På den tiden det tar deg å koke et bløtkokt egg, har sju personer begått selvmord et sted i verden.
Ifølge Verdens helseorganisasjon, WHO tar omkring 800 000 mennesker i verden hvert år sitt eget liv. Det betyr at flere dør av selvmord enn av både krig, terrorangrep og drap til sammen.
Blant unge har selvmord faktisk den nest hyppigste dødsårsaken, bare slått av trafikkulykker.
Heldigvis har forskerne i løpet av de siste tjue årene fått en mye bedre forståelse av de sosiale og biologiske faktorene som fører til den tragiske beslutningen, og det har ført til en rekke helt nye redskaper for å forutsi selvmord.
I framtiden kan legene bare ved å se på en blodprøve, en hjerneskanning eller et forstørret organ avsløre om en pasient står i fare for å ta sitt eget liv – og dermed kunne hjelpe i tide.
Depresjon fører til selvmord
Når et menneske begår selvmord, skjer det ofte på bakgrunn av depresjon eller en annen mental lidelse.
Amerikanske tall viser at to tredjedeler av alle som begår selvmord i USA, enten er klinisk deprimert eller har bipolar lidelse. Andre studier viser at 20 prosent av dem som går gjennom livet med en ubehandlet klinisk depresjon, ender med å begå selvmord.
Selvmordsraten er høy i Norden
Hvert førtiende sekund dør en person for egen hånd et sted i verden, og selv om selvmordsraten i Norden er synkende, tar 10–55 personer per 100 000 innbyggere* fortsatt sitt eget liv hvert år.
Den høye risikoen hos deprimerte stuper til gjengjeld til 0,14 prosent hvis de får medisinsk behandling i form av for eksempel antidepressiver, antipsykotisk medisin eller angstdempende preparater kombinert med samtaleterapi.
Dessverre er det ofte veldig vanskelig for legene å oppdage hvem som er i fare.
En australsk studie fra 2019 viser for eksempel at seksti prosent av dem som senere begikk selvmord, hadde nektet for å ha hatt tanker om å ta sitt eget liv i månedene før.
Derfor har forskerne lenge vært på utkikk etter nye verktøy som kan hjelpe med en presis vurdering av risikoen.
Hormon avslører selvmordsrisiko
Et av de verktøyene forskere ser på, er måling av kortisol i kroppen. Det kan gjøres med en blodprøve, men også med noe så enkelt som en spyttprøve.
Psykologsamtaler avslører ikke alltid selvmordsfare. Seksti prosent av folk som prøver å ta livet sitt, har for eksempel nektet for å ha selvmordstanker i månedene før.
Kortisol er et signalstoff og et av kroppens stresshormoner. Det er helt normalt at mengden kortisol er høy i kortere perioder, for eksempel hvis vi er under press på jobben eller opplever utrygghet i sosiale relasjoner. Under koronanedstengningene registrerte forskere for eksempel økte kortisolnivåer hos mennesker som var mer sosialt isolert.
Hormonet produseres i binyrene og beveger seg rundt i blodet helt til det blir fanget opp av cellene i kroppen, blant annet i hjernen.
Sammen med adrenalin spiller kortisol en rolle kamp og flukt-responsen – en fysiologisk reaksjon som forbereder kroppen på å enten flykte eller ta opp kampen når vi står i en farlig situasjon. Men blir hormonet værende for lenge i blodet, kan det svekke immunforsvaret eller øke risikoen for hjerte-kar-sykdommer. Og så gjør det oss fysisk utilpasse, redde og i verste fall dypt deprimerte.
Stress avslører selvmordsfare
Forskerne leter stadig etter biologiske tegn som kan avsløre et forestående selvmordsforsøk. Og nå har de funnet flere slike biomarkører ulike steder i kroppens stressystem.
1 Hormonproduksjon stimuleres
Hormonet CRH dannes i hjernesenteret hypotalamus. De som er i faresonen, har høyt CRH-nivå, noe som stimulerer produksjonen av kortisol. Sammen med adrenalin og noradrenalin er kortisol et av kroppens viktigste stresshormoner.
2 Binyrene vokser
Personer som har begått selvmord, har ofte forstørrede binyrer, noe som er et tegn på økt produksjon av kortisol. Binyrene er ekstra store hos dem som begår selvmord på en voldsom måte, for eksempel ved å hoppe foran et tog.
3 Stresshormon påvirker nerver
Mengden kortisol i blodet kan være både forhøyet og senket hos mennesker som har prøvd å begå selvmord. Variasjonen i kortisol påvirker nervenes innbyrdes kommunikasjon gjennom signalstoffet serotonin, som blant annet påvirkes av antidepressiver.
4 Betennelse skader
Stress fører til en betennelsestilstand i kroppen og begrenser mengden serotonin, noe som blant annet påvirker humøret. Siden serotonin trolig bekjemper nettopp betennelse, setter stresset i gang en selvforsterkende spiral.
5 Hormonfanger begrenses
Cellene i kroppen er utstyrt med en reseptor som kalles NR3C1, og som er med på å bekjempe betennelsestilstander. Mengden reseptorer kan være lavere hos mennesker med selvmordsrisiko – særlig hvis de har blitt utsatt for misbruk i barndommen.
Forskernes fokus på kortisol skyldes en studie fra 2018 der en amerikansk forskergruppe kombinerte resultatet av kortisolprøver fra 220 yngre kvinner med spørreskjemaer om stress i familien, vennegruppen og på studiestedet.
Spørreskjemaene ga i første omgang en indikasjon på hvem som hadde selvmordstanker, og da resultatene ble sammenlignet med kortisolprøvene, kunne forskerne faktisk peke ut hvilke av kvinnene som var i faresonen.
Et annet stoff som kan avsløre risikoen for selvmord, er nevrotransmitteren serotonin, som bærer meldinger mellom nerveceller i hjernen og i resten av kroppen.
Serotonin spiller en nøkkelrolle for blant annet søvn, fordøyelse, sexlyst og ikke minst humør og har derfor vært en målskive for en bestemt type antidepressiver siden 1980-tallet.
Hjernen akselererer depresjon
Fluoksetin og lignende preparater bremser den naturlige nedbrytningen av serotonin i kroppen. Dermed blir konsentrasjonene høyere, noe som påvirker humøret.
En av utfordringene er imidlertid at kroppen etter en periode reduserer antallet av de reseptorene i cellene som serotonin virker gjennom. Resultatet er at pillene mister effekten. Når pasienten slutter å ta pillene, blir serotoninnivået for lavt, noe som fører til angst og nedstemthet.
20 prosent av dem som lider av ubehandlet depresjon, ender med å begå selvmord.
For å avdekke om serotonin også spiller en rolle ved selvmord, undersøkte en gruppe under ledelse av psykiatriprofessor Maria A. Oquendo ved universitetet i Pennsylvania serotoninreseptorene i mellomhjernen på 100 pasienter med alvorlig depresjon.
Forskerne brukte såkalt PET-skanning til å undersøke tettheten av reseptorene.
Studien viste at pasienter med mange reseptorer hadde flere selvmordstanker. I tillegg hadde de høyere selvmordstendens, siden 15 av de 100 pasientene senere forsøkte å ta sitt eget liv, og to døde.
Men det undersøkelser av hjernen kan avsløre selvmordsrisiko på flere måter.
«Grusomhet» avslører risiko
En forskergruppe ledet av psykologen Marcel Adam Just ved Carnegie Mellon-universitetet i USA viste i 2018 at bestemte ord fører til helt ulike tankemønstre hos dem som er i faresonen når det gjelder selvmord.
Forskerne lot 34 forsøkspersoner legge seg i en fMRI-skanner, et apparat som viser hjernens aktivitet ved å måle endringer i blodgjennomstrømningen. Når de var i skanneren, skulle de tenke på seks ulike ord: død, grusomhet, problemer, ubekymret, godt og ros.
Hjerneendringer forteller om risiko
Trusler krever handling
Ordene død, grusomhet, problemer, ubekymret, godt og ros ble lest opp for 17 personer i fare og 17 i en kontrollgruppe mens de ble fMRI-skannet. Hos de 17 i risikogruppen ble det registrert høy hjerneaktivitet i områder som er knyttet til tanker om handlinger. Senere kunne en AI-algoritme peke ut 16 av de 17 som var i risikogruppen.
Ord preller av
De samme seks ordene ga kontrollgruppen et helt annet aktivitetsbilde i hjernen. Her var det først og fremst områder knyttet til forståelse av ord og analyse som ble aktivert. Den store forskjellen kan antagelig utnyttes ved at kunstig intelligens ut fra hjerneskanninger kan peke ut personer som trenger hjelp – selv om de ikke gir uttrykk for det.
Skanningene viste at de 17 i risikogruppen hadde høy hjerneaktivitet i områder som er knyttet til tanker om handlinger.
De hjerneområdene var stort sett inaktive i kontrollgruppen. Med hjelp fra kunstig intelligens kunne forskerne på den måten peke ut personer i faresonen med over nitti prosents sikkerhet.
Forskerne kan imidlertid ikke hjerneskanne hele befolkningen for å finne ut hvem som er utsatt. Heldigvis kan befolkningsstudier hjelpe. Det var for eksempel tilfellet med en stor studie utført på data fra 3 177 706 svensker i 2021.
Hjerneskanninger kan avsløre om personer er i faresonen for å begå selvmord – selv om de ikke gir uttrykk for at noe er galt.
Forskerne, ledet av psykiateren Verity Fox ved University College London, viste blant annet at risikoen for selvmord er 6,74 ganger så høy hos menn og 3,96 ganger så høy hos kvinner hvis de har posttraumatisk stresslidelse, PTSD.
Lidelsen skyldes ofte en tung psykisk belastning, for eksempel en traumatisk opplevelse, og forbindes derfor ofte med soldater og krig. Men den kan også finnes hos mennesker som har vært utsatt for for eksempel naturkatastrofer eller voldskriminalitet.
6,74 ganger så høy er risikoen for at en mann med PTSD begår selvmord enn en mann uten PTSD.
For å finne grunnen til at PTSD-rammede har en økt risiko for å begå selvmord, utførte en forskergruppe ledet av den kliniske psykologen Maggie Taylor Davis ved Yale-universitetet i USA en rekke PET-skanninger.
Skanningene viste at selvmordstruede mennesker med PTSD har et økt antall av en bestemt type glutamatreseptorer i hjernen, mens nivået var normalt hos både en kontrollgruppe og hos PTSD-rammede som ikke var i faresonen for selvmord.
Studien viste ikke bare at antallet glutamatreseptorer kan avsløre hvilke PTSD-rammede som er i faresonen, den peker også på at legemidler som senker antallet av slike reseptor, på sikt kan hjelpe med å behandle PTSD.
Befolkningsstudiene kan på den måten avsløre grupper med ekstra høy selvmordsrisiko. Det kan i framtiden kanskje gjøre det lettere for leger og forskere både å finne og behandle dem som er mest utsatt.
Og sammen med avslørende biomarkører i kroppen og den kunstige intelligensens evne til å finne hjerner i faresonen gir det håp om å redusere det enorme antallet selvmord i verden – ved å sørge for at de som er mest utsatt, får riktig hjelp i tide.