I EU og USA er henholdsvis 23,83 prosent av europeerne og 37,37 prosent av amerikanerne alvorlig overvektige.
En ny studie utgitt i tidsskriftet Nature gir imidlertid håp for framtiden.
Av dette framgår det at avkoblingsproteinet BAM15 – en mitokondrie i cellene våre som bidrar til stoffskiftet – kan redusere fettmassen i kroppen uten å påvirke muskelmassen eller matinntaket – i hvert fall på mus.
Mitokondrier er cellens kraftverk og uunngåelige bødler
Frie radikaler hoper seg opp i cellens kraftverk. Cellen får energi fra mitokondriene (gul og oransje), som produserer den i form av molekylet ATP (rød). Men i prosessen skapes det også et uheldig restprodukt, nemlig de såkalte frie radikalene (lilla). De er veldig aggressive og går blant annet til angrep på mitokondrienes DNA, som blir slitt og til slutt ødelagt.
Færre svettetokter og toalettbesøk
Når BAM15 virker som det skal, hjelper det cellen til å være enda mer effektiv – uten at vi sitter andpustne igjen. Mitokondriet endrer altså cellens metabolisme – de kjemiske prosessene i cellen – slik at den brenner av flere kalorier enn den pleier, uten at man trenger å bevege seg og få opp pulsen.
Ved tidligere fettforbrenningsprodukter, som er helt eller delvis inspirert av mitokondrier, settes stoffskiftet ofte i gang med svettetokter og mange toalettbesøk til følge.
Men det er ikke tilfellet for BAM15. Molekylet har nemlig ikke noen umiddelbare bivirkninger, konkluderer forskerne.
Tynnfete personer får en utstrakt hånd
BAM15, som foreløpig bare er gitt oralt til mus, reduserer også mengden av leverfett og inflammatoriske lipider – altså syke fettmolekyler.
Målet med BAM15 er at det kan gis til pasienter som lider av fett i organene – og særlig til pasienter som lider nonalkoholisk fettleversykdom: en opphopning av fett i leveren hos personer som drikker moderate mengder alkohol. Molekylet kan nemlig – hvis det virker skikkelig på mennesker – avverge vanskelige kirurgiske inngrep i for eksempel leveren.
Før pasienter kan få nytte av BAM15-proteinet – eller nærmere bestemt en syntetisk variant utviklet til medisinsk bruk – må forskerne finne ut hvordan molekylet blir lenge nok i menneskekroppen, slik at det får en faktisk effekt på fettmengden – som det har gjort hos mus.
