Livet ditt er en hallusinasjon

Omkring to tredjedeler insisterte på at kjolen var hvit med gullstriper, mens en tredjedel mente den var blå med svarte striper.

Kjolens eier avslørte at det store flertallet tok feil, men hvordan kan så mange mennesker forveksle hvit med blå – to farger som slett ikke minner om hverandre?

Det spørsmålet fikk flere forskere til å utforske hva som skjedde i hjernen til de som så på bildet, og forsøkene støtter nå en ny teori ved navn predictive coding – eller forutsiende kategorisering. Teorien avslører at sansene våre i bunn og grunn ikke er til å stole på.

Ifølge predictive coding utgjør de inntrykkene som rammer øyne, ører og andre sanser, bare en liten del av opplevelsen vår av omverdenen. Resten skaper hjernen selv i en form for kontrollert hallusinasjon.

Hjernen overskriver sanseinntrykk

Teorien om predictive coding forteller grovt sagt at hjernen ligner mer på en krystallkule enn en datamaskin.

Hjernen dveler ikke ved verken fortiden eller nåtiden, men forsøker alltid å være et skritt foran, slik at den kan forutsi hva som vil skje i framtiden, og dermed treffe de beste beslutningene for hvordan vi skal handle her og nå.

Ifølge teorien sammenligner hjernen våre tidligere erfaringer med de sanseinntrykkene vi løpende mottar og skaper dermed en modell av verden som hjernen forventer å oppfatte den.

Hjernen stoler altså ikke blindt på sansene, men skaper sitt eget verdensbilde, og det kunne biologen Lara Schlaffke slå fast da hun i 2015 kastet et ekstra grundig blikk på den stripete kjolen – eller rettere sagt de som så på den.

Biologen plasserte 28 forsøkspersoner i en hjerneskanner og kartla i første omgang hjernens nerveaktivitet mens de betraktet et utsnitt av kjolens blå og svarte farger hver for seg.

Det var ingen forskjell i forsøksdeltakernes individuelle hjerneaktivitet, men det var det til gjengjeld når personene så de to fargene ved siden av hverandre på det originale bildet av kjolen.

I denne situasjonen utmerket halvparten av forsøkspersonene seg ved en ekstra høy aktivitet i fire områder av hjernen, og det var nettopp disse personene som feilaktig oppfattet kjolens farger som hvit og gull.

Hjerneområdene som arbeidet ekstra hardt når forsøkspersonene så på kjolen, var blant annet den såkalte nedre frontale gyrusen, som ligger nederst i pannelappen og er kjent for å være involvert i oppmerksomheten, samt isselappen, som er med på å treffe beslutninger i tvilstilfeller.

Resultatene fikk Schlaffke til å konkludere med at synssansen sannsynligvis oppfatter de riktige fargene – nemlig blå og svart – hos alle forsøkspersonene, men at hjernen hos noen av dem ikke kan akseptere den oppfatningen og korrigerer fargene, slik at bevisstheten i stedet blir beordret til å oppleve dem som hvit og gull.

Morgenmennesker ser hvitt

Psykologen Pascal Wallisch kom i 2017 med en teori om hvorfor hjernen griper kraftig inn i fortolkningen av sanseinntrykk.

I en studie utført på nettet ba forskeren over 13.000 personer bedømme kjolens farge samt vurdere hvilke lysforhold bildet av kjolen hadde blitt fotografert under. Her viste det seg en klar sammenheng.

Blant de som mente at bildet var tatt i dagslys, tok hele 72 prosent feil og hevdet at kjolens farger var gull og hvit.

Samme feiltolkning av fargene forekom til gjengjeld bare hos 49 prosent av de som antok at bildet var fotografert i kunstig lys.

Øyet bestemmer en gjenstands farge ved å registrere bølgelengden av det lyset den reflekterer. Dermed har det stor betydning for fargeoppfatningen hvilket lys gjenstanden er badet i.

For å forstå hvorfor forsøkspersonene hadde ulike forventninger til belysningen i kjolebildet, spurte Pascal Wallisch dem om når de pleide å legge seg om kvelden.

Det viste seg at de som oppfatter kjolens farger som hvit og gull, først og fremst er morgenmennesker som er vant til å se omverdenen i dagslys.

Dagslys har et høyt innhold av blått lys, slik at hjernen hos et typisk morgenmenneske kan derfor ha en tendens til å trekke fra det blå lyset av ligningen når synsinntrykket skal fargelegges. Og dermed endrer hjernen kjolens grunnfarge fra blå til hvit.

Sammenlignet med Lara Schlaffkes hjerneskanninger tyder det på at morgenmenneskenes hjerneaktivt overskriver signalene om blå og svart fra øyet på grunn av preferansen for dagslys.

Hjernen hallusinerer

Hjernen griper ikke bare inn i din oppfatning av farger. Den kan skape hele bilder med utgangspunkt i noen få input fra sansene.

Forestill deg for eksempel at du ser noe gjennom en regnvåt rute. Dråpene bryter lyset og skaper et fordreid bilde av verden på den andre siden av ruten.

Du ser kanskje en merkverdig skapning med fem bein og et vanskapt hode. Inntrykket gir ingen mening, og hjernen din strever med å finne en kategori som skapningen passer i.

Den beste matchen er en hund, og lynraskt retter hjernen inntrykket slik at du ser en hund. Hjernen skaper altså et bilde av en hund som du i praksis ikke ser.

Hjernens evne til å skape bilder – eller lyder og lukter – ut fra mangelfulle inntrykk minner om evnen til å skape hallusinasjoner. Derfor satte psykologen Amanda McCleery seg i 2018 som mål å undersøke koblingen mellom de to hjerneprosessene.

Hun utsatte 30 forsøkspersoner for en test der de skulle lytte til en rekke toner som noen ganger avvek fra det forventede mønsteret og dermed alarmerte de nettverkene i hjernen som utfører predictive coding. Samtidig målte hun hjerneaktiviteten.

Forsøkspersonene var utvalgte slik at omkring en tredjedel var friske personer, en tredjedel var schizofrene uten hallusinasjoner, og en tredjedel var schizofrene, som nylig hadde hatt hallusinasjoner i form av stemmer i hodet.

Målingene av hjerneaktivitet avslørte at predictive coding fungerte noenlunde likt hos de friske personene og de ikke-hallusinerende schizofrene pasientene når de skulle bearbeide uventede sanseinntrykk.

Men hos pasientene med hallusinasjoner var hjerneaktiviteten helt annerledes. McCleery konkluderte med at problemer med å håndtere predictive coding kanskje er den grunnleggende årsaken til hallusinasjoner.

Du liker uforutsigbarhet

Predictive coding skjuler den rå virkeligheten for deg, og du vil kanskje for alltid være ute av stand til å se den blå kjolens sanne farger.

Men i de fleste tilfeller bør du takke dine små hallusinasjoner. Et eksempel er når du er gjest i et middagsselskap og snakker med personen overfor det – mens musikken spiller og de andre gjestene snakker høylydt.

Ørene oppfatter typisk bare en del av stavelsene i samtalepartnerens ordstrøm, og da sørger hjernen for å fylle ut hullene ved å gjette seg fra til hva som ble sagt. Det er en hjelp, men det er ikke perfekt.

Psykologen Matthew Davis lot i 2018 en rekke forsøkspersoner lese noen ord fra et ark og deretter høre dårlige lydopptak av de samme eller lignende ordene.

Resultatene viste at når personene leste ordet «kick» og deretter hørte ordet «pick», var de ofte overbeviste om at de hadde hørt «kick».

Davis skannet samtidig personenes hjerner og så et spesielt mønster av nerveaktivitet når det var konflikt mellom forventningene og det de faktisk hørte.

Mønsteret, som er et av kjennetegnene ved predictive coding, overskriver sanseinntrykkene dine med en hallusinasjon. Men det er også en kilde til glede.

Hjerne- og musikkforskeren Peter Vuust undersøkte i 2019 hvilke typer rytmer vi liker best.

Han avslørte at forutsigbare rytmer som ikke utfordrer predictive coding, virker kjedelige, mens uforutsigbare rytmer som provoserer hjernens nettverk, blir oppfattet som mye mer interessante for lytterne.

Avslør hjernens bedrag!

Vil du se din hjernes bedrag med dine egne øyne, så ta testen her.

God fornøyelse!