggnettet og bandt det til en stubbe slik at det dannet et telt.

For å holde varmen pakken han ponchoen rundt seg og trakk hetten over hodet.

Et par steiner holdt sidene nede på myggnettet slik at slanger ikke kunne krype under.

Et par dager før hadde han støtt på en giftig slange. Slangegiften inneholder enzymer som ville ha lammet nervene hos Yossi slik at slangen med letthet hadde kunnet ta livet av ham.

Ved siden av seg hadde han en blikkboks og en teskje. Hvis han slo på boksen, kunne han jage bort ville dyr, tenkte han, mens han lot seg omslutte av mørket og lydene fra dyrebrøl.

”Knekk”, lød det fra en gren ikke langt fra ”teltet”. Lyden gjentok seg etterfulgt av de umiskjennelige raske trinnene på bakken som forteller at et stort kattedyr er på ferde.

”Åh, Gud, ikke la det ville dyret spise meg,” ba han og begynte å banke på blikkboksen.

”Vekk! Vekk med deg!” ropte han. Lyden kom nærmere. Han grep lommelykten og trakk til side nettet.

Jaguaren sto helt stille. Den var stor og hadde svarte flekker. En av potene var løftet fra bakken, men da den fikk øye på Yossi, satte den poten ned.

”Gå vekk, ditt helvetes krek!” skrek han mens han skalv over hele kroppen. Han fikk en idé og grep myggsprayen ved siden av seg, fant lighteren og tente på.

Drivgassen i sprayflasken skapte en voldsom eksplosjon som flammet opp og blendet ham. Fra hånden sto stanken av brent hår. Han knuget den ildsprutende boksen til flammene døde ut.

Igjen grep han lommelykten og lyste rundt. Jaguaren var borte. Lettet sank han ned på bakken.

12. desember: Yossi følger et spor

Mens Yossi fortsatte sin vandring, vennet han seg gradvis til livet i jungelen. Han supplerte forsyningene med ville bær og frukter samt fisk som han fanget i elven.

Etter hvert ble han dreven i å finne et egnet sted å slå leir for natten.

Den fuktige heten og det konstante regnet hadde han derimot problemer med å takle. På føttene fikk han utslett som dannet store sår og gjorde det smertefullt å gå.

Han holdt motet oppe ved å dagdrømme, helst om mat, og ved å tenke på at han snart var i Curiplaya.

Håpet fikk ny næring da han oppdaget spor av machetehugg på et tre. Der hadde det vært folk like før. Oppløftet fulgte han sporet som førte ham langt inn i jungelen.

Plutselig så han at avtrykket av en sko sto tydelig i mudderet foran ham. Kevin og han gikk i samme type sko og brukte samme størrelse. Yossi var ikke i tvil.

Vennen måtte være like i nærheten. Stien han gikk på, førte ham oppover en nesten loddrett fjellside, men Yossi fikk uante krefter og nærmest løp opp fjellsiden.

På stien lå det biter av skall fra frukter som til forveksling lignet dem han selv hadde fortært for ikke lenge siden.

Den nesten overmenneskelige styrken han følte, forlot ham med ett like brått som den var kommet. Han falt om på stien, trykket seg mot bakken av sorg og skuffelse.

Fotavtrykk og skall kom ikke fra Kevin, men fra ham selv. Han hadde gått i ring og var tilbake der han hadde startet turen tre timer tidligere.

17. desember: ”Kroppen min råtner”

Etter den opplevelsen holdt Yossi seg så mye som mulig ved elven for ikke å gå seg vill igjen.

På grunn av flom etter en voldsom storm måtte han likevel på ny søke opp i høyden. Uværet hadde skylt bort alt spiselig, og Yossi hadde ikke spist på to dager.

Han så en slange og prøvde å fange den, men rev i stedet opp armen på en gren. Med blodet rennende nedover armen så han slangen forsvinne. Ikke bare føtter og arm gjorde vondt. Regnet og fuktigheten hadde også virkning på kroppen.

Røde flekker bredte seg under armhuler og ved albueledd. Såret på armen dannet ikke skorpe.

”Kroppen råtner,” tenkte han med avsky.

18. desember: Fanget i muddersump

Dagen før hadde Yossi sett et fly. Den lille ­maskinen fløy lavt over skogen, og Yossi visste at et redningsteam lette etter ham. For å bedre sjansene for å bli sett snudde han og søkte ut mot en åpen plass som han tidligere hadde passert.

Jaguarstranden kalte han det, for der hadde han sett spor etter en flokk jaguarer.

Nå hadde han ikke spist på nesten en uke. Kroppen hadde begynt å trekke ut energi av seg selv. Både fett-lagre og muskler hadde skrumpet, og immunforsvaret var svekket. Yossi var i ferd med å miste motet, men ett holdt ham oppe: jenta ved siden av ham.

Han visste at hun bare fantes i fantasien, men han elsket henne og passet på henne. ”Vi finner noe å spise i jungelen,” sa han. Han fikk rett. I en tretopp lekte en apeflokk, og under dem i sølen lå biter av dadler.

Begjærlig plukket Yossi opp en av dem og puttet den i munnen. Den råtne smaken og de små markene som vred seg i fruktkjøttet, enset han ikke.

Ikke én bit lot han være igjen før han fortsatte marsjen.

Helt borte i sine egne tanker tråkket han i et gjørmehull. Bakken åpnet seg under ham, og han ble sugd ned til han sto til livet i gjørme. Som et dyr fanget i en felle, ropte han ut sin angst. Gjørmen var som betong.

”Slik er det altså. Døden,” tenkte han. Et øyeblikk overveide han å begå selvmord med pillene fra medisinskrinet, men kom til å tenke på foreldrene sine.

Med armene strukket ut foran seg begynte han å ta svømmetak, og langsomt slapp gjørmen taket. Han krøp på alle fire til han merket fast grunn. Bare én tanke fylte hodet mens han fjernet gjørme fra nese, munn og øyne: å leve.

Yossi ryddet et stort område på bakken og skapte plass både til seg og jenta. ”Kom nå her og legg deg hos meg. Hold rundt meg,” lokket han.

Plutselig gikk det opp for ham at han hadde levd seg så inn i fantasien at han hadde forberedt en soveplass til to.

”Du er alene, din idiot,” sa han til seg selv.

Mer ensom enn noensinne rullet han seg sammen for å sove. Plutselig kjent han et skarpt stikk i låret. Han stakk hånden ned og vred løs et insekt. En termitt på 2,5 centimeter sprellet mellom fingrene på ham. Han klemte hardt og kastet dyret fra seg.

Straks kjente han et nytt bitt og snart etter enda et. Dyrene bet igjen og igjen.

De kom fra alle kanter. Han plukket dem av kroppen, av hodebunnen, selv øyevippene satte de seg i. Han skviste dem, og da morgen-lyset kom, lå det en haug døde insekter ved siden av ham. Men bakken var som levende.

Myggnett, ryggsekk og sko – alt krydde av termitter. Han løp. På trygg avstand plukket han av dyrene, og sammenhengen gikk opp for ham.

Han hadde måttet tisse, men var for utmattet til å reise seg. Den salte urinen hadde trukket til seg insektene.

20. desember: Reddet i siste sekund

Neste dag kom Yossi endelig til Curiplaya, men stedet var forlatt. Han slo leir og ventet på redningsfolkene, som han mer og mer tvilte på ville finne ham.

Sulten gnog, og det føltes som om han hadde feber. På føttene var det knapt hud igjen. Idet mørket falt på, hørte han en summing, og plutselig forsto han.

”Herregud, det er folk her.” Han så omrisset av fire menn som klatret ut av en kano. En høy fyr med masse krøller, som sto ved siden av kanoen, så på Yossi og sa: ”Bli der du er, Yossi.

Jeg kommer.” Kevin løp mot ham og slo armene rundt ham. Senere skulle han fortelle hvordan han selv ble reddet, men akkurat da var det ingen som sa et ord.

For første gang gråt Yossi ordentlig og hulket som et barn: Noen har tross alt passet på meg.”