Virkeligheten din finnes ikke … i virkeligheten

Legen gjenkjente herr Bs opplevelse som en såkalt lilleputthallusinasjon, og årsaken var en lidelse ved navn delirium tremens som kan oppstå etter lengre tids alkoholmisbruk.

Og herr B er langt fra alene.

Hallusinasjoner er en utbredt konsekvens av flere sykdommer; for eksempel hører opp mot 90 prosent av schizofrene stemmer som snakker til dem og noen ganger gir dem ordrer. Og om lag en fjerdedel av pasienter med Parkinsons sykdom ser mennesker som ikke er der.

Men de merkelige synene rammer også helt friske mennesker.

I mange tilfeller er hallusinasjonene ubehagelige og kan ikke behandles, men det kan en ny oppdagelse kanskje gjøre noe med. I et banebrytende forsøk har forskere nemlig avslørt hvor hallusinasjoner kommer fra, og oppdaget at de drømmeaktige opplevelsene ikke skiller seg så mye fra det vi kaller virkeligheten.

Små mennesker hopper i sofaen

De små menneskene som herr B så overalt rundt seg, er en typisk synshallusinasjon og faller i kategorien lilleputthallusinasjoner. Kategorien har noen bestemte kjennetegn, og i 2021 utga den nederlandske psykiateren Jan Blom den hittil mest omfattende beskrivelsen av dem etter å ha gjennomgått 226 medisinske beskrivelser av pasienter med denne typen hallusinasjoner.

I 97 prosent av tilfellene opptrer de små menneskene eller dyrene som en naturlig del av omgivelsene og kan for eksempel kravle opp på en sofa eller titte fram fra skjulesteder bak et skap. En like stor del av dem er svært aktive og kan hoppe og danse på møblene, marsjere i kolonner over gulvet eller utføre akrobatikk.

Omkring halvparten av folk som har lilleputthallusinasjoner, synes de små menneskene er morsomme eller litt kjedelige, mens den andre halvparten opplever dem som skremmende eller irriterende.

Forskerne har hjerneskannet flere av de pasientene Jan Blom omtaler, mens de hallusinerte. Skanningene viser at hallusinasjonene som regel er ledsaget av en høy aktivitet i synssentrene, men at andre deler av hjernen også er involvert, for eksempel pannelappene, som spiller en sentral rolle for tanker, fornuft og dømmekraft.

Observasjonene har gitt grunnlag for en teori om at synshallusinasjoner oppstår når synssentrene bare mottar relativt få impulser fra øynene og derfor har en overskytende kapasitet som blir brukt til å danne fantasibilder.

Pannelappene griper ifølge teorien inn i et forsøk på å skape mening i bildene og gjøre dem til virkelighetstro gjenstander eller mennesker. Denne teorien er underbygget av at pasienter med Parkinsons sykdom vanligvis har hallusinasjoner i dempet belysning, når aktiviteten i synssentrene er lav.

Herr Bs forvrengte lilleputter, som vi skal vende tilbake til senere, var en veldig intens opplevelse. Andre typer hallusinasjoner er mindre bemerkelsesverdige, selv om det innbilte sanseinntrykket kan være like realistisk. Og faktisk opplever de fleste av oss jevnlig slike hallusinasjoner.

Virkeligheten er et triks

Følelsen av en regndråpe som faller på hånden fra en skyfri himmel. Lyden av et lite barns gråt når barnet egentlig ikke sier en lyd. Eller en vibrering i lommen selv om telefonen ligger på bordet.

Sanseinntrykkene er ren innbilning, men de kommer likevel ikke uten grunn. Flere forskere har undersøkt hverdagens hallusinasjoner og mener nå at de oppstår på grunn av forventninger.

En av disse forskerne er den amerikanske psykologen Philip Corlett. I 2017 offentliggjorde han resultatene av en rekke forsøk der en gruppe forsøkspersoner hørte en kortvarig tone samtidig med at en bestemt figur dukket opp på en skjerm foran dem. Hver gang personene så figuren, skulle de trykke på en knapp hvis de også hørte tonen.

Siden de to sanseinntrykkene til å begynne med alltid var koblet sammen, ble det etter hvert helt naturlig å trykke på knappen ved synet av figuren fordi forsøkspersonene forventet å også høre tonen. Men så begynte Corlett å lure dem.

Han viste figuren uten å spille av tonen, og resultatet var at forsøkspersonene ofte trykket på knappen likevel. Det var ikke fordi de slurvet og trykket av ren og skjær rutine. De mente virkelig at de hadde hørt tonen.

Corlett kaller fenomenet en betinget hallusinasjon, og ved hjelp av hjerneskanninger kunne han vise at blant annet hørselssenteret i tinninglappene ble aktivert når forsøkspersonene hallusinerte. Det tyder på at forsøkspersonene på sitt vis hadde rett når de mente at de hadde hørt lyden.

Betingede hallusinasjoner er tilsynelatende et produkt av den måten som hjernen arbeider på når den tolker virkelige sanseinntrykk og danner en opplevelse av verden rundt oss. Det vi kaller virkeligheten, er nemlig ifølge flere forskere i seg selv en illusjon.

De mener at sanseinntrykkene våre hele tiden blir sammenlignet med erfaringer og forventninger, og at disse elementene til sammen danner virkeligheten vår – en prosess som de kaller prediktiv koding. Vår oppfatning av virkeligheten er altså bare delvis et resultat av inntrykk fra den virkelige fysiske verden.

Corletts forsøk med betingede hallusinasjoner avslører dette bedraget i hjernen. Men det foregår ikke bare i vitenskapelige forsøk – det foregår hvert eneste sekund i livet ditt.

Hallusinasjoner er ren kjemi

Hjernen blander sammen sanseinntrykk og forventninger med god grunn. Forventningene lar hjernen danne et bilde av omgivelsene våre allerede før sanseinntrykkene blir mottatt. Når inntrykkene så kommer inn, trenger ikke hjernen å lage et bilde fra bunnen av, men kan nøye seg med å la sansene supplere det bildet som allerede er skapt.

Manøveren sikrer at hjernen kan bearbeide omgivelsene raskere, og forventningene kan samtidig fylle ut eventuelle hull i inntrykkene.

Du kan blant annet takke denne mekanismen for at du kan høre en annen persons stemme i et lokale med mye støy. Hvis samtalepartneren din sier, «… ville ikke starte i dag tidlig», kan hjernen på bakgrunn av erfaringer raskt regne ut at det manglende ordet er «bilen». Det utnytter hjernen til å presentere deg for den fullstendige setningen slik at du ikke merker at det manglet et ord.

I en viss forstand hallusinerer du altså hele tiden – men som regel henger hallusinasjonen godt sammen med virkeligheten. Først når hjernen begynner å legge for mye vekt på forventningene sine, blir du offer for en virkelig hallusinasjon, altså en opplevelse som ikke stemmer overens med den virkelige verden i det hele tatt.

En studie fra 2021 har nå kastet lys over hvordan hjernen feilaktig kan komme til å gi forventningene for mye makt. Den amerikanske psykiateren Katharina Schmack lærte opp mus til å trykke på én knapp hvis de hørte en bestemt lyd, og en annen knapp hvis de ikke hørte lyden. Akkurat som i Philip Corletts forsøk viste det seg at musene noen ganger hallusinerte og hørte en lyd som ikke var der.

Schmack hadde genredigert musene slik at hjernen lyste opp der signalstoffet dopamin ble frigitt. Dermed kunne hun se at dopamin ble utløst i et hjerneområde som kalles striatum, rett før musene hadde en hallusinasjon.

Striatum fungerer som en mellomstasjon for nervesignaler fra blant annet hørsels- og synssentrene før de sendes videre til hjernebarken og danner en opplevelse av lyd og bilder. Men striatum mottar også nervesignaler fra andre deler av hjernebarken som inneholder informasjon om det hjernen forventer å høre eller se.

Striatum har altså ansvar for å veie det du faktisk sanser, opp mot det hjernen forventer. Det lille hjerneområdet avgjør dermed hva du opplever.

Katharina Schmack oppdaget at det var ekstra dopamin til stede når striatum valgte å legge vekt på forventningene og dermed utløste en hallusinasjon. Den sammenhengen bekreftet hun ved hjelp av et snedig inngrep som kalles optogenetikk.

Musene hadde nemlig også blitt genredigert slik at Schmack ved hjelp av en målrettet lysstråle kunne skape en kunstig dopaminrus i striatum. Når hun gjorde det, utløste det en hallusinasjon som fikk dyrene til å trykke på knappen.

Store mengder dopamin i striatum kan med andre ord utløse hallusinasjoner hos mus – og det gjelder sannsynligvis også hos mennesker.

Kvalmemedisin kan bli kur

Katharina Schmacks oppdagelse stemmer godt overens med den såkalte dopaminhypotesen, som sier at schizofrene pasienters hallusinasjoner i hvert fall delvis skyldes et økt nivå av dopamin i hjernen. Denne ubalansen kan blant annet forstyrre nerveforbindelsene i to hjerneområder, Wernickes og Brocas områder, som er involvert i henholdsvis å forstå og å bruke språk.

Når disse to områdene ikke kommuniserer skikkelig sammen, kan noe du tenker på å si, i stedet bli oppfattet som noe du har hørt. Det kan skape de stemmehallusinasjonene som er karakteristiske for schizofrene.

Wernickes og Brocas områder er også forbundet med striatum, og den nye kunnskapen fra Katharina Schmacks forsøk vil kanskje sette i gang utviklingen av legemidler som kan redusere dopaminnivået i striatum for å dempe de schizofrenes hallusinasjoner.

For tiden er legemiddelindustrien imidlertid opptatt av legemidler som reduserer nivået av et annet signalstoff i hjernen.

I 2016 godkjente det amerikanske legemiddelverket det første medikamentet til behandling av synshallusinasjoner hos pasienter med Parkinsons sykdom. Legemiddelet Nuplazid har ingen effekt på dopamin, men virker derimot ved å skru ned effekten av signalstoffet serotonin i striatum.

Sannsynligvis får stoffet striatum til å holde hjernens forventninger ute av sanseopplevelsene slik at pasientene unngår hallusinasjoner, men akkurat hvordan det virker, er fortsatt ukjent.

Nuplazid er fortsatt ikke godkjent i Europa, og kanskje blir et annet stoff godkjent først: ondansetron, som også griper inn i effekten av serotonin. Middelet blir akkurat nå testet på pasienter med Parkinsons sykdom, men det er allerede godkjent i en helt annen sammenheng. Middelet blir nemlig brukt mot kvalme i forbindelse med cellegift.

Mens pasienter med hallusinasjoner venter på et legemiddel som kan fjerne plageåndene sine, har antropologen Tanya Luhrmann et annet forslag til hvordan hallusinasjonene kan takles – uten bruk av medisiner.

Stemmer har personlighet

Schizofrenes hallusinasjoner blir ikke bare utformet av en innebygget ubalanse i hjernen. De uvirkelige opplevelsene er også påvirket av kultur. I en studie fra 2014 avslørte Tanya Luhrmann at hallusinasjonenes karakter var ulike for schizofrene fra henholdsvis USA, India og Ghana.

Amerikanernes hallusinasjoner var generelt mer aggressive og hatefulle, og de innbilte stemmene kom ofte med bebreidelser og kommandoer. Hos ghaneserne og inderne var stemmene først og fremst glade og imøtekommende, og i noen tilfeller ble de rett og slett oppfattet som en stor gevinst som ga de schizofrene noen å snakke med.

Ifølge Luhrmann kan forskjellen skyldes at amerikanerne mer er individualister og derfor oppfatter stemmene som en ubehagelig inntrenging i privatsfæren. Ghanesere og indere kommer fra mer sosiale kulturer, og derfor tar de mer velvillig imot stemmene.

Den kunnskapen kan komme schizofrene pasienter over hele verden til nytte, mener Luhrmann. Gjennom terapi kan de schizofrene nemlig lære å bygge opp et bedre forhold til stemmene sine så de ikke blir plaget av dem i så stor grad.

En av de pasientene som Luhrmann intervjuet, hadde fått en ny stemme som regelmessig snakket til ham på en veldig ondskapsfull måte. Men pasienten svarte og fortalte stemmen at de to hang fast i hverandre, og at de bare kunne få det til å fungere med gjensidig respekt. Irettesettelsen virket, og den nye stemmen ble vennligere.

Flere studier har vist at en velvillig oppfatning av hallusinasjonene har stor betydning for pasientenes livsglede, så Luhrmanns metode kan vise seg å bli en viktig behandlingsform som kan supplere de nye legemidlene.

Med hensyn til herr B og hæren hans av fargerike lilleputter, så har også den historien en lykkelig slutt. Etter fire dagers behandling for alkoholabstinenser ble den unge mannen kvitt plageåndene sine.