Hjernekirurgen Robert Spetzler sto foran en komplisert operasjon. Det var dessverre ikke mulig å bedøve sin 35 år gamle pasient, Pam Reynolds, på vanlig vis.
I stedet senket han kroppstemperaturen hennes til bare 16 grader, slik at hjertet gikk i stå.
Hjernen fikk ikke lenger tilført oksygen fra blodet, og etter et øyeblikk viste kurvene på skjermen at pasienten var klinisk død.
Kirurgen gjennomførte operasjonen og varmet deretter kvinnens kropp langsomt opp igjen – alt gikk etter boken.
Men da Pam Reynolds våknet opp igjen, fikk den erfarne legen et sjokk.
Hjernen eksploderer i signalstoffer
En amerikansk forskergruppe fra University of Michigan studerte i 2015 rotters hjerne og hjerte mens de avskar dem fra oksygen. Forskerne fant ut at hjernen reagerer på den livstruende situasjonen ved å skille ut store mengder av forskjellige signalstoffer, for eksempel dopamin og noradrenalin, i et koordinert mønster.
Stoffene fremkaller en behagelig nær døden-opplevelse med skjerpet oppmerksomhet, lykkefølelse og vakre hallusinasjoner. Samtidig tvinger signalstoffene hjertet til å gå i stå etter få minutters oksygenmangel. Forskere vet fortsatt ikke hvorfor den døende hjernen forsøker å stoppe hjertet.
1 minutt:
Oppmerksomheten skjerpet fordi mengden av noradrenalin i pannelappene blir 30 ganger større.
Positive følelser som samhørighet oppstår fordi nivåene til signalstoffet dopamin stiger til syv ganger normalen i pannelappene og synssenteret.
Hjerterytmen faller når signalstoffet GABA i hjernens pannelapp og synssenter stiger til 20 ganger normalen.
2 minutter:
Hallusinasjoner fremkalt av stoffet serotonin. Nivået i synssenteret stiger til 20 ganger høyere enn normalt. Serotonin og GABA tvinger også hjertet i stå.
4 minutter:
Hjernen viser ingen aktivitet, og hjertet slår snart sitt siste slag når alle signalstoffene når et maksimum ved en stigning på 40–400 ganger.
Pam Reynolds hadde tilsynelatende vært ved bevissthet under hele operasjonen. Hun kunne beskrive sin egen operasjon ned til minste detalj.
Hun gjenga den hvinende lyden av sagen som skar gjennom kraniet hennes og fortalte om hvordan hun deretter ble trukket ut av sin egen kropp gjennom hodet.
Deretter steg hun opp under taket og hang som tilskuer til sin egen operasjon. Hun hadde hørt dr. Spetzler uttrykke sin overraskelse over de usedvanlig små blodårene hennes, og hun beskrev inngående de instrumentene kirurgen hadde brukt under den syv timer lange operasjonen.
Oppmerksomheten hennes hadde vært helt på topp, og synet usedvanlig skarpt.
Pam Reynolds ble operert i 1991 på et sykehus i den amerikanske byen Phoenix i Arizona. Beretningen hennes er et av de best dokumenterte tilfellene av det som kalles en nær døden-opplevelse.
Inntil for få år siden var de fleste forskerne skeptiske overfor fenomenet, som de mente var fri fantasi.
Men i løpet av de siste årene har forskere kartlagt en lang rekke kjemiske signalstoffer som ikke bare forklarer nær døden-opplevelser, men også hvordan konkrete scener som mystiske lystunneler, fargerike landskaper og «ut av kroppen»-opplevelser oppstår.
Oksygenmangel gir tunnelsyn
Netthinnens ytre nerveender mangler oksygen.
Oksygenmangelen brer seg innover.
Bare noen få av nerveendene i øyet får nok oksygen. Det gir illusjonen om en smal tunnel.
Signalstoffer forklarer klarsyn
Nær døden-opplevelser er sterke psykiske opplevelser med et mystisk innhold som forekommer hos personer som er tett på døden eller i stor fysisk eller følelsesmessig fare.
Fenomenet er slett ikke uvanlig for pasienter som har overlevd en akutt hjertestans. Disse pasientene har gjerne vært klinisk døde, slik at hjernen har vært uten oksygen i flere minutter.
Omkring ti prosent av pasientene forteller om nær døden-opplevelser som er gjennomsyret av en form for klarsyn med en skjerpet oppmerksomhet, slik Pam Reynolds opplevde.
Mye oksygen skaper kraftig lys
Oksygen er en aggressiv gass som reagerer kraftig med andre stoffer. Nerver i øyet og hjernen som ikke har vært i kontakt med oksygen på en tid, blir irritert når en pasient våkner og gassen plutselig vender tilbake. Derfor avfyrer nervene i øyet signaler som oppfattes som sterke lysglimt i hjernens synssenter.
Hvorfor en nær døden-opplevelse skjerper sansene, oppklarte nevrologen Jimo Borjigin i 2015. Han fremprovoserte en lignende tilstand hos rotter ved å kvele dem med karbondioksid.
De små gnagerne kunne naturligvis ikke fortelle om opplevelsene sine, så i stedet førte forskeren fra University of Michigan i USA tynne slanger inn i dyrenes hjerner for å måle om balansen i hjernens signalstoffer endret seg.
Forsøket viste at hjernen på grensen mellom liv og død sender ut en sann sky av signalstoffet noradrenalin, som stiger til 30 ganger det opprinnelige nivået i pannelappene.
Her regulerer signalstoffet vår bevissthet, oppmerksomhet og årvåkenhet. De voldsomme mengdene av stoffet er derfor en sannsynlig forklaring på hvorfor pasienter som står på terskelen til døden ofte har en opplevelse av klarsyn.
Hjernens signaler tvinger hjertet til å gå i stå
Ved University of Michigan har nevrologen Jimo Borjigin finstudert rotters organer ved dødstidspunktet og oppdaget at hjernen i livets siste minutter stanser hjertet.
Jimo Borjigin avslørte ved hjelp av fintfølende måleutstyr at en døende hjerne sender ut kjemiske signaler i form av forskjellige signalstoffer som tvinger hjertet til å stoppe. Hvis signalene blokkeres, overlever hjertet merkelig nok i mye lengre tid.
Hvis legene kan blokkere hjernens kjemiske dødssignaler, kan de kanskje vinne verdifulle minutter i de skjebnesvangre øyeblikkene før de viktigste organene i kroppen tvinges til å stenge ned.
Før forsøket ble rottene bedøvet og fikk innoperert elektroder i hjernen (EEG) og omkring hjertet (EKG), slik at organenes aktivitet kunne måles. Hjernen kommuniserer normalt med hjertet gjennom den såkalte vagusnerven. Halvparten av rottene i forsøket fikk nerven skåret over, slik at kommunikasjonen mellom de to organene opphørte.
5 minutter: Hos rotter med en intakt vagusnerve opphørte hjertet til slutt med å slå etter omkring fem minutter.
13 minutter: Hos rotter med en kuttet vagusnerve opphørte hjertet først med å slå etter omkring 13 minutter.
Forskeren oppdaget også en kraftig stigning i mengden av signalstoffet dopamin, som i hjernens pannelapper ble syv ganger høyere enn normalt. Dopamin er involvert i hjernens belønningssystem, hvor stoffet normalt skilles ut når vi spiser, har sex eller på andre måte gjør noe som er bra for overlevelsen vår.
Stigningen kan forklare hvorfor mer enn halvparten av alle nær døden-opplevelser er dominert av positive følelser som harmoni, samhørighet og lykke.
Hvorfor hjernen i dødskampen eksploderer i en sky av kraftige signalstoffer, vet forskerne fortsatt ikke. Men de kan se at hjernen skiller ut en lang rekke signalstoffer, og at det ser ut til å skje i et nøye planlagt mønster.
Ubalanse sender oss ut av kroppen
Jimo Borjigin er slett ikke den eneste forskeren som har undersøkt nær døden-opplevelser.
Allerede i 2002 utførte legen Olaf Blanke fra universitetssykehuset i Genève et forsøk som forklarer hvorfor Pam Reynolds og omkring en fjerdedel av alle pasienter med nær døden-opplevelser føler at sjelen forlater kroppen.
Han nådde frem til at pasientenes «ut av kroppen»-opplevelser skyldes en slags kortslutning i hjernen. Blanke behandlet en pasient med epilepsi ved hjelp av elektroder som med svak strøm påvirker nervesignaler i hjernen.
Når han satte elektrodene på et bestemt område bakerst i hjernen, opplevde pasienten at kroppen hennes sank dypere ned i sykehussengen. Når legen økte strømstyrken, opplevde pasienten at hun ble lettere og svevde opp under taket, mens hun så ned på sin egen kropp.
Opplevelser ved dødens grense gir sterke inntrykk.
Døden oppleves mer intenst enn livet
Nær døden-opplevelser er klarere og mer følelsesladde enn vanlige minner. For å forstå fenomenet bedre spurte legen Steven Laureys fra Liège universitet i Belgia 21 pasienter som hadde vært klinisk døde om minnene fra episoden.
Mange av pasientene fortalte om nær døden-opplevelser fylt med sanseinntrykk, følelser og klarsyn. Sammenlignet med vanlige minner fremstår faktisk slike nær døden-opplevelser langt sterkere og mer intense.
I studien viste Steven Laureys også at pasientene ikke hadde en spesielt sterk innlevelsesevne, siden de ikke vurderte vanlige minner mer intenst enn andre mennesker.
Steven Laureys konkluderte med at nær døden-opplevelser er begivenheter som pasienter opplever, men som aldri skjer i virkeligheten.
De er en slags form for ekstremt realistiske hallusinasjoner som pasienter – i motsetning til andre typer av hallusinasjoner – ikke har mulighet til å skille fra virkelige opplevelser.
Området er det såkalte angular gyrus som er en del av hjernens isselapp og sørger for at vi kjenner vår fysiske plassering i et rom.
Hvis dette lille området kommer litt ut av balanse – for eksempel fordi nervesignalene forstyrres av elektroder eller overdrevne mengder av signalstoffer – oppstår en slags kortslutning som kan utløse en «ut av kroppen»-opplevelse.
Opplevelsene ligner drømmer
Mens Pam Reynolds lå på operasjonsbordet med et stillestående hjerte og en kropp som var erklært klinisk død, opplevde hun det mange andre pasienter også forteller om.
Hun gikk gjennom en mørk virvelstrøm og inn i et kraftig lys. Disse fenomenene har forskere nå forklart vitenskapelig. Når hjertet går i stå, ryker oksygenforsyningen til hele kroppen. I øyets følsomme netthinne betyr oksygenmangelen at nerveender går i svart utenfra og inn.
Tilstanden skaper på den måten en form for tunnelsyn hos pasienten. Hvis hjertet går i gang igjen, kan oksygenet kickstarte nervesignaler som i hjernen oppfattes som kraftige lysglimt.
Det er ikke like enkelt å forklare nær døden-opplevelser med drømmeaktige hallusinasjoner. Da Pam Reynolds svevde mellom liv og død, møtte hun for eksempel flere avdøde familiemedlemmer som tok seg kjærlig av henne og serverte forfriskninger.
Kevin Nelson, som er professor i nevrologi ved University of Kentucky i USA, mener at slike nær døden-opplevelser oppstår når hjernen blander sammen to ulike typer av bevissthetstilstander.
Den ene er vår vanlige bevissthet, mens den andre normalt bare opptrer mens vi drømmer, og da under den såkalte REM-søvnen.
REM-søvnen lar hjernen tenke helt fritt
Våken tilstand
NREM-søvn (dyp søvn)
REM-søvn (drømmesøvn)
Under REM-søvnen er vi bevisste, og derfor husker vi detaljer i drømmene når vi våkner. Men drømmen er en nokså underlig bevissthetstilstand, hvor hjernen sauser sammen gamle minner, tanker og fantasier.
Kevin Nelson mener at hjernen i et slikt livstruende øyeblikk kan komme så langt ut av balanse at den aktiverer feil bevissthetstilstand, og at pasienter derfor opplever et drømmeaktig forløp.
46 prosent har minner fra døden
En stor amerikansk og britisk studie fra 2014 viser at 11 prosent av de overlevende etter en akutt hjertestans har hatt en slik nær døden-opplevelse, mens 46 prosent husker noe fra tiden da de var klinisk døde.
Mer kunnskap om hjernens reaksjoner kan, på lengre sikt, være med på å hente flere pasienter tilbake til livet. Jimo Borjigins studier viste at noen av hjernens kjemiske signaler får hjertet til å gå i stå.
Vakre scener oppstår på grensen til døden
En nær døden-opplevelse innebærer ofte behagelige følelser og sterke synsinntrykk. Det viser to store studier av flere hundre pasienter som har overlevd en hjertestans. Blant de overlevende pasientene forteller 9–12 prosent om nær døden-opplevelser, og i en stor del av fortellingene består av de samme scenariene. Positive følelser overvelder mer enn halvparten, mens en tredjedel av pasientene mener å ha møtt avdøde bekjente som en del av opplevelsen mens kroppen beveget seg på grensen mellom liv og død.
I livets siste minutter opprettholder hjernen og hjertet en intens kommunikasjon, hvor hjernen med sin kjemiske cocktail tvinger hjertet til å gå i stå.
Hvis leger kan blokkere denne signalveien, kan de kanskje redde flere. 90 prosent av alle hjertestanspasienter dør i dag fordi legene ikke rekker å få hjertet i gang igjen før hjernen lider uopprettelig skade.
Nær døden-opplevelsen til Pam Reynolds fikk en drømmeaktig slutt. Mens dr. Spetzler og resten av operasjonsteamet avsluttet det timelange kirurgiske inngrepet, tok hennes avdøde familiemedlemmer kjærlig avskjed med sjelen hennes og hjalp den deretter varsomt tilbake i kroppen før legene forseglet kraniet.