Forskerne begriper ikke vår egen intelligens

Undersøkelsen, som omfattet 87 498 barn, var den største som noensinne var gjennomført, og helt fram til 1960-tallet ble de omfattende dataene brukt i lærebøker i psykologi. Men senere ble de glemt.

Resultatene fra testen fikk samle støv i universitetets lagre på loft og i kjellere rundt om i Edinburgh – helt til en annen lokal psykolog, Ian Deary, fant dem fram igjen i 1996.

Deary visste akkurat hva han ville bruke dem til. Testene var nemlig et perfekt utgangspunkt for å undersøke hva som skjer med intelligensen vår gjennom livet.

Er den uforanderlig, eller blir vi mer eller mindre intelligente når vi blir eldre? Og kanskje kunne de gamle dataene faktisk brukes til å finne ut hvorfor noen mennesker er mer intelligente enn andre.

Som alle andre intelligensforskere er Deary utfordret av at intelligens er et begrep som er veldig vanskelig å måle. Enda vanskeligere er det å formulere en presis definisjon forskerne kan bli enige om.

Det har ofte blitt sagt at hvis man ber 25 intelligensforskere om å definere intelligens, vil man få 25 ulike svar.

Like stor uenighet hersker det når det gjelder fortolkningen av de resultatene intelligensundersøkelser har ført med seg. Her har historien vist at noen sider av intelligensforskningen kan være et politisk minefelt.

Intelligens er et udefinerbart begrep

I 1994 satte den amerikanske psykologen Linda Gottfredson seg som mål å gjøre det umulige: å få verdens ledende intelligensforskere til å bli enige.

Gottfredson følte at det var et stort behov for at forskerne gikk sammen om å fortelle offentligheten om hva vitenskapen har funnet fram til når det gjelder menneskelig intelligens. Hun formulerte derfor 25 korte punkter som hun ba 131 professorer om å skrive under på. 52 av dem sa ja.

13. desember 1994 ble leserne av avisen The Wall Street Journal presentert for punktene over en hel side. Det første av dem var et forsøk på å definere hva selve begrepet intelligens er:

«Intelligens er en generell mental egenskap som blant annet involverer evnen til å resonnere, planlegge, løse problemer, tenke abstrakt, forstå komplekse begreper, lære raskt og lære av erfaring. Det er ikke bare boklig lærdom, som er en smal akademisk evne, eller et talent for å løse oppgaver på tester. Det er et bredere og dypere talent for å forstå omgivelsene våre – å oppfatte, skape mening og regne ut hva som bør gjøres.»

Bare lengden av definisjonen avslører hvor vanskelig det er å forklare begrepet intelligens, og Gottfredsons problemer viser seg også ved at hun har følt det nødvendig å bruke formuleringer om hva intelligens ikke er.

Definisjonen er et forsøk på å forklare en bestemt størrelse i intelligensforskningen som kalles «g-faktoren», der g-en står for begrepet «generell intelligens».

Den engelske psykologen Charles Spearman kom på sporet av g-faktoren allerede i 1904, da han arbeidet med resultater fra skolebarn som hadde blitt testet i ulike mentale evner.

Han oppdaget til sin forundring at det var en spesiell sammenheng på tvers av testene. Hvis en elev scoret høyt i én disiplin, var det stor sannsynlighet for at den samme eleven også scoret høyt i de andre disiplinene.

Og omvendt: Hvis en elev klarte seg dårlig på ett felt, var det stor sannsynlighet for at eleven også klarte seg under middels på de andre.

De mentale evnene er urettferdig fordelt

Oppdagelsen av g-faktoren gjorde det klart at det ikke er mye rettferdighet når det handler om intelligens.

G-faktoren står i direkte motstrid med den vanlige oppfatningen av at «hvis det er noe du er dårlig i, er det sikkert noe annet du er flink til».

Selvfølgelig kan alle ha sine styrker og svakheter, men under alt sammen ligger en generell intelligens som smitter positivt eller negativt på våre intellektuelle evner på alle mulige slags felter.

Problemet med g-faktoren er at det ikke er mulig å måle den direkte, altså utenom våre spesifikke evner på mange ulike områder. Vi kan bare få et indirekte bilde av den ved å sette sammen intelligenstester på en måte som gjør at det samlede resultatet avspeiler den på en best mulig måte.

De første intelligenstestene ble utviklet av de franske psykologene Alfred Binet og Théodore Simon i 1905. Prøvene ble senere videreutviklet, og i 1916 ble de forsynt med muligheten for å regne ut den såkalte intelligenskvotienten, altså IQ, ut fra et testresultat.

Moderne tester er dessuten inspirert av en av Spearmans studenter, den amerikanske psykologen David Wechsler, som videreutviklet prøvene på midten av 1900-tallet.

Psykologenes IQ-tester kan være utformet på ulike måter, men de inneholder typisk oppgaver som tester språklige evner, symbolforståelse, regneferdigheter, tallbehandling, logisk tenkning og romlige evner. Disse oppgavene løses ikke på tid, så den som testes, kan bruke all den tiden han eller hun ønsker.

Til gjengjeld er det ofte andre oppgaver som foregår på tid. Det er enkle oppgaver der testpersonen for eksempel skal kombinere en rekke tall og symboler med hverandre ut fra en liste, der hvert symbol er tilknyttet et tall.

Her gjelder det å rekke så mange som mulig innen den tiden man har til rådighet.

En IQ-test er basert på poengsystem, og ut fra resultatene beregnes intelligenskvotienten.

Poengsystemet er utformet slik at resultatene fra et større antall testpersoner kan tegnes inn i et diagram, der de vil vise en såkalt normalfordeling, altså en kurve som har form som en klokke.

De fleste personer, omkring 95 prosent, har en IQ som ligger i intervallet mellom 70 og 130. Nesten 70 prosent ligger mellom 85 og 115, og hele denne gruppen kalles ofte for normalt begavet. Om lag to prosent ligger lavere enn 70 poeng, og om lag to prosent ligger høyere enn 130.

De siste kan søke opptak i Mensa, som er en forening for svært intelligente personer.

Det er ikke noen betydelig forskjell på intelligensen til menn og kvinner. Begge kjønn scorer i gjennomsnitt 100 på intelligenstester, men hvis vi ser på de enkelte delene av testene, viser det seg likevel en forskjell.

Kvinner scorer i gjennomsnitt høyere enn menn i de delene som har med språklige evner å gjøre. Til gjengjeld scorer menn tilsvarende høyere i de oppgavene som har med romlig forståelse å gjøre.

Dessuten er det en liten forskjell på kjønnene ved at det finnes flest menn i ytterområdene. Det er altså flere menn enn kvinner med enten veldig lav eller veldig høy intelligens. Årsaken til det er fortsatt ikke kjent.

Da intelligensforskerne oppdaget at alle bærer rundt på en underliggende g-faktor, som er avgjørende for scoren på en IQ-test, var det naturlig å spørre om den bare gir et øyeblikksbilde av våre mentale evner, eller om den holder hele livet. Det var akkurat det Ian Deary ville undersøke ved å utforske de gamle dataene fra intelligenstesten av de skotske skolebarna.

IQ følger deg hele livet

Det var en helt spesiell type gjenforening for 77 eldre damer og herrer deltok i da de møttes i konserthuset i Aberdeen 1. juni 1998. Det de hadde til felles, var at de var født i 1921, og alle hadde deltatt i den landsomfattende intelligensundersøkelsen som ble gjennomført i 1932.

Ian Deary og medarbeiderne hans hadde funnet fram til dem gjennom annonser i aviser og ved å kontakte legesentre over hele landet. Nå satt de her i konserthuset og løste oppgavene i akkurat den samme intelligenstesten som de hadde blitt utsatt for 66 år tidligere.

Dette ga Deary en sjelden mulighet for å studere hva som skjer med intelligensen i en gruppe mennesker over veldig lang tid.

Han kunne både sammenligne hver enkelt persons prestasjoner som 11-åringer og som 77-åringer og få overblikk over hvordan personene hadde flyttet seg i forhold til hverandre. Analysene av resultatene viste to tendenser.

De aller fleste klarte seg bedre i testen nå enn de hadde gjort som barn. Det hadde Deary forventet, rett og slett fordi testen opprinnelig var utformet til barn og derfor ville være lettere for voksne.

Mer interessant var det at de som lå over middels som barn, også gjorde det som eldre, og at de som lå dårlig an som barn, fortsatt gjorde det etter alle disse årene.

Deary noterte seg også en tredje tendens. Gruppen av eldre som var i live og friske nok til å ta testen andre gang, hadde gjennomsnittlig sett klart seg over middels da de tok testen som barn. Siden Dearys studie har andre studier vist den samme tendensen, og det har fått ham til å uttale:

«Om du lever lenge nok til å få glede av pensjonen din, er delvis avhengig av IQ-en i 11-årsalderen.»

At intelligenskvotienten vår som barn kan brukes til å forutsi levealderen vår, kan det være flere årsaker til. Deary mener at en del av forklaringen er at en høy intelligens hos barn ofte innebærer at de senere i livet får akademiske utdannelser, og at de derfor kommer til å leve livet i et sunnere og tryggere miljø.

Vi tenker saktere med alderen

Selv om IQ-en fra en veldig tidlig alder ser ut til å påvirke oss gjennom hele livet, betyr ikke det at den er en konstant størrelse.

Noen av de grunnleggende mentale evnene kan forbedres, og andre kan forfalle. Også her viser studier en generell tendens. Når det gjelder løsningen på språklige oppgaver, forbedrer vi oss fra 25-årsalderen til 40-årsalderen.

Deretter forblir vi på samme nivå helt opp til 80-årsalderen. Omvendt er det med logiske oppgaver, som for eksempel kan handle om å utlede en regel fra noen få eksempler. Her faller prestasjonene jevnt og trutt fra vi er 25 år gamle.

De to typene av evner er eksempler på det psykologene kaller «krystallisert intelligens» og «flytende intelligens».

Når vi bruker den krystalliserte intelligensen vår, trekker vi på vår kunnskap og erfaring som er solid forankret i hjernen. Når vi derimot bruker vår flytende intelligens, skjer det uavhengig av forhåndskunnskap. Her må vi resonnere oss logisk fram ut fra en ny og ukjent situasjon.

Den overordnede IQ-en kan også endre seg over tid. Studier viser at det er veldig store individuelle forskjeller. Hos noen blir den høyere og hos andre lavere. En generell tendens er imidlertid at g-faktoren svekkes med alderen.

Det er fortsatt en gåte hvorfor det er slik, men forskerne har mistanke om at det har en helt fysisk og håndfast forklaring: Hjernecellene våre fungerer rett og slett langsommere når vi blir eldre.

Flere eksperimenter, blant annet utført av Ian Deary i 2017, viser at det er en sammenheng mellom reaksjonsevne og intelligens. Mennesker med en høy IQ er i gjennomsnitt raskere. Og sammenhengen ser ut til å bli tydeligere jo eldre testpersonene er.

Kanskje er dette en del av forklaringen på at g-faktoren faller når vi blir eldre. Og enda mer interessant: Kanskje gjemmer det seg her en liten del av forklaringen på at noen fra naturens side har en høyere IQ enn andre.

Hvor raskt hjernecellene våre kommuniserer med hverandre, er blant annet avhengig av den såkalte hvite substansen i hjernen. Den hvite substansen er bunter av nerver som forbinder ulike områder i hjernebarken med hverandre.

Nervene er isolert med såkalte myelinhylstre, og jo kraftigere disse hylstrene er, desto raskere beveger signalene seg gjennom nervene. Etter hvert som vi blir eldre, oppstår det skader på myelinhylstrene, og det kan forklare at nervecellene kommuniserer langsommere.

Tilsvarende kan ekstra sterke myelinhylstre gi noen av oss en fordel rent intelligensmessig.

Forskerne understreker at vår individuelle intelligens er svært kompleks, og farten på nervesignalene antagelig bare forklarer en del av forskjellen mellom oss – men teorien gir det i det minste en konkret sammenheng mellom intelligens og den fysiske hjernen.

Andre forsøk på å finne fysiske forklaringer på forskjeller i intelligens har ikke båret frukter. For eksempel ser det ikke ut til at hjernens størrelse har særlig stor betydning.

Siden 1990-tallet, da det ble mulig å måle volumet på levende menneskers hjerner med MRI-skanninger, er det foretatt flere sammenligninger mellom hjernestørrelse og IQ.

Noen av dem har vist at en større hjerne gir en litt større sannsynlighet for at personen også har en høyere IQ, men sammenhengen er ikke spesielt tydelig. Det samme gjelder for øvrig for hjernens vekt og antallet hjerneceller.

Mens hjerneforskerne har lett forgjeves etter intelligensen i hjernen, har psykologene gjennom de siste tiårene gått andre veier for å finne ut hvorfor noen av oss er mer intelligente enn andre. Helt sentralt har det vært å undersøke hvor mye arv og miljø betyr.

Genene blir viktigere med tiden

Da Gerald Levey møtte Mark Newman, var det som å se seg selv i speilet. Den skallede issen, kinnskjegget barten – ja, selv brillene var like.

De to middelaldrende mennene hadde aldri sett hverandre før, men likevel hadde de utrolig mye til felles. De arbeidet begge med å vedlikeholde gressplener, og begge var frivillige brannmenn. De drakk det samme ølmerket, de bar nøklene sine på samme måte og likte de samme westernfilmene.

Gerald og Mark er eneggede tvillinger som ble adoptert til hver sin familie like etter fødselen, og nettopp derfor ble de undersøkt av psykologer ved Minnesota Senter for Twin And Family Research i USA.

Siden 1979 har forskerne ved senteret kalt inn over hundre tvillingpar som Gerald og Mark for å undersøke sammenhengen mellom intelligens på den ene siden og arv og miljø på den andre. Eneggede tvillinger har identiske gener, og derfor er de perfekte studieobjekter for forskerne, spesielt når de har vokst opp hver for seg.

Etter hvert har forskerne gjennomført intelligensprøver med så mange tvillingpar at det tegner seg et bilde av hvordan arv og miljø slår igjennom på intelligenskvotienten.

Resultatene er forbløffende. Tvillinger som har levd hele livet hver for seg, scorer nesten likt på IQ-tester. Forskjellen er faktisk så liten at den nærmer seg forskjellen på tvillinger som har vokst opp sammen. Disse resultatene tyder altså på at den genetiske arven har veldig stor betydning for intelligensen.

Andre studier ved Texas Adoption Project i USA har undersøkt effekten av arven på en annen måte. Her har forskerne, under ledelse av professor John Loehlin, foretatt IQ-tester på barn som er adoptert bort fra fødselen, og samtidig testet de biologiske mødrene og adoptivmødrene.

Testene ble foretatt to ganger – da barna var henholdsvis 8 og 18 år gamle. Også her er resultatene svært overraskende. Samlet sett viser de at IQ hos barna på 8 år til en viss grad følger IQ hos den biologiske moren, men at barnas IQ også følger adoptivmorens.

I denne alderen er barnas IQ altså både bestemt av den genetiske arven og det miljøet de vokser opp i. Men bildet endrer seg når barna blir eldre. I 18-årsalderen er IQ-en mye nærmere den biologiske moren og tilsvarende fjernere fra adoptivmoren. Resultatene får John Loehlin til å konkludere:

«Miljøet i en familie har en viktig effekt på barns intelligenskvotient mens de er små, men den blir mindre når de blir tenåringer.»

Det tyder altså på at intelligensen vår riktignok bestemmes av en blanding av arv og miljø, men at forholdet endrer seg i løpet av livet.

Satt på spissen betyr det at hvis vi scorer høyt i en IQ-test som barn, kan vi takke foreldrene våre for en god oppdragelse. Scorer vi høyt som voksne, kan vi takke dem for genene de har gitt oss.

Det betyr også at det ikke finnes et fast mål for hvor mye av forskjellene i intelligens som kan tilskrives henholdsvis arv og miljø. Og forskerne er på ingen måte enige. Noen mener at genene har ansvaret for 30 prosent av forskjellene, mens andre sier at andelen er oppe i 80 prosent.

Forskningen vekker følelser

Interessen for intelligensforskning eksploderte i USA på midten av 1990-tallet. Bakgrunnen var utgivelsen av en kontroversiell bok skrevet av psykologen Richard Herrnstein og sosiologen Charles Murray.

Tittelen var «The Bell Curve», som refererer til den klokkeformede kurven som viser normalfordelingen av intelligens i befolkningen. På nesten 900 sider fordypet forfatterne seg i statistikk om sammenhengen mellom IQ og ulike sosiale forhold.

Boken inneholdt oversikter som fortalte at lav intelligens er et dominerende trekk i grupper av mennesker som er karakterisert ved fattigdom, høy arbeidsløshet, tidlig skilsmisse, lav utdannelse og høy kriminalitet.

Men forfatterne gikk et langt skritt videre. De kommenterte sammenhengene og problemene og foreslo politiske løsninger. For eksempel mente de at regjeringen burde ta initiativ som kunne begrense antallet barn i grupper med lav intelligens.

Enda mer kontroversiell var bokens påstander om den gjennomsnittlige intelligensen i ulike etniske grupper, altså svarte, hvite og mennesker med latinamerikansk bakgrunn.

Også her viser statistikken en forskjell. Mørkhudede scoret lavest på IQ-tester, og hvite scoret høyest. Herrnstein og Murray mente at forskjellen skyldtes både arv og miljø.

For mange som leste The Bell Curve, framsto den som et forsøk på å gjenopplive en ideologi ved navn eugenikk, som også kalles rasehygiene. Derfor var den heftige debatten om boken svært følelsesladet. Noen angrep boken for å være rasistisk, andre mente at de statistiske metodene ikke holdt vann. Atter andre mente at fortolkningene av forskningsresultatene var misvisende.

Når det gjelder IQ i ulike etniske grupper, anerkjenner de fleste forskerne at det er forskjell rent statistisk sett, men at den kan forklares med miljø og sosiale faktorer og altså ikke trenger å ha noe med genetikk å gjøre. Samtidig poengterer de at forskjellen i IQ innen hver gruppe er vesentlig større enn forskjellen mellom gruppene som helhet.

At det er statistisk forskjell mellom ulike deler av befolkningen, er også velkjent i helt andre sammenhenger, nemlig når det handler om generasjoner.

Hele verden blir smartere

Verdens intelligensforskere har hatt et problem i 35 år – og først nå er det tegn til at det begynner å forsvinne.

Problemet oppsto i 1984, da forskerne ble presentert for et gåtefullt fenomen av James Flynn, som på det tidspunktet var professor i statsvitenskap ved University of Otago på New Zealand.

Flynn hadde blitt oppmerksom på at de firmaene som utarbeider intelligenstester, stadig måtte revidere dem. Enten gjør de oppgavene litt vanskeligere, eller så regulerer de det poengsystemet som er knyttet i oppgavene.

Årsaken til at firmaene gjør det, er at testresultatene fra en større gruppe personer alltid skal gi en normalfordeling med gjennomsnittet 100.

Flynn oppdaget at det tegner seg en generell tendens i firmaenes tilpassing av prøvene. De blir rett og slett vanskeligere og vanskeligere – forstått på den måten at det over tid krever bedre og bedre mentale evner å oppnå den samme IQ-scoren.

Derfor er du mer intelligent enn dine besteforeldre

Egentlig var det ikke noen hemmelighet at revideringen av testene foregikk, men Flynn var den første som regnet på konsekvensene. Han fant ut at effekten var mye større enn noen hadde trodd.

Opp gjennom 1900-tallet ble testene regulert slik at det i gjennomsnitt ble 0,3 IQ-poeng vanskeligere å oppnå den samme scoren for hvert år som gikk. Det høres ikke så mye ut, men det har stor betydning når forskerne sammenligner intelligensen mellom ulike generasjoner av befolkningen.

Flynn har gransket resultater fra de IQ-testene mange land bruker når de tar opp unge menn i militæret, og her er konsekvensen veldig tydelig når resultatene «renses» for de reguleringene som gjennom årene er foretatt på testene.

For eksempel ville de soldatene som ble testet i Storbritannia i 1942, bare hatt en gjennomsnittlig IQ på 73 hvis de tok prøven 50 år senere, i 1992.

Flynn-effekten viser at befolkningen generelt har blitt smartere generasjon for generasjon hele veien opp gjennom 1900-tallet, og utviklingen er den samme i de mer enn 35 landene han har undersøkt.

Tross mange spekulasjoner har intelligensforskerne ikke funnet noen entydig forklaring på effekten. Flynn mener den ligger i det ytre miljøet, altså den tiden og det samfunnet vi vokser opp i. Det siste århundret har det skjedd en stor utvikling rent utdanningsmessig, der flere og flere lærer å tenke på den måten som belønnes i IQ-tester.

«Vi utdanner folk til å ta det hypotetiske alvorlig, til å tenke i abstraksjoner og til å trekke logiske slutninger», som Flynn har uttrykt det.

Noe tyder på at Flynn-effekten holder på å avta. De nyeste IQ-testene fra militæret i noen land, blant annet de nordiske, viser at effekten her har blitt usynlig siden årtusenskiftet. Våre nyeste soldater er altså ikke mer intelligente enn soldatene fra slutten av 1990-tallet.

Flynn-effekten – og særlig den manglende forklaringen på den – avslører at det er svakheter ved den måten forskerne måler intelligens på. I hvert fall kan det etter Flynns oppdagelse konstateres at en IQ-score ikke gir et presist bilde av en persons intelligens uten at det samtidig opplyses når prøven er tatt.

Andre har kritisert IQ-testene og hele ideen om g-faktoren for å gi et altfor smalt bilde av den mentale kapasiteten vår. Ifølge kritikerne bør intelligens defineres på en helt annen og mye bredere måte.

Vi har kanskje mange intelligenser

Vi har ikke bare én, men en lang rekke ulike intelligenser, som fungerer helt uavhengig av hverandre. Det var essensen av en ny teori om intelligens som ble lagt fram av den amerikanske psykologen Howard Gardner i 1983.

Han tok avstand fra ideen om en sentral g-faktor som ligger til grunn for alle våre intellektuelle evner. I stedet listet Gardner opp sju intelligenser og har senere utvidet teorien sin med to til.

I tillegg til de klassiske disiplinene som inngår i tradisjonelle IQ-tester, tar Gardner også med egenskaper som musikalitet, kroppsbeherskelse og sosial intelligens. Formålet med den kontroversielle teorien var klar:

«IQ-tester vil kanskje fortsatt bli brukt til bestemte formål, men monopolet til de som tror på en enkelt generell intelligens, har blitt brutt. Hjerneforskere og genetikere dokumenterer atskillelsen mellom ulike menneskelige kompetanser, dataprogrammerere skaper systemer som er intelligente på ulike måter, og lærere har begynt å oppdage at elevene har ulike styrker og svakheter», skrev han i 1999.

Gardners teori om intelligens har fått stor oppmerksomhet, og den har særlig blitt godt mottatt blant lærere. Teorien setter fokus på at barn lærer på ulike måter, og at det derfor kreves individuelle tilnærminger, også kalt læringsstiler, for at de enkelte barna får mest mulig ut av undervisningen.

Hos intelligensforskere har teorien fått en mer lunken mottakelse. Noen kritiserer den for å være altfor bred og for å arbeide med størrelser som er umulige å måle. Andre framhever det som et problem at de mange evnene, talentene og interessene teorien tar for seg, vanner ut selve begrepet intelligens.

Derfor holder de fleste intelligensforskerne fast i den klassiske oppfatningen av hva intelligens er, og at den bestemmes av den bakenforliggende g-faktoren. Til gjengjeld understreker forskerne også at intelligens bare er én mental menneskelig egenskap, og at det er mange andre som er avgjørende for hvordan vi klarer oss i livet.

Et tall for IQ sier ikke noe om egenskaper som humor, empati, sjenerøsitet, kreativitet og alle de andre evnene som er avgjørende for hvordan vi fungerer sammen med andre mennesker.

Kanskje er det nettopp disse egenskapene som – kombinert med intelligensen vår – fortsatt vil gi den menneskelige hjernen et forsprang i forhold til den kunstige intelligensen som utvikles i dataverdenen.

Det er i dag mulig å la datamaskiner gjennomføre klassiske IQ-tester, og de klarer seg bedre og bedre. I 2015 utsatte forskere ved University of Illinois i USA et avansert dataprogram for en rekke tester og fant ut at programmet hadde en IQ på nivå med fire år gamle barn.

Når det ble satt til å prøve krefter med en test beregnet til sjuåringer, falt det til gjengjeld helt igjennom. Det er særlig evnene innen språklig forståelse og resonnementer som den kunstige intelligensen har problemer med.

Programmet ble for eksempel bedt om å finne et ord som passer til følgende tre opplysninger: «Dette dyret har en manke hvis det er en hann», «dyret lever i Afrika», og «det er en stor, gulbrun katt».

Datamaskinen kom fram til fem ulike løsninger, hund, gård, skapning, hjem og katt – men altså ikke ordet «løve».

Den kunstige intelligensen er imidlertid godt på vei til å knekke koden også på dette området. Kunstige nevrale nettverk, som bruker såkalt dyplæring, er nettopp designet for å tilegne seg kunnskap ut fra erfaringer på samme måte som menneskehjernen.

Om det er nok til å innhente den ekte varen, er usikkert. Kanskje vil det alltid mangle noe som er helt unikt for det menneskelige intellektet.

Som et av vitenskapens største genier, Albert Einstein, sa: Det sanne tegnet på intelligens er ikke kunnskap, men fantasi.