Glem arv og miljø: Personligheten din skyldes tilfeldigheter

Tilfeldighetene inntreffer under hjernens utvikling fra fosterperioden og hele veien opp gjennom tenårene. Tilfeldighetene påvirker nervesignalenes kronglete vei gjennom hjernen og vil dermed spille en avgjørende rolle for hvem vi blir.

Det kan bety at du verken har arvet fars gode humør eller mors stahet, men helt har fått disse egenskapene tilfeldig, uansett om foreldrene dine har dem eller ikke – og uansett hvor du dro på ferie som barn.

Nå forsøker forskerne å finne ut nøyaktig hvor og hvordan disse tilfeldighetene oppstår – og svaret skjuler seg kanskje i laboratorieskapte kopier av den menneskelige hjernen.

Søsken burde vært mer like

Mange foreldre har sikkert undret seg over at barna kan ha så ulike personligheter. Søsken har tross alt halvparten av genene til felles, og de fleste foreldre forsøker å gi barna sine like gode vilkår under oppveksten.

Hvis karaktertrekk bare skyldtes arv og miljø, burde barna derfor ha noenlunde lik personlighet, en som minnet nokså mye om foreldrenes – men slik er det absolutt ikke alltid.

Forskere kan relativt presist avgjøre hvor stor innflytelse genene har på våre personlige egenskaper, men det er mye vanskeligere å sette tall på betydningen av miljøet. Vanligvis bruker de såkalte tvillingstudier, som undersøker eneggede tvillinger som har blitt adoptert bort til hver sin familie etter fødselen.

Ettersom tvillinger har fullstendig like gener, men har vokst opp i ulike miljøer, kan forskere beregne hvor stor andel av personlighetstrekkene genene står for. Deretter har man antatt at resten må skyldes miljøet.

Men etter hvert har det blitt klart for forskerne at denne resten ikke kan tilskrives miljøet alene.

En omfattende studie fra 2015 gransket stort sett all den forskningen som er drevet med på området de siste tiårene, og kom fram til et overraskende resultat.

Genene kunne i gjennomsnitt forklare 49 prosent av alle karaktertrekk, men statistiske analyser viste at miljøet sto for bare 17 prosent, ikke 51.

Hele 34 prosent av årsaken til forsøkspersonenes karaktertrekk var med andre ord noe helt noe annet enn arv og miljø. Det er denne store andelen mange forskere nå mener bare kan forklares ut fra rene og skjære tilfeldigheter.

Bananfluer er høyrevridde

En av de forskerne som mener at tilfeldigheter kan forme hjernen og dermed påvirke våre personlige egenskaper, er nevrobiologen Benjamin de Bivort ved Harvard-universitetet i USA.

De Bivort har undersøkt bananfluer og oppdaget at de har en medfødt og livslang preferanse for å svinge i en bestemt retning når de leter etter mat.

De små insektene arver ikke denne forkjærligheten fra foreldrene, og selv blant genetisk identiske fluer som har vokst opp under helt like forhold, insisterer noen på å svinge til høyre, mens andre absolutt vil svinge til venstre.

Bananfluer har en veldig enkel hjerne, så de Bivort klarte å finne noen ganske bestemte nerveceller som hos noen av dyrene var inaktive og dermed ikke i stand til å avfyre nervesignaler.

Det var helt tilfeldig om disse nervecellene ble slått av eller ikke, og denne tilfeldige begivenheten var avgjørende for fluenes preferanse for å svinge den ene eller den andre veien.

Tilfellet avgjorde med andre ord bananfluenes atferd – eller personlighet om man vil.

Nerveceller vandrer i hjernen

Forskerne vet ikke nøyaktig hvordan tilfeldige begivenheter kan føre til endringer i hjernens utvikling hos mennesker og dermed til personlighetstrekk som verken er bestemt av arv eller miljø.

En av mekanismene er sannsynligvis den samme tilfeldige deaktiveringen av visse gener som hos bananfluer.

Hvis et gen som er avgjørende for en nervecelles utvikling, på denne måten blir satt ut av spill under hjernens utvikling, kan det påvirke nervecellens evne til å danne forbindelser med andre nerveceller og dermed endre de nettverkene nervesignalene passerer gjennom.

Det kan forklare noen av de forskjellene man ser hos eneggede tvillinger.

Men tilfeldighetene kan også råde på andre måter. Menneskehjernens omkring 86 milliarder nerveceller danner mer enn en billiard synapser – nerveforbindelser – og skaper dermed et ekstremt komplisert nettverk. Nettverket dannes i løpet av hjernens utvikling, som strekker seg fra fosterperioden og fram til slutten av tenårene.

I løpet av denne perioden dannes det ikke bare enorme mengder nye nerveceller, de vandrer også gjennom hjernen for å finne sin rette plassering samtidig med at de danner lange nervetråder som kan forbinde dem med andre nerveceller.

I dette kaoset er det umulig å unngå at nerveceller kommer i veien for eller andre nerveceller slik at de kanskje blir slått ut av kurs eller havner feil vei.

På den måten kan nettverket på en helt tilfeldig måte se litt annerledes ut enn slik det egentlig var bestemt ut fra genene og miljøet. Resultatet er nye signalveier som har oppstått ved en tilfeldighet, og de kan føre til helt uforutsette personlighetstrekk.

Minihjerner erstatter tvillinger

Forskerne vil gjerne undersøke utviklingsprosessene i hjernen for å klarlegge hvilken rolle tilfeldighetene spiller, men det er nærmest umulig fordi hjernen vår er så stor og kompleks, og fordi studiene krever at man kutter i en levende hjerne.

I stedet ser blant annet Benjamin de Bivort muligheter i såkalte minihjerner, som forskere de siste årene har klart å dyrke i laboratoriet.

Minihjerner er bare på størrelse med en ert, men akkurat som en virkelig hjerne utvikler de seg ved at stamceller danner nerveceller som knytter forbindelser og begynner å sende elektriske nervesignaler gjennom nettverket.

Selv om minihjernene er små, fungerer de på samme måte som en virkelig hjerne.

Forskere har registrert karakteristiske hjernebølger fra dem, og i 2021 klarte tyske forskere å få minihjerner til å utvikle øyne som kan «se» lys og reagere ved å sende nervesignaler til resten av hjernen.

Benjamin de Bivort forestiller seg at forskere kan dyrke genetisk identiske minihjerner under identiske betingelser og finstudere om tilfeldige begivenheter får dem til å danne ulike nettverk av nerveforbindelser.

Hvis forsøkene viser at minihjernene faktisk danner helt tilfeldige nerveforbindelser, kan vi kanskje ikke lenger legge skylden på foreldrene våre for de sidene av personligheten vår som har falt mindre heldig ut.