Sukker er narkotika for hjernen
Når du får det i deg, sprer det en følelse av lykke og velbehag i kroppen – og du vil ha mer. Det høres ut som narkotika, men effekten kommer også fra noe vi får i oss hver dag: sukker.
De hvite sukkerkrystallene og kokain har ikke bare utseendet til felles – de påvirker også hjernen på samme måte.
Du tar en bit smågodt fra posen. Og så en til. Og en til. Jo flere du spiser, desto vanskeligere blir det å stoppe før posen er tom. Og det er det en god grunn til.
Sukker påvirker kroppen på samme måte som for eksempel kokain: søtsaker aktiverer hjernens belønningssystem og utløser en velvære som kroppen vil ha mer av.
Sukker utløser belønning
I munnen treffer smaken av sukker smaksreseptorer for søtt på tungen, og et signal sendes til hjernebarken, der områder bearbeider ulike smaker.
Signalet fører til produksjon av dopamin, som er et stoff som sender beskjeder mellom hjernens nerveceller. Stoffet utløser en følelse av lykke og glede.
Dopamin påvirker hjernens belønningssystem, som er et nettverk av signalveier mellom hjerneregioner med mange dopaminreseptorer. Det er også her stoffer som kokain og alkohol skaper aktivitet.
Trangen melder seg
Stimulansen gir lyst til å gjenta handlingen for å oppnå den gode følelse igjen. Og når hjernen først har lært hvordan effekten oppnås, er det ingen vei tilbake: Sukkertrangen melder seg, og smågodtet blir uimotståelig.
Det er ikke farlig å spise en pose smågodt, men hvis kroppen får i seg mye sukker, blir hjernens belønningssystem overaktivert.
Det gir avhengighetssymptomer som kontrolltap og økt trang – akkurat som når en misbruker er avhengig av kokain. Kroppen får en større toleranse overfor sukker, så det kreves stadig større doser for å oppnå lykkefølelsen.
Så kanskje du skal tenke deg om en gang til før du tømmer posen med godteri.