Forskjellige hudfarger er et resultat av tilpasning til ulike klimaer. Da de første menneskene utviklet seg i Afrika for 3–4 millioner år siden, forlot de regnskogen og beveget seg ut på savannen.
Der var det praktisk å ha glatt hud og flere svettekjertler som kunne holde kroppen kjølig. Men samtidig måtte huden være temmelig mørk for å beskytte mot de ultrafiolette strålene fra solen.
I store doser kan UV-stråler være farlige, blant annet fordi de kan fremkalle kreft, men især fordi de nedbryter viktige B-vitaminer i kroppen. UV-stråler er riktignok nyttige i passende doser fordi de danner D-vitamin i huden, et vitamin som er nødvendig for opptak av kalk i knoklene.
Da våre forfedre spredte seg mot nord, utviklet de derfor lysere hud for å tilpasse seg områder der det ikke er så mye solskinn. Mangel på sollys er faktisk en av de viktigste årsakene til rakitt, engelsk syke, som gir seg utslag i deformerte knokler.
Navnet engelsk syke stammer fra industriens barndom. Da var luften i engelske byer så forurenset at lyset knapt kunne trenge igjennom, og mange ble rammet av sykdommen.
Nylig ble det gjort en undersøkelse av hudfargenes fordeling på jordens breddegrader. Man sammenliknet ”innfødte” fra 50 land, og teorien viste seg å holde stikk: Det var en tydelig sammenheng mellom få ultrafiolette stråler og lys hudfarge, og mellom massevis av solskinn og mørk hudfarge.