Nå setter forskerne intelligens i system

Et periodisk system over intelligens vil gjøre det mulig å forutsi hvilke evner man kan vente å finne hos en bestemt art – og avgjøre hva som skal til for at et dyr kan kalles intelligent.

Rhesusaper jukser på speiltesten

Generelt oppfattes intelligens som evnen til å reagere hensiktsmessig på omverdenen, løse oppgaver og tilegne seg ny viten.

Men selv hos mennesker kan det være vanskelig å måle den rene intelligensen med en IQ-test. Og enda vanskeligere er det med dyr fordi vi bare kan studere intelligensen indirekte gjennom atferd.

Her har atferdsforskere lenge sverget til den såkalte speiltesten, der dyret får satt et merke i pannen under bedøvelse. Når det våkner opp, blir det plassert foran et speil.

Hvis dyret forsøker å fjerne merket ved for eksempel å gnikke seg i pannen, antar forskerne at det er klar over at det er seg selv det ser i speilet, og at det altså har en form for bevissthet om seg selv. Det regnes tradisjonelt for å være en grunnkomponent i høyere intelligens.

Barn helt ned til halvannet år består testen, og det samme gjør blant annet menneskeaper, delfiner, elefanter og skjærer.

Men i 2017 tok en liten gruppe rhesusaper innersvingen på en kinesisk forskergruppe. Vanligvis stryker rhesusaper på speiltesten, og det gjorde de også i det kinesiske forsøket. Men hvis apene fikk en belønning for å berøre merket i pannen, lærte de å bestå den i løpet av et par uker.

Forsøket tyder på at rhesusaper kanskje egentlig vet at de ser seg selv i speilet, men bare ikke bryr seg om merket i pannen. Dermed er det kanskje mange andre dyrearter som i prinsippet kunne bestå speiltesten, og da blir listen over intelligente dyr plutselig blir mye lengre.

Hvis speiltesten faktisk er den avgjørende lakmustesten på intelligens, står forskerne altså igjen på bar bakke i definisjonen av dyrs intelligens.

System kobler atferd og hjerne

Dyr utviser også andre former for atferd som kan oppfattes som uttrykk for intelligens. Blekkspruter kan for eksempel åpne et skrulokk for å få tak i en godbit, mens kråker er utspekulerte nok til å slippe stein i et glass med vann slik at vannstanden stiger og bringer en flytende godbit innen rekkevidde.

Men verken blekkspruten eller kråka kan gjøre det den andre kan, og det gjør det vanskelig å avgjøre hvilket dyr som er mest intelligent.

Det er med andre ord behov for nye metoder for å finne ut om et dyr er intelligent, og hva som gjør noen dyr mer intelligente enn andre. Den utfordringen har Andrew Barron ved Macquarie universitet i Sydney i Australia tatt.

Barron er leder av Diverse Intelligences, det tverrfaglige forskningsteamet som nå vil sette intelligens i system. Han er selv nevroetolog, noe som vil si at han studerer sammenhengen mellom atferd og nervesystemet hos dyr.

Nettopp den koblingen er ifølge Barron nøkkelen til et periodisk system for intelligens.

Han mener at hvert enkelt dyrs intelligente egenskaper er knyttet til miljø og levemåte. Derfor kan selv relativt primitive dyr som for eksempel bier godt være intelligente vesener.

Ifølge Andrew Barron har hjernen opp gjennom dyrenes utviklingshistorie utviklet en håndfull intelligente egenskaper – for eksempel evnen til å lære, telle eller planlegge.

Noen av de intelligente egenskapene kan ha vært nyttige for ett dyr, men ikke for et annet, som derimot hadde nytte av helt andre egenskaper. Dermed har de intelligente egenskapene blitt fordelt på kryss og tvers mellom dyrene alt etter hva de har hatt behov for av evner.

Men selv om dyrenes evner kan synes vilkårlig fordelt, mener Barron at intelligens kan ordnes på samme systematiske måte som grunnstoffene i det periodiske systemet. For å konstruere en lignende tabell over intelligens vil Barron sammen med teamet sitt finne et mønster i koblingen mellom diverse intelligente egenskaper og hjernens oppbygning.

Han er særlig opptatt av anatomiske detaljer som har betydning for hvor raskt og effektivt hjernen arbeider.

Hvis nervesignalene kan gå gjennom kraftige nervebaner, tenker dyret antagelig raskere enn hvis nervebanene er tynne. Tilsvarende kan man regne med at dyr med tykkere hjernebark og flere nevronforbindelser kan løse mer avanserte oppgaver.

Et godt tilrettelagt samarbeid mellom spesialiserte hjernesentre bidrar også til en mer effektiv og allsidig hjerne som kan håndtere flere typer oppgaver.

Dyrs hjerner og nervesystemer finnes i mange ulike avskygninger – fra primitive sjøanemoner og maneter uten hjerne via virvelløse dyr som mark og insekter med små hjerner til pattedyr med hjerner som ligner på den vi mennesker har.

Men opp gjennom utviklingsrekken er det ikke bare nervesystemet og hjernen som blir mer kompleks, det gjelder også dyrenes intelligente atferd.

Det er de to egenskapene – hjernens oppbygning og intelligent atferd – som Andrew Barron og kollegene hans forsøker å sette sammen i et system, på samme måte som det periodiske systemet arrangerer grunnstoffene i rader etter elektriske egenskaper og i kolonner etter kjemiske egenskaper.

Sjimpanse husker bedre enn oss

Akkurat som det periodiske systemet har satt kjemikerne på sporet av nye grunnstoffer, vil et periodisk system for intelligens kanskje også gi en overraskende innsikt.

Vi tar det for eksempel vanligvis som en selvfølge at vi er de mest intelligente skapningene på jorden, men det er ikke så entydig, for det skyldes framfor alt at vi definerer intelligens ut fra en menneskelig synsvinkel.

Dyr lever imidlertid i en annen virkelighet enn oss og kan ha høyt spesialiserte evner som er tilpasset deres liv.

Det gjelder for eksempel flaggermus og haier, som orienterer seg i omverdenen med henholdsvis ekkolokalisering og såkalt elektroresepsjon, og som derfor har en opplevelse av verden som vi på ingen måte kan forestille oss.

Faktisk har mennesker allerede blitt slått på vår egen hjemmebane i en intelligenstest. Det skjedde i 2007 ved universitetet i Kyoto i Japan i en vitenskapelig kontrollert duell mellom sjimpansen Ayumu og en gruppe studenter ved universitetet.

Abe og mennesker konkurrerte i en bestemt utgave av spillet memory, der det gjaldt å huske plasseringen av tall som i en kort periode kom til syne på en skjerm.

Ayumu utmanøvrerte studentene fullstendig i hukommelsestesten ettersom den husket åtti prosent av tallene, mens studentene bare klarte førti prosent.

Tross nederlaget er Barron likevel overbevist om at vi vil ende med å få en framtredende plassering i intelligensens periodiske system når det en gang er ferdig. Men han er også sikker på at vi kan lære mye av det – ikke bare om dyrenes intelligens, men også om vår egen.