Svarte prikker avslører at hjernen gjetter
OPTISK BEDRAG: Mellom de hvite trekantene og grå strekene er tolv små, svarte prikker – men de fleste vil ha problemer med å se alle på en gang. Det skyldes en svakhet i synet vårt, som hjernen forsøker å kompensere for.
Du kan se dem, og så forsvinner de. Og så kan du se dem igjen.
Hvis du er som de fleste, vil du oppleve at de tolv små, svarte prikkene i illustrasjonen ovenfor danser inn og ut av synsfeltet.
Svaret på hvorfor øynene dine svikter, ligger i vårt såkalte perifere syn.
Det perifere synet er alt omkring deg
Synet vårt kan deles i to kategorier – det sentrale synet og det perifere synet.
Det sentrale synet er det du fokuserer med når du leser denne artikkelen, mens det perifere synet omfatter alt det du ser, men ikke ser rett på.
Sitter du for eksempel ved et skrivebord og ser på en dataskjerm, er det perifere synet det som forteller deg hva du har liggende rundt omkring bordet.
Hjernen fyller ut hullene
Det du ser i din perifere syn, vil imidlertid ofte være ganske uklart. Årsaken er at det perifere synet er ganske dårlig til å se detaljer, farger og former.
Faktisk er det så dårlig at hjernen din drar på tidligere erfaringer og rett og slett gjetter på hva den ser.
Pleier det for eksempel å stå en lampe på bordet din, estimerer hjernen din at det nok er det den slørete massen på høyre side forestiller.
Hjernen fyller altså hullene ut for oss, og det er derfor at de svarte, små prikkene forsvinner i illustrasjonen.
For når du ser rett på et av prikkene og registrerer et hvitt og grått mønster utenom den, gjetter hjernen på at slik ser den nok ut hele veien igjennom.
Synsbedraget er en variation af 'The Hermann Grid' fra 1820 af den tyske forsker Ludimar Hermann.
Mindre kontrast kan øke forvirringen
Noen mennesker vil også oppleve at de kan se små lyse firkanter i de grå strekenes skjæringspunkter. Det skjer fordi egne celler i netthinnen fanger opp en kontrast.
Når strekene møtes er det nemlig mindre hvitt enn i de områdene hvor en grå strek står alene. Det får hjernen til å tro at de områdene hvor strekene møtes er lysere, noe som skaper en lys firkant.
Denne mekanismen kan igjen bidra til å viske ut de tolv små, svarte prikkene.