En kilende fornemmelse kan oppstå på to ulike måter: Enten ved en veldig lett berøring av huden, for eksempel med en fjær, noe som kalles knismesis, eller i en grovere form som kalles gargalesis, og som framkalles av gjentatt press eller berøring av kroppens mest kilne område.
Særlig sistnevnte fører til ofte latter hos den som kiles.
Men prøver du å berøre de områdene på deg selv, føler du ikke samme trang til å le. Mye tyder nemlig på at latter i forbindelse med kiling krever en viss overraskelse.
Lillehjernen er en sladrehank
Hjernen sorterer sanseinntrykkene og undertrykker forventede fornemmelser, for eksempel at skoen presser mot fotsålen. Dermed kan oppmerksomheten rettes mot nye – og kanskje viktigere – sanseinntrykk. Og det er viktig, for ellers ville gå rundt og bli kilt hele tiden.
På slutten av 1990-tallet skannet en gruppe forskere hjernen hos personer som ble kilt i den ene håndflaten av en robot. Kilingen fra roboten kunne enten utløses av forskerne eller av forsøkspersonen selv. Deretter registrerte forskerne hva som skjedde i hjernen.
Det viste seg at når en forsøksperson planla å kile seg selv, gikk det melding fra lillehjernen til hjernebarken om hvilken fornemmelse man kunne forvente. Lillehjernen ødelegger dermed overraskelsesmomentet.