Små barn putter ting i munnen fordi de liker det. Og de liker det fordi det er nødvendig for å gjøre seg kjent med verden. Når voksne oppfatter verden omkring seg, sier vi at vi ”ser” den. Men som den franske filosofen Merleau-Ponty påpeker, kunne vi slett ikke ”se” hva som var rundt oss hvis vi fra starten av livet bare hadde møtt verden med synet. Vi mener for eksempel å kunne se at det to meter foran oss er en ugjennomtrengelig vegg. Men denne innsikten er i virkeligheten et resultat av tidligere erfaringer, som vi har fått via følesansen.
De er innarbeidet i oss gjennom barndommen, der vi flittig håndterte alle mulige gjenstander for å få en følelse av hvordan de er. I den første fasen er det derfor viktig å erfare verden ved å lukte på den, smake på den og berøre den. Og med den medfødte trangen til å putte så mye av verden i munnen som mulig, smaker, lukter og berører barn ting på én gang. Av den grunn er det helt logisk at den viktigste lystfølelsen hos småbarn er konsentrert om munnen. Det er ikke før mye senere at vi har glede av å observere ting på avstand, for eksempel ved å se fjernsyn.