Kroppen blir levende etter døden

Etterforskerne mistenkte umiddelbart barnas stefar, Kevin Neal, som allerede var kjent av politiet, men nettopp denne kriminelle fortiden sikret ham et alibi for det meste av perioden.

Nitten dager etter Cody og India forsvant, ble Neal fengslet i en annen voldssak, så fra den dagen og førti dager framover, helt til det makabre funnet av likene, hadde Neal et vanntett alibi.

Hvis han skulle dømmes for dobbeltmordet, måtte politiet bevise at barna ble drept før 28. juli, den dagen Neal hadde blitt fengslet.

Politiet søkte hjelp i vitenskapen, og biologen Neal Haskell kom dem til unnsetning. Han fokuserte ikke på ofrenes død, men på livet i kroppen etter døden.

Arbeidet hans ble faktisk helt avgjørende for sakens utfall – og det har senere inspirert forskere til å dykke dypere ned i dette makabre forskningsfeltet.

I de siste årene har en rekke forsøk avslørt at det er massevis av liv i døde kropper. De kan fortelle om alt fra hjerneaktivitet til livlige gener og sprellende lemmer.

Bølge sprer seg i hjernen

Rettsmedisin har på få tiår gjennomgått en revolusjon. Forskerne har fått nye verktøy til å analysere videoer fra overvåkningkameraer, bringe skjeletter tilbake til liv via 3D-modeller, undersøke kjemiske stoffer og sekvensere selv de minste spor av DNA.

Resultatet er at rettsmedisinerne nå kan gi politiet langt flere, og mer presise, opplysninger om forbrytelsen, offeret og forbryteren enn noen gang før.

Et av de mest aktive forskningsfeltene innen rettsmedisinen fokuserer nå på hva som skjer i kroppen etter døden.

Ved første øyekast kan det kanskje virke enkelt. Kroppen stenger helt ned og blir deretter langsomt brutt ned. Men en lang rekke av nye forskningsresultater avslører at prosessen er mye mer komplisert.

Når hjertet slutter med å slå, får ikke cellene lenger tilført oksygen, og de kan ikke lenger produsere energi.

Den situasjonen er særlig kritisk for hjernens nerveceller – men de dør ikke uten kamp, og det siste utbruddet av elektrisk aktivitet begynner først etter flere minutter.

I 2018 undersøkte den tyske nevrologen Jens Dreier for første gang fenomenet i mennesker. I forsøket målte Dreier hjerneaktiviteten hos ni pasienter som alle hadde alvorlige hjerneskader.

De nærmeste pårørende, eller i noen tilfeller pasienten selv, hadde bestemt at de ikke skulle gjenopplives.

Pasientene ventet med andre ord bare på døden, og Dreier fikk tillatelse til å operere inn elektroder i hjernene på pasientene, slik at han kunne måle hvordan nervecellenes elektriske signaler utviklet seg i og etter dødsøyeblikket.

Det viste seg at nervecellene i hele hjernen etter et par minutter uten tilstrekkelig oksygentilførsel reagerer ved å stenge ned all aktivitet og gå inn i en slags standby-tilstand.

De dør ikke, men ser ut til å forsøke å spare på ressursene, slik at de er klare hvis blodforsyningen blir gjenopprettet.

Den kunnskapen har legene hatt i årevis, og det er grunnen til at de ved hjertestans setter inn alle krefter på å få i gang hjertet igjen.

Men Dreiers målinger viste at en bølge av elektrisk kaos skyller gjennom hjernen omkring tre minutter etter hjertestans.

I forkant av bølgen strømmer ioner, som er elektrisk ladet, inn i nervecellene. Prosessen ligner ganske mye på det som sørger for at nervecellene kan sende beskjeder til hverandre.

Normalt gjenopplader nervecellene seg selv ganske raskt, slik at de er klare til å sende nye signaler, men det skjer ikke her.

Når bølgen, etter 10–30 minutter, har skylt gjennom hele hjernen, befinner nervecellene seg i en veldig sårbar tilstand og kan ikke lenger sette i gang de elektriske signalene som vi er avhengige av.

Så snart bølgefronten har passert, er sjansene for gjenoppliving veldig små.

Men med ytterligere forskning på fenomenet kan legene kanskje klare å bremse bølgen og dermed kjøpe seg mer tid til å gjenopplive pasienter etter hjertestansen.

Gener er aktive i dagevis

En halv time etter døden er også hjernen død, og hele kroppen er rammet av oksygenmangel. Men det er mange celler rundt om i kroppen som fortsatt ikke har gitt opp.

Derfor oppstår en paradoksal situasjon: Organismen er død selv om de aller fleste cellene i kroppen fortsatt er levende.

De hardt pressede cellene gjør det de kan for å redde seg selv, og i 2016 klarte den amerikanske legen og molekylærbiologen Peter Noble å finne ut hva som foregår i cellene etter døden.

Noble utførte eksperimentene sine på mus, som han avlivet og deretter tok vevsprøver av med jevne mellomrom.

Fra vevsprøvene tok han blant annet ut RNA-molekyler som dannes fra aktive gener, og ved hjelp av en DNA-databrikke kunne han fastslå hvilke gener som er aktive i timene etter døden.

Det viste seg at cellene i kroppen i den første timen etter dødsøyeblikket aktiverer gener som kan reparere skader på vev eller opprettholde cellens biokjemiske miljø.

Noble ble overrasket da han oppdaget at cellene også skrur på gener som vanligvis bare er aktive når vi er fostre.

Ifølge Noble gir det imidlertid mening biologisk sett. I fostret har cellene fortsatt ikke blitt tildelt sin endelige oppgave, som for eksempel å være en lysfølsom celle i netthinnen eller en insulinproduserende celle i bukspyttkjertelen.

I kaoset i den døde kroppen har denne arbeidsdelingen mistet sin funksjon, og cellene vender derfor tilbake til fostertilstanden, der de fortsatt ikke har fått utdelt noen oppgaver.

I løpet av de første tolv timene etter døden stiger aktiviteten til disse genene, og andre gener følger deretter opp i et forsøk på å beskytte proteiner og fettmembraner i cellen.

Til slutt gir imidlertid cellene opp og aktiverer selvmordsgener som gjør slutt på cellenes lidelse – og etter to døgn er det stort sett bare disse genene som er aktive.

Forsøket viste et kronologisk mønster av genaktivitet etter døden som kan bli et viktig verktøy når rettsmedisinere skal finne dødstidspunktet i en mordsak.

Bakterier blomstrer opp

Mønsteret Peter Noble fant for genaktivitet ville ikke ha hjulpet etterforskerne i saken om Cody og India Smith, fordi barna døde lenge før likene ble funnet.

Heldigvis for politiet fortsetter livet i kroppen i mer enn noen få dager. Etter at kroppens celler har stengt ned, tar andre celler over.

Menneskekroppen er gjennom livet hjemsted for omkring 40 billioner bakterier, og når cellene i kroppen destruerer seg selv, begynner bakteriene å spre seg fra sitt opprinnelige hjem i for eksempel tarmen til andre organer, blant annet leveren, hjertet og hjernen.

I 2016 undersøkte mikrobiologen Gulnaz Javan hvordan 27 menneskelik ble invadert av bakterier.

Likene var mellom 3,5 timer og 10 dager gamle, og det var tydelig at de ulike bakterieartene avløste hverandre i et fast mønster.

Arter av slekten Lactobacillus trives best når det er oksygen til stede, og de forekommer i stort tall i de første døgnene.

I takt med at antallet bakterier vokser, og oksygenet blir brukt opp, overtar arter av Clostridium, som klarer seg uten oksygen.

Javan og kollegene hennes kartla forekomsten av 30 ulike bakterier i en lang rekke organer og konstaterte blant annet at hvert organ blir inntatt av sin helt egen sammensetning av bakterier, og at lik av menn og kvinner av ukjente årsaker blir invadert av ulike arter av bakterier.

Slektene Pseudomonas og Clostridiales foretrekker kvinner, mens Clostridium og Streptococcus først og fremst kaster seg over likene av menn.

Mønsteret i sammensetningen av bakterier over tid viste seg å være veldig komplekst, men ved hjelp av statistiske metoder klarte forskerne å utvikle en matematisk modell som kan hjelpe politiets etterforskere med å tidfeste dødsøyeblikket for et lik som har ligget i dagevis.

Insekter løser mordgåte

Mordet på India og Cody ble ikke løst på grunnlag av bakterier. I stedet vendte etterforskerne seg mot en annen gruppe av organismer som skaper liv i kroppen etter døden: insekter.

Akkurat som genene og bakteriene følger insektene et fast mønster etter døden – og det mønsteret hadde biologen Neal Haskell inngående kjennskap til.

Da politiet kontaktet ham, gikk han straks i gang med å studere saken. Han så først på spyfluer, som er blant de første insektene som ankommer et lik.

Allerede noen få minutter etter døden begynner de å legge egg i kroppsåpninger eller sår.

Fluene gjennomgår seks utviklingsstadier i løpet av sitt omkring fire uker lange liv, og forskerne vet akkurat hvor lang tid hvert stadium tar.

Den tiden er imidlertid avhengig av temperaturen, og Haskell måtte derfor skaffe seg opplysninger om været i området fra en lokal værstasjon.

Spyfluens egg klekker til larver som gjennomgår tre stadier, før de forpupper seg og til slutt bryter ut av puppen som voksne fluer.

Haskell fant nesten 50 tomme pupper, men ingen egg, larver, levende pupper eller voksne. Fluene hadde allerede vært gjennom minst én livssyklus og forlatt de nå svært nedbrutte likene.

Etter spyfluene ankommer fluen med artsnavnet Piophila foveolata, som trives aller på ganske nedbrutte lik.

Haskell fant hundrevis av disse fluene i vevsprøver fra likene, og de hadde allerede nådd til sitt tredje stadium som larver.

Det innebar at fluene måtte ha ankommet minst 45 dager før likene ble funnet – altså senest 23. juli.

Og fordi disse fluene først slår ned seg i lik som har ligget i minst ni dager, kunne Haskell konkludere med at de to barna måtte ha blitt drept før 14. juli.

Den konklusjonen ble bekreftet av enda en flue, Cochliomyia macellaria – eller rettere sagt fraværet av den.

Denne fluen overvintrer ikke i det kjølige Ohio, der likene ble funnet, men ankommer området fra varmere himmelstrøk i midten av juli.

Siden denne fluen bare legger eggene sine i helt ferske lik, måtte de allerede ha ligget noen dager i gresset da fluene ankom midt i juli.

I retten forklarte Neal Haskell funnene og konkluderte med at barna hadde blitt drept mellom 9. juli – dagen da de forsvant – og 14. juli.

Mordene var altså begått minst to uker før barnas stefar, Kevin Neal, ble fengslet, og dermed falt alibiet hans fra hverandre.

Alle beviser pekte nå på Kevin Neal, og dommeren avgjorde saken ved å dømme ham til fengsel på livstid for mordene på sine to stebarn.

Lik beveger seg etter døden

Saker som drapet på India og Cody Smith driver forskerne til å fortsette utforskningen av kroppens liv etter døden.

Og et av de nyeste gjennombruddene avslører en hittil ukjent prosess som kan få lik til å bevege seg i mer enn et år.

Rettsmedisineren Alyson Wilson, som står bak oppdagelsen, utfører sine forsøk på en såkalt body farm plassert på et hemmelig sted utenfor den australske storbyen Sydney.

Det hemmelige anlegget består av uberørt natur med trær og busker der det er plassert 70 lik som ligger og råtner helt uten forstyrrelser.

Et av likene, som stammer fra en voksen mann, har vært under overvåking av Wilson helt siden det ble lagt på skogbunnen noen få timer etter mannens død.

Med et fastmontert kamera har rettsmedisineren gjennom 17 måneder tatt et bilde av liket hver halve time og satt sammen bildene til en video som lar henne følge nedbrytningsprosessen i detalj.

Til Wilsons store overraskelse viste det seg at liket ikke lå stille, men rørte på seg under hele forløpet.

Armene beveger seg etter hvert vekk fra kroppen, som når du lager engler i snøen, og hånden flytter seg av og til fram og tilbake i en bevegelse som minner om vinking eller et kjærtegn.

Årsaken til likets livlige bevegelser er sannsynligvis at uttørket hud og sener trekker seg sammen og utvider seg igjen i takt med skiftende temperaturer, og oppdagelsen kan få stor betydning for politiets etterforskningsmetoder.

Et selvmord kan for eksempel komme til å se ut som et mord hvis liket flytter hånden vekk fra pistolen.

Wilsons arbeid viser at vi fortsatt har mye å lære – og nye oppdagelser vil fortsatt øke sjansene for at politiets mistenkte får en rettferdig dom.

VIDEO: Bli med inn på Australias body farm