Hvorfor spiser vi ikke gress?
Mange dyr lever nærmest utelukkende av grønt gress, så hvorfor står det ikke på menneskets meny?
Selv om gress ikke er giftig, kan ikke vi mennesker få noe næring ut av det. Det klarer ikke kroppen vår.
Gress består hovedsakelig av komplekse fibre som cellulose, hemicellulose og lignin, som til sammen utgjør om lag 85 prosent av tørrvekten. Fibrene finnes i celleveggene til plantene og hjelper til med å stive dem av og med å holde uønskede mikroorganismer ute.
Stivheten gjør fibrene ekstremt vanskelige å bryte ned, og magen og tarmene våre har ikke de enzymene som trengs til den oppgaven.
Drøvtyggere, som kyr, har derimot utviklet et fordøyelsessystem som blant annet har fire mager og en rekke bakterier som kan bryte ned og utvinne energi fra de komplekse fibrene.
Frukt og grønnsaker inneholder også cellulose, hemicellulose og lignin, men særlig i frukt er det mye mindre mengder. For eksempel inneholder modne bananer bare 0,03 prosent lignin, 0,28 prosent cellulose og 0,96 prosent hemicellulose.
Gress sliper ned tennene
Gress er ikke bare vanskelig å bryte ned, men sliter også på tennene. I tillegg til å kreve omfattende tygging har gress et forholdsvis høyt nivå av silika – et mineral som har en slipende effekt.
For å kompensere for slitasjen har drøvtyggere utviklet en mekanisme der tennene fortsetter å vokse etter hvert som de slites ned.