Selv om noen mennesker tydeligvis er mer intelligente enn andre, er begrepet intelligens vanskelig å definere og enda vanskeligere å forstå. Den menneskelige hjernen har en enestående evne til å skaffe seg ny viten ved å trekke konklusjoner, bruke innsikten til å løse problemer, tenke abstrakt og uttrykke tanker i ord.
Hvordan hjernen tar seg av disse kompliserte oppgavene, har lenge vært en gåte for forskerne, som først nå så smått har begynt å forstå hva intelligens i det hele tatt er, og hvor i hjernen den faktisk hører hjemme.
Med avanserte skannere har forskerne de siste årene kunnet avsløre hvilke hjernesentre som aktiveres når forsøkspersoner må løse bestemte problemer. Denne metoden har gitt stor innsikt i hvordan hjernen arbeider og hvilken funksjon de forskjellige hjernesentrene har, men den har ikke klart å belyse i særlig grad selve begrepet intelligens.
Det man vet, er at det er stor forskjell på å være intelligent og klok. Med klokskap mener vi som regel kunnskapen og evnene man har, mens intelligens snarere peker på en persons evne til å hente inn og bruke kunnskap. Høy intelligens er altså et godt utgangspunkt for klokskap, men for å bli klok må man lære noe gjennom studier og erfaringer. Vanligvis blir man derfor klokere – men ikke mer intelligent – av å lese en bok.
Vrient å studere mentale evner
For intelligens handler ikke bare om å ha ferdigheter innen eksempelvis språklig forståelse, hukommelse og problemløsing, men om å kunne utnytte alle evnene i hjernen på en integrert måte. Det kan illustreres ved at uansett hvor godt hjernen ellers mestrer de andre ferdighetene, består man aldri eksamen hvis man enten ikke skjønner oppgaven, ikke husker de ulike regnereglene eller ikke evner å velge den riktige matematiske formelen som kan løse oppgaven.
Nettopp fordi intelligens handler om å bruke hele hjernen og alle dens evner, blir den vanskelig å studere. Den første store utfordringen ligger i å kunne måle intelligensen, slik at man kan sammenligne hjernene hos intelligente og mindre intelligente mennesker.
Test måler bestemte ferdigheter
Gjennom tidene har psykologer utviklet en rekke tester som skulle forsøke å måle personers såkalte intelligenskvotient eller IQ. Felles for testene er at resultatet angis i form av et tall som er tilpasset slik at resultatene fra en stor gruppe personer vil få et gjennomsnitt på 100.
De mange testene er basert på forskjellige oppgavesett, og derfor har hele begrepet intelligenskvotient ofte møtt kritikk for å legge for stor vekt på bestemte ferdigheter som ikke nødvendigvis er bedre eller mer nyttige enn andre.
Dermed risikerer man ikke bare at en persons IQ gir et misvisende bilde av vedkommendes virkelige intelligens, men også at ett kjønn eller en bestemt befolkningsgruppe kan komme til å fremstå som særlig intelligente bare fordi testens oppgaver er knyttet til spesielle ferdig-heter som de har bedre forutsetninger for å takle. Setter man det virkelig på spissen, kan man si at en intelligenstest som er utformet på norsk, vil gi inntrykk av at de norske er verdens mest intelligente folk, og kunstnere vil fremstå som mer intelligente enn mattelærere dersom testen har flest kreative oppgaver.
Mange har kritisert IQ-testene
Av den grunn blir begrepet IQ ofte sett på med stor skepsis og mistillit, men faktisk oppdaget den britiske psykologen Charles Spearman alt i 1923 at den slett ikke var så misvisende likevel. Han fant i realiteten ut at hvis en person skåret høyt i én type intelligenstest, var det stor sannsynlighet for at vedkommende også ville få en høy poengsum i andre intelligenstester, til tross for at de tok utgangspunkt i helt andre ferdigheter.
Spearman formulerte derfor begrepet ”generell intelligens”, g, som er en overordnet evne til å utnytte alle de andre evnene man har. Når en person gjennomfører en intelligenstest, vil en del av resultatet altså skyldes vedkommendes spesielle forutsetninger for å løse testens problemstillinger, mens resten vil skyldes personens generelle intelligens.
På samme måte som nesten alle andre menneskelige egenskaper blir intelligensen hos en person formet i et samspill mellom personens gener og miljø. I en undersøkelse fra 2009 målte psykologen Robert Plomin og kollegene ved King’s College London, Storbritannia, intelligensen til 8791 tvillingpar gjennom hele barndommen.
I tidlig alder var de eneggede tvillingene nesten like intelligente, og selv om de med årene ble gradvis mer ulike, ble det heller ikke målt stor forskjell i intelligensen i 10-årsalderen. De toeggede tvillingene var derimot fra starten av ganske forskjellige, og med årene ble forskjellen større. Det tyder ikke bare på at genene spiller en rolle for intelligensen, men også at genenes betydning øker i løpet av oppveksten.
Flere undersøkelser tyder på at genenes andel av den generelle intelligensen er nokså høy og dekker omtrent 50–75 prosent, men sammenhengen er komplisert. Hvis et barn som er genetisk utstyrt til å bli intelligent, vokser opp i et miljø der barnet verken får stimulans eller gis mulighet til å utvikle evnene, vil det sannsynligvis skåre lavt på en intelligenstest. Det vil andre barn i det samme miljøet også gjøre uansett genetiske forutsetninger, og derfor vil ikke genene ha noen stor effekt på intelligensen.