Minnene dine er en løgn

Hvis du tror minnene dine stemmer overens med virkeligheten, kan du bare tro om igjen. Hjernen sparer på plassen i hukommelsen og skjuler det med et slør av løgner. Nå avslører forskerne bedraget – og oppdagelsene hjelper alt fra psykisk syke til uskyldig dømte.

Hvis du tror minnene dine stemmer overens med virkeligheten, kan du bare tro om igjen. Hjernen sparer på plassen i hukommelsen og skjuler det med et slør av løgner. Nå avslører forskerne bedraget – og oppdagelsene hjelper alt fra psykisk syke til uskyldig dømte.

Shutterstock

Les de følgende ordene langsomt, men bare en gang: seng, hvile, trøtt, drøm, dyne, kveld, snorke, slumre, lur, søvnig.

Foreløpig trenger du ikke å tenke mer over ordene – vi vender tilbake til dem senere – men de spiller en viktig rolle i et av hjerneforskningens mest klassiske eksperimenter, den såkalte DRM-testen.

På 1950-tallet ga denne testen forskerne noen av de første vitenskapelige bevisene for at hukommelsen vår ikke bare er mangelfull, men løgnaktig.

Alle og enhver kan manipulere med selv dine mest fasttømrede erindringer.

I de siste årene har konklusjonene basert på DRM-testen fått støtte av nye forsøk. De avslører at hjernen legger ren fiksjon inn i minnene våre, og at alle og enhver kan manipulere selv sine mest fasttømrede erindringer.

Og den upålitelige hukommelsen har store konsekvenser. Ifølge et amerikansk register er falske minner hos vitner skyld i at hundrevis har blitt uskyldig dømt i USA – et land der flere organisasjoner kjemper for å hjelpe uskyldige fanger.

Heldigvis holder forskerne på å knekke koden bak hjernens omfattende bedrag, og de vil snart kunne utnytte den nye kunnskapen til å slette dine mest traumatiske minner.

Falske minner ga livstidsdom

I november 2004 ble en ung kvinne voldtatt i den amerikanske storbyen San Diego, og både offeret og et øyenvitne ga noenlunde den samme beskrivelsen av gjerningsmannen: hvit mann midt i 20-årene, om lag 178 centimeter høy, normal kroppsbygning, med brunt hår og fippskjegg.

Politiet anholdt en mulig gjerningsmann, Uriah Courtney, og de to vitnene fikk se bilder av ham og fem andre unge menn. Bare tre av mennene hadde skjegg, og det var bare Uriah som hadde fippskjegg.

Dermed Uriah var en helt opplagt match, og vitnene pekte ham ut som gjerningsmann.

Uriah Courtney (nederst til venstre) ble utpekt som gjerningsmann i en voldtektssak, men han var uskyldig.

© State of California

Offeret var først bare 60 prosent sikkert på identifikasjonen, men etter hvert som saken skred fram, ble både hun og det andre vitnet mer og mer overbevist om at Uriah sto bak forbrytelsen.

De ble flere ganger presentert for bildet, og begge visste at den andre hadde utpekt Uriah som gjerningsmannen.

Da saken kom for retten et år senere, var all tvil blåst bort hos både offeret og det andre vitnet: Uriah var skyldig. Offeret slo dessuten fast at hun aldri ville glemme hvordan gjerningsmannen så ut.

De to skråsikre vitneutsagnene overbeviste dommeren, og Uriah endte bak lås og slå med en livstidsdom for voldtekt.

Åtte år senere beviste en DNA-analyse Uriahs uskyld og pekte politiet i retning av den riktige gjerningsmannen.

Bankkunde blir til bankraner

Uriah var bare enda et offer for vår upålitelige hukommelse. I 2019 dokumenterte organisasjonen Innocence Project, som hjelper uskyldig dømte, at feilaktig identifikasjon av gjerningsmannen står bak 69 prosent av alle de sakene der en uskyldig har blitt dømt.

Nevrologen Thomas Albright har studert hvorfor øyenvitner ofte er utroverdige, og han legger blant annet ansvaret på hjernens evne til å pynte på minner ut fra generell kunnskap eller fordommer.

De fleste forestiller seg for eksempel en bankraner med et våpen i hånden, så hvis vi ser et bankran og ser raneren peke på damen bak skranken, vil vi antagelig senere sverge på at han holdt en pistol i hånden – uansett om han gjorde det eller ikke.

742 amerikanere som har blitt dømt på grunnlag av falske vitneutsagn, er nå løslatt.

På samme måte kan hukommelsen bli fordreid hvis vi blander sammen minnet med andre opplevelser eller annen informasjon.

I et forsøk fra 2009 lot psykologen Helen Paterson to grupper mennesker se hver sin variant av et klipp fra en kriminalfilm.

Deretter ble hver forsøksperson satt til å diskutere det klippet hun hadde sett med en som hadde sett den andre versjonen – men forskerne fortalte dem at de hadde sett det samme klippet.

Forsøket viste at når den ene personen fortalte om detaljer som bare hadde blitt vist for henne, så tok den andre det ofte til seg.

Senere var forsøkspersonene ute av stand til å skille mellom det de faktisk hadde sett og det de hadde blitt fortalt etterpå.

I et forsøk fra 2019 viste psykologen Julie Earles 53 korte videoklipp til 96 forsøkspersoner. I klippene utførte skuespillere en enkel handling, som for eksempel å knytte skolissene sine.

Deretter skulle forsøkspersonene se 53 klipp til og svare på om de hadde sett dem før. Noen av videoene i andre runde var identiske med de første, mens andre var endret slik at en av skuespillerne fra tidligere klipp nå utførte en handling som i første runde hadde blitt utført av en annen.

Disse videoene var altså en helt ny kombinasjon av skuespillere og handlinger. Resultatene viste at forsøkspersonene i 46 prosent av tilfellene blandet sammen klippene og helt feilaktig svarte at de hadde sett dem før.

I en rettssak kan en slik feiltagelse være katastrofal. Et vitne kan for eksempel plassere ansiktet fra en tilfeldig bankkunde på hodet til bankraneren. Forskerne arbeider nå med å utvikle verktøy som kan hjelpe politiet med å minimere eller oppdage falske minner hos vitner.

I 2019 viste psykologen Philip Gustafsson at vitner ofte nøler mer før et falskt vitneutsagn enn før et sant. Men i noen situasjoner er det ikke tilfellet, som i rettssaken mot Uriah Courtney, og forskerne må derfor forstå falske minner i detalj.

Feil sniker seg inn i nettverk

Før du leser videre om forskernes utforskning av falske minner, kan du gjerne stoppe opp og tenke på de ti ordene som ble nevnt i begynnelsen av artikkelen. La være å bla tilbake, og finn fram en blyant og et ark i stedet. Skriv ned så mange av ordene som du kan huske. Har du gjort det? Greit, da fortsetter vi.

Når du opplever noe nytt, blir nerveceller aktivert i ulike deler av hjernen, som hver og en er spesialisert på å bearbeide et lite element av opplevelsen. For eksempel behandles bilder i synssenteret, følelser i amygdala, og faktabasert kunnskap i tinninglappene.

Hvis du bevisst eller ubevisst ønsker å huske opplevelsen, så danner de ulike sentrene nerveforbindelser til hjerneregionen hippocampus, der fleksible nettverk sørger for å knytte sammen sentrene slik at det dannes et langtidsholdbart minne. Når det har skjedd, avbrytes minnets forbindelser til hippocampus mer eller mindre.

Særlig i de første dagene er minnet sårbart overfor manipulering. Oppdiktede detaljer kan i denne fasen lett bli koblet sammen med det nyfødte minnet og bli en fasttømret del av det. Men selv etter at et minne har brent seg fast i hjernen, er det sårbart for manipulasjon.

Hver gang du henter fram minnet, blir sporene gjennom hjernen mer ustabile, før det like etter etableres i en ny utgave med flere og sterkere nerveforbindelser mellom de involverte hjernesentrene.

Hjernen er nødt til at spare plads i hukommelsen for ikke at blive overrumplet af informationer.

Prosessen kalles rekonsolidering og sørger for å styrke hukommelsen. Men underveis kan det ustabile minnet bli påvirket slik at det lagres i en endret utgave.

Forskerne er ikke sikre på akkurat hvorfor hjernen fungerer på denne måten. En mulig forklaring er at hjernen må å spare plass i hukommelsen for ikke å bli overveldet av informasjon.

Den erstatter spesifikke detaljer i minnene med mer generell informasjon og fyller ut hullene via assosiasjonsnettverk. Du husker for eksempel ikke nøyaktig hvordan et bestemt tre så ut, men henter inn et bilde av et tre fra en annen del av hjernen når du henter fram minnet.

I forbindelse med straffesaker må politiet dermed være oppmerksomme på at vitnene i størst mulig grad skal skjermes fra informasjon som kan kompromittere minnene.

Du husker falske detaljer

Falske minner oppstår ikke bare når du er vitne til en forbrytelse. Nevrologen Alyssa Sinclair beskrev i en vitenskapelig oversiktsartikkel fra 2019 hvordan et minne om en hyggelig kveld på stranden, der en god venn spilte gitar, med tiden kan omformes.

Hvis minnet ikke er sterkt til å begynne med, vil gitaren kanskje bare tone ganske svakt fram fra hukommelsen når du befinner deg på stranden igjen.

Og hvis det nå sitter en fremmed mann på stranden og spiller bongotrommer, kan du plutselig gjenkalle et minne der din gode venns gitar er erstattet med bongotrommer.

En gitar i et ferieminne kan endre seg til trommer fordi hjernen pynter på minnet med informasjon fra andre steder i hjernen.

© shutterstock & lotte fredslund

Og de falske minnene om din egen fortid kan være ganske omfattende. I en rekke forsøk viste psykologen Elizabeth Loftus for eksempel at hun kunne overbevise omkring 25 prosent av forsøkspersonene om at de hadde kommet bort fra foreldrene sine på et kjøpesenter som barn – en begivenhet som aldri hadde funnet sted.

Og i noen tilfelle bygget forsøkspersonene dessuten videre på det falske minnet med stadig nye detaljer fra den oppdiktede opplevelsen.

Forskere utnytter svakhet

Minnene dine er med andre ord enkle å manipulere, og den egenskapen vil forskerne nå utnytte til å behandle psykiske lidelser, blant annet posttraumatisk stresslidelse, PTSD.

Disse pasientene har traumatiske minner som forsterker seg selv, tvinger seg fram i bevisstheten igjen og igjen og forårsaker angst. Ved å gripe inn når minnet gjenkalles, kan forskerne svekke minnets nervenettverk.

Nevrologen Elizabeth Phelps har for eksempel vist at hun kunne hjelpe PTSD-pasienter ved først å minne dem om de traumatiske opplevelsene og skape en følelse av trygghet hos dem.

Og andre forsøk har avslørt at når legemiddelet propranolol gis i forbindelse med traumatiske minner, forhindrer det hormonet adrenalin i å stimulere minnets nervenettverk – og dermed blir det mindre intenst.

Minner om krig og vold vender tilbake igjen og igjen og utløser hver gang en eksplosjon av adrenalin og frykt i kroppen. Nå vil forskerne bruke et legemiddel til å gripe inn i prosessen, slik at de traumatiske minnene med tiden svekkes.

© shutterstock & Lotte Fredslund

Traumatisk minne frigir adrenalin

Pasienter med posttraumatisk stresslidelse, eller PTSD, er plaget av traumatiske minner. En krigsveteran kan for eksempel oppleve ekstrem frykt når han ser et våpen som minner ham om krigens redsler. Frykten skyldes blant annet at kroppen frigir adrenalin (gul) til cellene i hjernen.

© shutterstock & Lotte Fredslund

Adrenalin forsterker traume

Adrenalin binder seg til såkalte beta-2-reseptorer i hjernens fryktsenter, amygdala, som deretter sender signaler videre til hukommelsessenteret hippocampus. Resultatet er at hippocampus lagrer det traumatiske minnet på nytt i hjernen i en forsterket form som forsterker PTSD-tilstanden.

© shutterstock & Lotte Fredslund

Legemiddel blokkerer adrenalin

Legemiddelet propranolol(blå), som er en såkalt betablokker, binder seg til beta-2-reseptorene i amygdala og blokkerer adrenalin. Dermed blir ikke hippocampus aktivert, og minnet blir svekket. Etter gjentatte behandlinger kan propranolol dempe pasientens PTSD-tilstand.

Forskerne vil nå forstå detaljene om hvordan minner dannes og endres, men de har allerede kommet langt siden falske minner første gang ble dokumentert ved hjelp av de såkalte DRM-testene.

I en DRM-test presenteres forsøkspersonen først for en rekke ord som alle er relatert til ett bestemt emne.

Det kunne for eksempel være de ti ordene som opptrådte i begynnelsen av denne artikkelen, så finn fram listen der du skrev de ned ordene du kunne huske.

Basert på tidligere forsøk vil du med omkring 60 prosents sannsynlighet ha skrevet ordene sove eller søvn – selv om ingen av dem står på listen.

Det skyldes at hjernen har diktet videre på bakgrunn av de ordene som var på listen, og dermed skapt begynnelsen til et falskt minne.

Og selv om du ikke havnet i fellen denne gang, så garanterer forskerne at du hele tiden gjør samme type feil i hverdagen.