Alle kjenner opplevelsen av å se et ansikt der det opplagt ikke er.
Fenomenet med å se innbilte ansikter kalles pareidolia, og nå har forskere fra University of Sydney funnet ut at hjernen behandler ansiktene på samme måte – uansett om de er virkelige eller ikke.
For å nå den konklusjonen viste forskerne bilder av ansiktslignende objekter og egentlige ansikter til 17 testpersoner.
Etter hvert bilde skulle testpersonene bedømme hvor sint eller glad ansiktet så ut.
Et utsnitt av de ansiktslignende objektene deltakerne ble vist i pareidolia-eksperimentet.
Testpersonene var generelt veldig enige i vurderingene sine, noe som tyder på en grunnleggende evne til å se og lese av ansikter – også de innbilte.
Samme partiskhet som ved ekte ansikter
Forskerne påviste også en kjent psykologisk partiskhet i forsøket.
Ansikters uttrykk smitter av på vår forventning og oppfatning, slik at en serie av glade ansikter gjør at det neste ansiktet også framstår som glad.
Og denne sammenhengen gjaldt selv om ansiktene satt i en kopp kaffe eller på en paprika.
Det tyder ifølge forskerne på at de samme kretsløpene i hjernen er aktive både ved innbilte og virkelige ansikter.
Hjernen fokuserer på ansikter
Forskerne mener at hjernen fokuserer mer på å avkode ansiktsuttrykk enn å avgjøre om ansiktet egentlig tilhører et menneske fordi sosial intelligens har vært livsviktig opp gjennom menneskets historie.
Ved å gjenkjenne ansikter og uttrykk raskt er hjernen bedre i stand til å avgjøre om en situasjon vil utvikle seg i en farlig retning.
Derfor forsøker hjernen hele tiden å lese av ansiktsuttrykk – selv om øynene altså bare sitter i en stikkontakt.