Mennesket har sovet seg til suksess

Den biologiske klokken går for sakte

I 1938 slepte to menn et par sykehussenger ned i en dyp hule i Kentucky i USA for å studere sine biologiske klokker.

Søvnforskeren Nathaniel Kleitman fra The University of Chicago – og assistenten Bruce Richardson – hadde valgt å bruke seg selv som forsøkskaniner i et eksperiment som skulle vare de neste seks ukene.

Isolert fra påvirkninger utenfra ville de undersøke hvordan døgnrytmen utviklet seg når det ikke var forskjell på natt og dag. Kleitman og Richardson holdt imidlertid bare ut i 32 dager i totalt mørke, der de spiste, sov og var våkne helt etter behovene kroppen dikterte. Men det var nok til å gjøre to viktige oppdagelser. Det første var at rytmen mellom våken og sovende tilstand endret seg forbløffende lite.

Begge opplevde at de fortsatt var våkne i perioder på om lag 16 timer – skilt av perioder med om lag 9 timers søvn. Den andre oppdagelsen var at selv om rytmen grunnleggende var den samme, var det likevel en liten forskjell fra døgnrytmen ute i den virkelige verden. Det biologiske døgnet var litt lengre enn de 24 timene de var vant til å følge.

Senere forsøk har bekreftet Kleitmans og Richardsons observasjoner, så vi vet nå at vårt biologiske døgn i gjennomsnitt varer 24 timer og 15 minutter. Det er ikke kjent hvorfor det er slik, men det innebærer at vi må stille på vår indre klokke for ikke å komme helt ut av takt med det døgnet som dikteres av jordas rotasjon.

Det er akkurat det som skjer når vi påvirkes av sollyset. Når det treffer såkalte ganglieceller i netthinnen, går det en beskjed via synsnerven og til et lite hjernesenter som kalles SCN (nucleus suprachiasmaticus), som er plassert rett over det stedet der de to synsnervene krysser hverandre inne i hjernen. SCN har bare 20 000 nerveceller, men de har til gjengjeld en utrolig viktig betydning.

Det er nemlig disse som forteller de andre hjernesentrene om det er natt eller dag. Ved daggry gir de beskjed til den såkalte konglekjertelen om å stanse produksjonen av et bestemt hormon som dominerer hjernen om natten.

Hormonet heter melatonin, men er også kjent som «mørkets hormon», nettopp fordi det er aktivt om natten. Ved daggry daler konsentrasjonen av melatonin, og den stiger først om kvelden, når SCN registrerer at det har blitt mørkt og igjen er tid for å sove.

Hamstere fikk ny døgnrytme

Systemet som ligger bak den biologiske døgnrytmen vår, ble oppdaget i et spektakulært forsøk i 1990.

Hjerneforskerne Russell G. Foster og Michael Menaker fra University of Virginia i USA byttet rett og slett om på SCN-hjernesentrene hos to grupper av hamstere. Den ene gruppen hamstere hadde en mutasjon som gjorde at døgnrytmen deres var unormalt kort, mens den andre gruppen var ville hamstere med normal døgnrytme.

Forskerne klarte å ta ut SCN-senteret fra den ene gruppen og transplantere det inn i hjernen hos den andre gruppen, og omvendt. Resultatet var at hamsterne byttet døgnrytme, slik at de ville hamsterne nå hadde en forkortet døgnrytme, og de tamme hamsterne fikk en normal syklus.

Forsøket beviser at det bare er SCN som bestemmer hastigheten på den biologiske klokken.

Klokken fungerer egentlig på samme måte hos mennesker også. Rytmen med høye og lave nivåer av melatonin forblir den samme, uansett om vi velger å utsette nattesøvnen eller gå en hel natt uten å sove. Vi kan altså ikke stille klokken fram eller tilbake som det passer oss.

Mekanismen som stiller den biologiske klokken hver morgen ved hjelp av sollyset, er veldig gunstig for oss i det moderne samfunnet. Uten den ville vi for eksempel ikke kunne omstille oss mellom sommer- og vintertid, og det ville være umulig for oss å håndtere jetlag når vi reiser til en annen tidssone.

Men selv om din indre klokke, som drives av melatonin, forteller deg når det er natt og tid for å sove, er det faktisk ikke det som styrer søvnbehovet ditt. Her er det et annet stoff involvert, og det knytter seg til de våkne timene. Stoffet heter adenosin og skilles ut av hjernecellene, og konsentrasjonen blir høyere og høyere mens du er våken.

Når konsentrasjonen når toppen, som regel etter om lag 16 timer, opplever du en sterk trang til å sove. Adenosin sikrer altså at du får sove. Hvis du er frisk og ikke lider av søvnrelaterte sykdommer, må du slippe bevisstheten og overgi deg til søvnen når presset blir for stort.

Den sovende hjernen jobber hardt

Når du mister bevisstheten og glir inn i søvnen, fortsetter hjernen å arbeide på høytrykk.

Det ble oppdaget allerede i 1952, og en av opphavsmennene var Nathaniel Kleitman, som 14 år tidligere hadde undersøkt sin biologiske klokke i hulen i Kentucky. Kleitman arbeidet fortsatt ved University of Chicago, og han hadde nå en student ved navn Eugene Aserinsky, som hadde kastet seg over oppgaven med å måle barns oppmerksomhet ved å studere øyebevegelser. Helt tilfeldig oppdaget Aserinsky at øynene til de sovende barna beveget seg raskt fram og tilbake bak de lukkede øyelokkene.

Aserinsky supplerte nå studiene sine med EEG-målinger, altså måling av hjernens elektriske aktivitet. Målingene avslørte at det i periodene med raske øyebevegelser også var høy aktivitet i hjernen, faktisk så høy at den lignet aktiviteten i våken tilstand. Aserinsky oppdaget også at periodene var avløst av andre perioder, der øynene var i ro, og der hjernebølgene slo over i et rolig og langsomt mønster.

Kleitman var skeptisk overfor sin elevs resultater, men likevel så nysgjerrig at han tok med sin datter Esther til laboratoriet og gjentok eksperimentene på henne. Det overbeviste ham, og sammen med Aserinsky kartla han mønstrene i detalj og fant ut at de ikke bare gjør seg gjeldende hos barn, men hos alle mennesker. Forskerne døpte de to typene søvn for REM-søvn (etter det engelske «rapid eye movement») og NREM-søvn (for «Non-REM»). Sammen med en annen student, William Dement, fant Kleitman og Aserinsky også ut at det særlig er under REM-søvnen at vi drømmer, og denne typen søvn kalles derfor også for drømmesøvn.

Senere har NREM-søvnen av andre forskere blitt delt inn i flere ulike typer definert ved hvor dyp søvnen er, altså hvor vanskelig det er å bli vekket fra den. I dag vet vi at de ulike typene søvn er bygget sammen i et mønster som gjentar seg selv, og der hver syklus typisk varer i 90 minutter.

Selv om hjerneaktiviteten er størst under drømmesøvnen, betyr ikke det at hjernen tar fri under NREM-søvnen. Da har den det travelt med å behandle alle de opplysningene den har mottatt mens den var våken. Kort fortalt velger den de opplysningene som er verdt å lagre og flytter dem fra korttidsminnet i hjernesenteret hippocampus i den indre delen av hjernen til langtidsminnet i hjernebarken.

NREM-søvnen sorterer dermed alle inntrykkene våre i to bunker. Den ene, som «skal lagres», flyttes til langtidshukommelsen, mens den andre, som «skal kastes», blir slettet. Formålet med NREM-søvnen er altså både å huske og å glemme. Det er i denne fasen korttidsminnet blir renset, slik at det er klart til en ny dag med massevis av inntrykk.

Rent fysisk er det også massevis av aktivitet i hjernen mens vi sover. De siste årene har det blitt klart at det foregår en skikkelig storrengjøring mens vi er bevisstløse. Hjernen er omsluttet av den såkalte cerebrospinalvæsken, og under søvnen sørger den for å skylle hjernen godt og grundig. Det skjer ved at nervecellene i hjernen rett og slett skrumper inn, slik at det blir plass til at cerebrospinalvæsken kan flyte inn langs blodårene som finnes i hjernevevet.

Væsken renser dermed områdene omkring nervecellene for avfallsstoffer som for eksempel proteinet betaamyloid som ellers ville hope seg opp – proteinet er involvert i demenssykdommer som alzheimer. Den samme typen rengjøring foregår i resten av kroppen også, men det blir håndtert av lymfesystemet, som er aktivt hele døgnet. Rengjøringen med cerebrospinalvæsken i hjernen foregår bare mens vi sover.

Hormonene våre oppfører seg også annerledes under søvn enn i våken tilstand. Nivået av det stressframkallende hormonet kortisol faller, og balansen mellom de appetittregulerende hormonene leptin og ghrelin endrer seg.

Det blir mer leptin, som gir oss metthetsfornemmelse, og mindre ghrelin, som gjør oss sultne. Samtidig sparer kroppen energi fordi kroppstemperaturen faller til om lag 36 grader. Musklene slapper av, og under REM-søvnen nærmer det seg faktisk en slags lammelse. Det er ganske praktisk, siden kroppen vår ellers kunne reagere voldsomt på de intense drømmene som hjemsøker oss i denne fasen av søvnen.

Blant søvnforskere er det altså ingen tvil om at søvnen har en lang rekke viktige formål både i kroppen og hjernen, og at det derfor har alvorlige konsekvenser hvis vi sover for lite.

Søvnmangel fører til sykdom og ulykker

11 døgn og 25 minutter – så lenge klarte den 17 år gamle amerikaneren Randy Gardner å holde seg våken, da han gikk inn for å slå rekorden i forbindelse med et skoleprosjekt.

Gardner begynte rekordforsøket 28. desember 1963, og han avsluttet det ved å sovne 8. januar 1964. Underveis i forsøket opplevde han at synet ble svekket, at han hadde problemer med å formulere seg og fikk problemer med konsentrasjonen. Han ble også humørsyk og irritabel. Senere begynte hukommelsen å svikte, og han fikk merkelige og uhyggelige hallusinasjoner.

Gardner fikk heldigvis ikke noen varige skader av eksperimentet. Likevel vil søvnforskere i dag fraråde lignende forsøk, og Guinness Rekordbok tar ikke lenger med denne typen rekorder. Årsaken er tusenvis av vitenskapelige studier som viser at det ikke bare er en sammenheng mellom søvnmangel og sykdom, men også mellom søvnmangel og ulykker.

På kort sikt er søvnmangel farlig fordi det svekker konsentrasjonsevne og årvåkenhet. Oversikter viser for eksempel at søvnmangel er årsaken til at en person blir drept i en trafikkulykke hver eneste time i USA. På sikt øker søvnmangel risikoen for en rekke lidelser, blant annet svakt immunforsvar, diabetes, åreforkalking, alzheimer, fedme og flere kreftformer.

Ut fra et sikkerhetsmessig og helsemessig synspunkt er det veldig god grunn til å sove nok, og derfor er søvnforskere også bekymret over at vår moderne livsstil åpenbart spiser seg inn på nattesøvnen vår. Statistiske oversikter viser at voksne mennesker i dag sover omkring en time mindre hver natt enn på 1950-tallet.

Alle disse gode grunnene til å sove gir imidlertid ikke svar på søvnens dypeste gåte – for hvorfor kan ikke de gunstige prosessene foregå mens vi er våkne? Hvordan kan det henge sammen at evolusjonen har skapt et fenomen som gjør oss inaktive, uproduktive og forsvarsløse overfor fiender og rovdyr en tredjedel av døgnet? En av de store pionerene innen søvnforskning, amerikaneren Allan Rechtschaffen, har formulert det slik:
– Hvis ikke søvn har et helt avgjørende formål, er det den største feilen evolusjonen noensinne har begått.

Rechtschaffen var blant de første som undersøkte søvnmønstre hos dyr, nettopp for å få en idé om søvnens evolusjon. Senere har mange søvnforskere fulgt i fotsporene hans, så i dag har vi bred kunnskap om søvn i dyreriket.

Alle dyrearter trenger å sove

Alle pattedyr sover. Det samme gjør fugler, krypdyr og amfibier. Noen forskere mener faktisk å ha påvist søvn hos insekter.

Selv hos primitive ormer, en dyregruppe som oppsto for 540 millioner år siden, har forskere funnet tegn på en søvnlignende tilstand. Og spoler vi enda lenger tilbake i evolusjonshistorien og ser på encellede organismer som bakterier, viser det seg at de også har aktive og inaktive faser, som følger fasene med lys og mørke gjennom døgnet.

Det er imidlertid stor forskjell ulike former for søvn. Hos alle de dyrene der det er mulig å måle søvnfaser med EEG, kan forskerne se NREM-søvn, mens REM-søvn bare finnes hos pattedyr og fugler – og faktisk også hos noen krypdyr, viser helt nye eksperimenter. Det innebærer at drømmesøvnen antagelig har oppstått etter at de første krypdyrene oppsto, men før pattedyrene og fuglene skilte lag. Med denne kunnskapen har søvnforskerne muligheter for å vurdere tre klassiske evolusjonære forklaringer på søvn.

Den første sier at søvnen er en nødvendig pause som gir cellene muligheter for å restituere seg og foreta reparasjoner. Teorien har vært populær fordi den gir en universell forklaring som gjelder for et bredt spektrum av livsformer, faktisk helt ned til de encellede organismene. Den forklarer også at vi trenger mer søvn hvis vi har anstrengt oss fysisk i en periode. Til gjengjeld har teorien problemer med å forklare at mange prosesser i både kroppen og hjernen faktisk er like aktive under søvn som i våken tilstand. Dessuten forklarer den ikke årsaken skillet mellom REM-søvn og NREM-søvn.

Den andre teorien fokuserer på at søvn sparer energi, og det gir god mening i de periodene på døgnet da det likevel ikke er annet å gjøre. Det er riktig at forbrenningen hos pattedyr er noe lavere under NREM-søvn enn i våken tilstand. Forklaringen stemmer også godt med at ulike dyr har ulike «vinduer» i løpet av døgnet der de er aktive. Nattaktive dyr har altså ingen grunn til å være våkne om dagen, i og med at betingelsene for å finne mat ikke er optimale for dem. Dessuten er det har små dyr generelt høyere forbrenning enn store dyr, så det gir også mening at små pattedyr stort sett sover mer enn store dyr.

Svakheten ved teorien er at energisparingen tross alt ikke er særlig stor. For oss mennesker betyr det for eksempel at en god natts søvn bare sparer oss for energi som svarer til en brødskive. Dessuten gir teorien heller ikke noen forklaring på REM-søvnen.

Det gjør til gjengjeld den tredje teorien, som hevder at vi sover for å huske og lære. Ifølge denne teorien er søvnen nødvendig for at vi kan behandle, sortere og lagre de sanseinntrykkene og erfaringene vi samler opp når vi er våkne. Teorien støttes av studier som viser hvordan NREM-søvnen flytter nye erfaringer fra korttidsminnet til langtidsminnet, og den bekreftes ytterligere av en lang rekke forsøk som viser at både mennesker og dyr lærer mye bedre når de får REM-søvn. Dessuten støttes teorien av hjerneskanninger som viser at nettopp de hjernesentrene som er involvert i læring, er aktive under drømmesøvnen.

Selvfølgelig kan svaret på søvnens gåte være en kombinasjon av de tre teoriene, men de siste årene er den tredje teorien vunnet mer og mer fram. Et viktig formål med søvnen er med andre ord å drømme.

Sterke følelser dominerer drømmene våre

I 2018 fikk 20 studenter ved Swansea University i Wales beskjed om å føre detaljert dagbok over sine handlinger, bekymringer og følelsesmessige opplevelser gjennom ti dager.

De følgende nettene ble søvnen deres overvåket i søvnlaboratoriet, og hjernebølgene ble kartlagt med EEG. Det var psykologen Mark Blagrove som sto bak forsøket, og formålet var å finne ut om det var en sammenheng mellom de følelsene studentene hadde beskrevet i dagbøkene sine, og intensiteten i drømmene. I søvnlaboratoriet ble studentene vekket etter hver søvnsyklus og spurt om hva de hadde drømt, og det ga Blagrove en mulighet for å utforske sammenhenger mellom dagbøker, drømmer og EEG-målinger.

Resultatet viste en tydelig sammenheng. De studentene som i dagboken hadde notert at de hadde opplevd intense følelsesmessige situasjoner, var mer tilbøyelige til å flette nettopp disse opplevelsene inn i drømmene sine, og de såkalte thetabølgene som ble registrert gjennom EEG-målingene, var tilsvarende intense.

Blagrove mener at forsøket viser at det finnes en direkte sammenheng mellom det vi opplever om dagen og det vi drømmer om natten.

Men det finnes fortsatt mange forskere som ikke er enige i det. Noen, blant annet den berømte amerikanske drømmeforskeren J. Allan Hobson, mener at selve innholdet i drømmene våre ikke skal tillegges spesielt stor betydning. Innholdet i drømmene er, mener han, bare et tilfeldig biprodukt av REM-søvnens egentlige formål, som er mye mer fundamentalt. Ifølge Hobson utvikler REM-søvnen hjernens mest grunnleggende funksjoner, som for eksempel bevisstheten om vår egen eksistens som individer og grunnleggende følelsesmessige reaksjoner som trangen til å flykte, slåss, spise og pare oss.

«Drømmer er en forberedelse av hjernen og sinnet til våkne, bevisste opplevelser. Uten denne forberedelsen er det ingen våken bevissthet», som han uttrykker det.

For Hobson er drømmene våre et uttrykk for at hjernen gjør seg klar til de utfordringene som venter i den våkne tilstanden – nærmest som en slags virtual reality-øvelse til det virkelige livet. Han tar samtidig sterkt avstand fra enhver form for drømmetydning, som går ut på at drømmer fungerer som en slags budbringer mellom underbevisstheten og bevisstheten. For eksempel påpeker han at hvis drømmene våre skulle inneholde budskap som er viktige for oss, er det merkverdig at de fleste av oss nesten aldri kan huske drømmene våre, og at vi åpenbart fungerer helt fint til tross for dette.

Dessuten viser studier at REM-søvnen tar opp en mye større del av søvnen hos et ufødt barn enn hos voksne mennesker. Hobson mener det er vanskelig å forestille seg at et foster ligger i mors mage og sender en stadig strøm av viktige budskap fra underbevisstheten. Han mener det er mer sannsynlig at fostre ikke kan drømme i det hele tatt. REM-søvnen er snarere et verktøy fostret bruker til å bygge opp hjernen med. Først senere i livet blir det et redskap for læring og hukommelse, og da følger drømmene med som et biprodukt.

Hobsons teori forklarer at jo større og mer kompleks hjernen er hos en art, desto mer REM-søvn trenger individene. Mennesket er blant de artene som har mest REM-søvn, så det passer godt med teorien.

Selv om Hobson skulle ha rett i at selve innholdet i drømmene våre ikke har noen betydning, kan det likevel, i noen tilfeller, være lurt å følge nøye med på hva vi drømmer.

Drømmene stimulerer kreativiteten

Det periodiske systemet, strukturen av DNA-molekylet og måten nerveceller kommuniserer på – det er bare noen av de vitenskapelige gjennombruddene som visstnok er skapt gjennom drømmesøvn.

Det samme gjelder oppfinnelser som symaskinnålen og kunstverker som historien om Frankenstein og tidenes største pophit, «Yesterday». De som sto bak alle disse geniale innfallene, opplevde å våkne opp med løsningen på et problem de hadde strev med da de gikk og la seg om kvelden.

For hjerneforskeren Matthew Walker er det ikke noe overraskende. Forklaringen er, mener han, at REM-søvnen gir hjernen muligheter for å assosiere fritt og kombinere bruddstykker av gamle erindringer og friske erfaringer på nye måter. I våken tilstand er hjernen for kontrollerende, og tillater ikke slike eksperimenter. Når vi drømmer, prøver vi oss fram helt fordomsfritt og blander sammen ting som vi aldri ville gjøre når vi blir styrt av den våkne og logisk tenkende hjernen.

– Dermed er drømmene under REM-søvnen en slags informasjon alkymi, mener Walker.

Han baserer utsagnene på forsøk der personer ble satt til å løse kreative oppgaver som for eksempel å finne et ord som kan settes sammen av en rekke bokstaver som ble oppgitt i tilfeldig rekkefølge. Bak bokstavene OSEOG gjemmer det seg for eksempel ordet GOOSE (gås på engelsk).

Når forsøkspersonene ble vekket midt i REM-søvnen, var de i de følgende 90 sekundene vesentlig flinkere til å løse oppgavene enn de hadde vært mens de var lysvåkne dagen før. Forklaringen er ifølge Walker at i dette korte tidsrommet etter REM-søvnen fungerer hjernen fortsatt på samme måte som i drømmesøvnen. Forsøkspersonene opplevde selv at løsningene på dette tidspunktet bare kom av seg selv, uten at de trengte å anstrenge seg.

For Walker er drømmene under REM-søvnen altså viktige for kreativiteten vår. Men de er mye mer enn det. Walker mener at drømmene også er helt avgjørende for vår mentale helse.

Søvn er evolusjonens største gave

Drømmene våre behandler de opplevelsene vi har hatt i våken tilstand, og i spesielt høy grad de begivenhetene som har vært forbundet med sterke følelser.

Det kan være alt fra en voldsom krangel med partneren vår til et skremmende trafikkuhell. Den drømmende hjernen spiller av opplevelsene som en film, men med en veldig viktig forskjell: Følelsene som er knyttet til opplevelsene, er fjernet.

Årsaken er at stresshormonet noradrenalin er nesten fraværende under REM-søvnen. Det innebærer at vi i drømme kan gjenoppleve begivenhetene uten å bli like følelsesmessig påvirket som da vi opplevde dem i våken tilstand. Begivenhetene kan deretter – under NREM-søvnen – flyttes til langtidsminnet, der de lagres i en form som gjør at vi kan hente dem fram igjen uten å bli rammet av frykt, sinne, sorg eller redsel – selv om det var det som preget oss da det skjedde.

Walkers teori om at drømmene våre på den måten virker som terapi, støttes av forskning på lidelsen PTSD (post-traumatic stress disorder), som mange krigsveteraner rammes av. Det er påvist at PTSD-pasienter har søvnforstyrrelser, ikke minst i REM-søvnen, og de er dermed avskåret fra å lagre traumatiske opplevelser i en form som ikke skaper angst når de dukker opp i hukommelsen igjen.

Ved en tilfeldighet ble det oppdaget at et blodtrykkdempende middel som ble gitt til veteraner med PTSD, hadde den bivirkningen at det senket nivået av noradrenalin i hjernen. Middelet viste seg å dempe symptomene på PTSD, slik at de for eksempel opplevde langt færre mareritt enn tidligere. Det ser derfor ut til at lidelsen er tett forbundet med at pasientene har for høye verdier av noradrenalin om natten, noe som ødelegger drømmesøvnen.

Ifølge Walker kan det godt være at det samme fenomenet, bare i en mildere form, er involvert når vi noen ganger har mareritt. Kanskje skyldes det at nivået av noradrenalin er for høyt. Walkers poeng er med andre ord: Hvis vi ikke hadde noen drømmesøvn, ville vi lide av PTSD alle som en.

Matthew Walkers teori om drømmenes terapeutiske formål har en stor fordel: Den forklarer faktisk hvorfor vi har behov for å sove. Terapien kan bare foregå hvis vi drømmer, altså gjenopplever begivenheter der de tilknyttede følelsene er skrellet vekk. Og forutsetningen for drømmene er at vårt våkne sanse- og bevegelses­apparat er stengt ned – altså at vi sover.

Selv er ikke Walker i tvil om at denne sammenhengen har vært helt avgjørende gjennom menneskets evolusjonshistorie. REM-søvnen gir oss evnen til å håndtere og kontrollere følelser, noe som er en forutsetning for å interagere med hverandre og skape et fellesskap.

– Jeg vil påstå at dette er den største fordelen søvnen har gitt livet på jorda, som han sier. Den nest største fordelen er ifølge Walker REM-søvnens behandling av informasjon, som hjelper oss til å komme med kreative tanker. Til sammen er de to store gevinstene helt sentrale for menneskets suksess som art.

Med den kunnskapen forskerne har fått gjennom de siste tiårene, står det klart at vi er helt avhengige av søvnen. Kanskje ville selv oppfinneren Thomas Edison, som betraktet søvn som bortkastet tid, være enig hvis han hadde hatt den samme kunnskapen. Og kanskje hadde han en ganske god fornemmelse av det. Selv om han var kjent for å bare sove fire–fem timer om natten, supplerte han nemlig med solide lurer i løpet av dagen.

De foregikk sittende i en lenestol, og før han falt i søvn, plasserte han en stekepanne under det ene armlenet og tok to–tre stålkuler i hånden. Alt sammen for å sikre at når drømmesøvnen satte inn, og musklene i hånden ble slappe, ville han våkne brått – kanskje beriket med et nytt genialt innfall som var skapt av en drøm.