Guide til oppdragelse: Harde ord bryter ned hjernen

Gjør du det riktige? Som forelder har du et stort ansvar for å gi barnet ditt en god begynnelse på livet. Det første året er for så vidt enkelt – selv om det er slitsomt. Den lille gullklumpen må få dekket alle behovene sine, og du kan skjemme barnet bort. Men det endrer seg.

I ett- til toårsalderen begynner barnet å utvikle selvbevissthet og sosial og moralsk forståelse – det kan nå føle seg stolt, flau eller skamfull. Samtidig blir det oppmerksomt på sine egne behov og finner ut at det kan manipulere foreldrene sine med sjarme, trass eller tårer.

Småbarnet prøver ut grenser, og de må du som forelder ikke bare sette, men også vokte. Du må med andre ord begynne å oppdra barnet ditt – en oppgave som fortsetter langt opp i tenårene.

Oppdragelse er et emne som gjør mange foreldre usikre. De fleste vil at barna skal gjøre det godt og nå målene sine, og samtidig skal barnet lære å være empatisk og ta hensyn til andre.

En rekke spørsmål melder seg. Skal barnet skjermes mot livets harde sider, eller skal det få bryne seg på motgang og nederlag? Vil du som forelder involvere deg dypt i barnas liv, eller skal det stå på egne bein?

Spørsmålene får mer oppmerksomhet enn noen gang. Foreldre bruker mer tid sammen med barna sine enn tidligere – omkring seks timer mer i uka enn for førti år siden. Og et virvar av fasttømrede holdninger til emnet florerer på nettet.

Heldigvis har vitenskapen gått inn i debatten, og ny forskning gir nå klare svar på hvilken type oppdragelse som sikrer barna et godt liv – og hvilken som gir livslange arr i hjernen.

Forskere sorterer foreldre

I 1966 delte den amerikanske utviklingspsykologen Diana Baumrind foreldre i fire typer – og forskerne bruker fortsatt systemet hennes. Foreldrene vurderes ut fra om de stiller krav til barna sine, og om de er lydhøre overfor barna, altså om de omfavner barna med varme og anerkjennelse.

To av foreldretypene stiller krav til barna sine, men på hver sin måte. De såkalte autoritære foreldrene kommanderer barna, forteller dem nøyaktig hva de skal gjøre, og straffer dem hvis de ikke gjør som de skal – enten verbalt eller fysisk. Disse foreldrene interesserer seg ikke for barnas behov og har ikke noen dialog med dem.

De såkalt autoritative foreldrene stiller også krav, men er åpne og imøtekommende. De nøyer seg ikke med å fortelle barna hva de skal gjøre, men forklarer også hvorfor og hvordan og er klare til å hjelpe hvis barnet er i tvil eller har problemer.

De to siste foreldretypene stiller ikke krav. Den ene, som kalles de ettergivende foreldrene, er veldig oppmerksomme på barnas behov og strekker seg langt for å tilfredsstille dem. De synes krav og grenser er leit for barna, eller greier ikke å ta diskusjonen hvis ungene nekter.

Den andre typen, de likegyldige foreldrene, setter ingen grenser for barna fordi de i bunn og grunn ikke bryr seg. De prioriterer seg selv høyest, og barna blir møtt med likegyldighet og mangel på interesse.

Den vanligste foreldretypen, ifølge en amerikansk studie, er den autoritative – de foreldrene som stiller krav, men som samtidig er lydhøre overfor barna. 47 prosent av foreldrene er i denne kategorien.

På en andreplass kommer den gammeldagse, autoritære metoden, som 24 prosent praktiserer – og det bekymrer mange forskere. Flere studier tyder nemlig på at kombinasjonen av å forvente full lydighet av barnet og ikke respektere barnets meninger er en giftig cocktail.

Raseri gir livslange arr

I 2021 skannet kanadiske forskere hjernene til 94 barn som hadde blitt autoritært oppdratt i ulik grad.

Skanningene avslørte at jo strengere barna hadde blitt oppdratt, jo mindre var størrelsen på pannelappene. Disse delene av hjernen spiller en avgjørende rolle for personligheten og evnen til å tenke, planlegge, legge bånd på seg selv og vurdere hva som er bra og dårlig.

Også hjerneregionen amygdala, som blant annet håndterer frykt og forsvarsreaksjoner, var mindre hos barna med veldig autoritære foreldre. I tillegg viste psykologiske studier at disse barna utviste tegn til angst.

Samme år kom amerikanske forskere fram til lignende resultater. De undersøkte barn som hadde blitt oppdratt med fysisk avstraffelse, men som ikke hadde blitt utsatt for annen vold eller misbruk.

Resultatene viste at barnas hjerner reagerte kraftigere på bilder av skremte ansikter enn hjernene hos barn som aldri hadde blitt fysisk straffet. Konklusjonen var at en streng og autoritær oppdragelse påvirker barnas reaksjon på frykt på en uheldig måte.

Når alt kommer til alt, har forskerne funnet sterke beviser for at en autoritær oppdragelse er skadelig.

Barna er ofte aggressive og ute av stand til å kontrollere sinne i pressede situasjoner. De har lav selvtillit, klarer seg dårlig på skolen og har problemer med å knytte bånd til andre mennesker. I tillegg har de økt risiko for å ende i misbruk, utvikle depresjon og begå selvmord.

Krav gir livsglede

De aller fleste forskere regner den autoritative oppdragelsen for den metoden som skaper de mest harmoniske og best fungerende barna. Og heldigvis er denne metoden også den mest vanlige blant foreldre i dag.

De autoritative foreldrene omfavner barna sine med massevis av kjærlighet, interesse og respekt, men sørger samtidig for å sette grenser og stille krav.

De skjenner sjelden, men påpeker det konsekvent hvis barna har oppført seg dårlig, og de bruker tid på å forklare dem hvorfor oppførselen ikke er akseptabel. Dermed forstår barna hva de har gjort feil, og derfor er de mer motiverte til å oppføre seg bedre.

De autoritative foreldrene lytter også til barna sine og gir barna flere muligheter – for eksempel kan barnet få lov til å smøre mat selv hvis det virkelig ikke liker kveldsmaten. Og barna kan få lov til å gå ut og leke så lenge de forstår at det er deres eget ansvar at de også rekker å gjøre lekser.

Den autoritative metoden er imidlertid ikke alltid like enkel å praktisere, særlig når barna kommer i puberteten. Her gjennomgår de en naturlig utvikling som omfatter opprør og apati, og da kan det være vanskelig å komme gjennom bare ved å mane til fornuft.

Hvis foreldrene for eksempel insisterer på at tenåringen skal være hjemme klokken 22, kan de være nødt til å avvike fra prinsippene sine og opptre mer autoritært – for eksempel ved å nedlegge forbud med trusler om en passende straff.

Men stort sett er metoden anvendelig – og den er forskernes favoritt med god grunn: Barn som er oppdratt på denne måten, utvikler vanligvis bedre sosiale relasjoner, gjennomfører lengre utdannelser, har færre psykiske problemer og klarer seg bedre i livet sammenlignet med andre barn.

Barna dine er ikke vennene dine

Mange foreldre som elsker barna sine høyt og vil dem det beste i livet, har problemer med å sette grenser. Det er de ettergivende foreldrene som utgjør 19 prosent av amerikanske foreldre.

De vil at barna skal se på dem som likestilte venner i stedet for autoriteter. De unnlater å bebreide barna hvis de for eksempel ikke gjør leksene sine, og de hjelper ofte barna så mye at barna mister muligheten for å gjøre egne erfaringer.

Noen slike foreldre faller i kategorien curlingforeldre. Det er de som gjør alt for å feie hindringene vekk for barnet sitt – for eksempel kan de finne på å plage lærere med spesielle krav til barnet.

Flere studier viser at curlingoppdragelse ikke er optimal; for eksempel kan barna få problemer med å håndtere konflikter, og de har økt risiko for å bli selvopptatte eller deprimerte.

Og i en svensk studie fra 2015 viste forskerne at tenåringer som var oppdratt av ettergivende foreldre, var mer tilbøyelige til å begynne å drikke alkohol enn de som var oppdratt etter den autoritative metoden.

Barna med de ettergivende foreldrene ble dessuten oftere røykere og eksperimenterte mer med hasj og andre ulovlige stoffer.

Forklaringen er antagelig at barna mangler selvdisiplin, stiller urealistiske krav og føler seg usikre når de skal stå på egne bein.

Det er imidlertid ofte en glidende overgang mellom den autoritative og den ettergivende foreldretypen fordi det kan være vanskelig å avgjøre når foreldre med gode hensikter hjelper så mye at de faktisk fratar barnet ansvar.

En utfordrende situasjon kan for eksempel være at barnet har problemer med en matteoppgave og ikke klarer å komme fram til det riktige resultatet selv etter at foreldrene har brukt lang tid på å forklare hvordan oppgaven skal løses.

Da står de med valget mellom å sende barnet på skolen med en feil løsning som det selv har kommet fram til, eller med en riktig løsning som foreldrene har diktert uten at barnet har forstått den.

De ettergivende foreldrene vil vanligvis beskytte barnet og forhindre at det lider nederlag på skolen. De vil derfor diktere den riktige løsningen. De autoritative foreldrene vil derimot si at barn skal lære av sine feil – og sende det på skolen med feil løsning.

Det siste valget kan være vanskelig å ta, men er altså det beste for barnet på lang sikt.

Tross ulempene ved curlingmetoden betrakter forskerne den som den nest beste av oppdragelsesformene. Den er altså bedre for barna enn den tradisjonelle autoritære metoden. Og det er det en god grunn til.

Omsorg setter seg i DNA-et

Når curlingoppdragelse tross alt ikke er den verste metoden, skyldes det at curlingforeldrene er kjærlige og oppmerksomme og svært opptatt av barnas velvære. Og det setter seg dypt i barnet.

Trygge omgivelser, hyggelige ord, en klem eller en godnatthistorie skaper en elv av det såkalte kjærlighetshormonet oksytocin i barnet. Hormonet produseres i hjernen og påvirker en rekke organer, blant annet hjernen selv.

Resultatet er en følelse av glede og tillit som setter seg så dypt i barnets celler – via kjemiske endringer i DNA-et – at det kan vare resten av livet og til og med bli gitt videre til neste generasjon.

I virvaret av ulike råd om oppdragelse er det altså en enkelt tommelfingerregel som aldri slår feil: Sørg for at barnet ditt føler seg elsket.