Forskere vil ta bort traumer

For mange er det et mareritt å ha sterke minner fra en trafikkulykke, et overgrep eller en krigssituasjon. En høy lyd eller et skarpt lys kan være nok til å gjenoppvekke en intens følelse av frykt. Men forskerne arbeider med behandlingsmuligheter i form av enten terapi, medisin eller inngrep i hjernen slik at forferdelige minner kan gå i glemmeboken – eller bearbeides og lagres på nytt i langt mindre skremmende utgaver.

Til nå har man særlig forsøkt å hjelpe ofre for posttraumatisk stress (PTSD) ved å få dem til å gjenkalle de vonde minnene i trygge rammer. Håpet var å koble selve minnet om hva som skjedde fra den intense redselen ofrene var grepet av i de skjebnesvangre øyeblikkene. Men det har sjelden vært med gode resultater, for i stedet for å slette de fryktelige minnene fører behandlingen bare til undertrykkelse av dem. Derfor ligger frykten ofte fortsatt som en tidsinnstilt bombe i hukommelsen, og før eller siden vender den ukontrollerte angsten tilbake.

Vi endrer minnene hele tiden

Men i 2010 lyktes det endelig å få den tradisjonelle behandlingen til å virke da nevrolog Elizabeth Phelps og kolleger ved New York University endret litt på prosedyren. At gjennombruddet overhodet var mulig, henger sammen med måten langtidshukommelsen virker på.

Når vi opplever eller lærer noe, lagres det umiddelbart i korttidshukommelsen, som er svært flyktig og glemmer alt på noen få minutter. Hjernen har altså kort tid på seg til å vurdere om den nye kunnskapen er verd å ta vare på. I så fall blir den sendt videre til langtidshukommelsen, som er nesten permanent, men som det til gjengjeld tar lang tid å lagre informasjon i. I en prosess som kalles konsolidering, må nervebanene i hjernen nemlig bokstavelig talt bygges om for å kunne lagre den nye informasjonen.

De siste årenes forskning har vist at hver gang et minne blir hentet frem fra langtidshukommelsen, blir det i prinsippet slettet og må konsolideres på nytt for å bli værende i erindringen. Det gir hjernen muligheten til å bearbeide minnet og oppdatere det med ny informasjon, men det betyr også at det vi husker ikke nødvendigvis er det vi opprinnelig opplevde. Hvis vi forteller om en opplevelse fra ungdommen og pynter litt på historien, vil det altså være den nye og ikke helt virkelighetstro versjonen som deretter lagres i langtidshukommelsen og erstatter minnet om det faktiske forløpet.

Pynt kan lagres i hukommelsen

Denne prosessen kalles rekonsolidering, og den kan bare skje i et kort, avgrenset tidsvindu etter at minnet er hentet frem fra langtidshukommelsen.

Dette viste seg å være avgjørende i det amerikanske forsøket. Først lærte forskerne forsøkspersonene å frykte en blå firkant som ble vist på en dataskjerm. Hver gang den kom til syne, fikk de nemlig et svakt støt av en elektrode på håndleddet, mens en oransje firkant aldri førte til noe støt. Alle forsøkspersonene lærte raskt at den blå firkanten varslet noe ubehagelig, og reagerte spontant med frykt som forskerne kunne måle i form av svette på fingrene – mens den oransje firkanten ikke utløste frykt.

Selv om forskerne i tilvenningsperioden av og til lot være å gi forsøkspersonene et støt etter å ha vist dem den blå firkanten, fikk personene likevel svette hender ved synet. Hjernen hadde altså knyttet minnet om firkanten sammen med en følelse av frykt. Det kan sammenlignes med en svært mild form for PTSD, forklarer Elizabetn Phelps.

”Langtidshukommelsen lagrer følelsen av frykt og minnet om hendelsen hver for seg i to forskjellige områder av hjernen, nemlig i henholdsvis amygdala og hippocampus. Med forsøkene prøver vi å dempe måten minnet om frykten kommer til uttrykk på, uten å endre på personens erindring om hva som rent faktisk skjedde,” sier Phelps.

Dagen etter prøvde forskerne å koble minnet fra den ubehagelige følelsen ved å vise blå og oransje firkanter uten å gi noe støt i det hele tatt. I begynnelsen av denne avvenningsperioden fikk den blå firkanten frem svette hos forsøkspersonene, men etter hvert forsvant frykten. Den tradisjonelle behandlingen for PTSD – å gjenkalle ubehagelige minner i fredelige omgivelser – hadde altså tilsynelatende hjulpet. Men da forsøket ble gjentatt neste dag, utløste den blå firkanten på nytt frykt og svette hender.

Endring av prosedyren ga effekt

Derfor innførte forskerne nå en liten endring av prosedyren. Før avvenningen fikk noen forsøkspersoner vist den blå firkanten én enkelt gang og fikk et støt, noe som straks utløste en fryktreaksjon. Deretter fikk de lov til å summe seg med å se på TV i 10 minutter før den egentlige avvenningen begynte, der det aldri ble gitt noe støt.

Da lærte de, i likhet med de andre forsøkspersonene, at den blå firkanten var blitt ufarlig, men da effekten av behandlingen ble testet påfølgende dag, var resultatet helt annerledes: Nå reagerte de overhodet ikke på firkanten. Et helt år senere viste den siste gruppen fortsatt ingen tegn på frykt ved den blå firkanten, mens den fikk frem svette hos de andre som ble avvent uten en forutgående reaktivering. Virkningen av denne nye eksperimentelle kuren mot PTSD er altså tilsynelatende permanent.

Ikke bare var personene som før avvenningen hadde fått reaktivert minnet om de blå firkantene, blitt kurert for sin skrekk, de var også blitt immune mot å frykte dem igjen. Da forskerne dagen etter avsluttet behandling utsatte gruppen for nye elektriske støt hver gang de så en blå firkant, nektet hukommelsen å ta opp lærdommen. De svette håndflatene ble utløst bare når de rent faktisk fikk støt, mens de forholdt seg helt rolig så lenge de bare så en blå firkant.

Den store forskjellen i resultatet skyldes altså at det ubehagelige minnet ble reaktivert like før avvenningen. Ifølge Elizabeth Phelps blir vinduet for rekonsolidering nemlig åpnet når forsøkspersonen konfronteres med skrekken for den blå firkanten, og det gjør deretter minnet bearbeidbart. Under den påfølgende avvenningsperioden uten støt skapes det deretter en helt ny erindring om at den blå firkanten er ufarlig, og dette nye, bearbeidede minnet fortrenger den opprinnelige sammenkoblingen mellom blå firkanter og elektriske støt.