Hvorfor husker vi så lite fra vår tidlige barndom?

Vi husker mye mer fra vår tidlige barndom enn de fleste av oss er oppmerksom på. Vi kan huske lyden av våre foreldres stemmer, ansiktene deres, hvordan man må bevege tungen for å svelge en skje med grøt, hvordan man krabber, går og mye mer. Listen over ferdigheter vi innøver og husker i løpet av de tre første leveårene, er nærmest uendelig. Mange av dem er imidlertid slike vi bruker om og om igjen, og derfor husker vi dem ikke som noe vi lærte da vi var små. Når vi ikke husker opplevelser fra de første årene på samme måte som vi husker begivenheter senere i livet, skyldes det at det voksne menneskets hukommelse forutsetter et språk. Måten vi lagrer ting på i hjernen – og henter dem frem igjen – er som regel styrt av ord. Først når vi er omkring tre år gamle, er språket så utviklet at vi begynner å huske som en voksen. Noen sanseopplevelser kan imidlertid bli lagret svært tidlig, for eksempel lukter, og kan hentes frem senere i livet som tidlige og tåkete erindringer. Det kan være lukten av mormors nybakte kaker eller farfars pipetobakk. Kanskje husker vi ikke engang hvor erindringen stammer fra. Vi kan bare merke at en bestemt lukt rører ved våre følelser på en positiv eller negativ måte. Det er også noen assosiasjoner som fester seg tidlig hvis barnet opplever dem som viktige, som for eksempel å forbinde en kokeplate med smerter.