Mennesket - Hjernen

Du er bare en illusjon

Vi opplever oss selv som et jeg som handler fritt i verden. Men hvor i hjernen oppstår følelsen av et selv? Personer med lidelser som epilepsi og hjerneskader har gitt forskerne et overraskende blikk inn i selvets maskinrom. Det avslører at jeget vårt slett ikke er så entydig og uavhengig som vi tror. Ubevisste krefter i hjernen påvirker til og med våre største valg i livet, og noen forskere setter spørsmålstegn ved om vi har en fri vilje.

Den irske jernbanearbeideren Phineas Gage var kjent for et mildt, kjærlig og ettertenksomt gemytt.

Som 25-åring var Gage leder for en arbeidsgjeng som sprengte passasje til jernbaneskinner gjennom et fjellområde i det nordøstlige USA. Når kollegene hadde boret et hull i fjellet og fylt det med sprengstoff, brukte Gage en meterlang jernstang til å stappe sand og grus inn mot sprengladningene for å forsterke virkningen av eksplosjonen.

Men en septemberdag i 1848 gikk det galt: Da Gage støtte jernstangen ned i et borehull, gikk sprengladningen av, og som et prosjektil boret den seks kilo tunge stanga seg inn gjennom Gages venstre kinn, videre opp bak det venstre øyet, inn gjennom venstre pannelapp og ut gjennom issen.

Jernbanearbeideren Phineas Gage overlevde på mirakuløst vis å få en jernstang gjennom hjernen – men noe ved ham var forandret.

© Warren Anatomical Museum

Stanga landet omkring 20 meter fra Gage, som hadde segnet sammen på bakken – smurt inn i blod og hjernemasse og med krampetrekninger som rystet kroppen.

Ingen hadde fantasi til å forestille seg at den unge jernbanearbeideren ville overleve. Men takket være en dyktig lege kom han mirakuløst på beina igjen og gjenopptok etter et halvt års tid arbeidet.

Ulykke forandret synet på menneskesjelen

Gage så faktisk ut til å være i utmerket form – han snakket, jobbet og beveget seg stort sett som før ulykken, men noe hadde endret seg.

“Han er ikke Gage lenger”, lød det fra flere venner og bekjente, og alle var bekymret

Før hadde Gage vært roen og vennligheten selv, men nå hadde han blitt følelseskald, ubehøvlet, løgnaktig og ute av stand til å beherske seg.

Ørefikene satt løst, han banket kona igjen og igjen og var ute av stand til å treffe beslutninger av noen art.

Personligheten hans hadde forandret seg fundamentalt, og det samme gjorde hjerneforskningen: Phineas Gages tragiske historie ble berømt og kom til å endre vitenskapens syn på «menneskesjelen».

Selvet var lokalisert i hjernen en gang for alle. Det var helt tydelig at en skade et bestemt sted i hjernen – i dette tilfellet en ødelagt pannelapp – kan forandre et menneskes personlighet og atferd.

Gage hadde vært roen og vennligheten selv, men nå ble han følelseskald, ubehøvlet, løgnaktig og ute av stand til å beherske seg.

Jo mer vitenskapen siden har studert dette flyktige selvet, jo mer står det klart at selvet er resultatet av et mylder av prosesser i hjernen som ligger til grunn for blant annet bevissthet, hukommelse og vilje – og at opplevelsen av et sammenhengende, kontinuerlig og fritt selv til sjuende og sist kanskje bare er en illusjon.

Hjernens funksjon er å produsere snørr

Den ulykksalige Phineas Gage er et klassisk eksempel på at en av forskernes viktigste kilder til ny kunnskap om hjernen er mennesker med hjerneskader eller hjernelidelser.

Når hjernen ikke fungerer normalt, får forskerne et innblikk i hvordan den virker. De medisinske lærebøkene bugner derfor av beretninger om pasienter som har gitt forskerne ny innsikt i hjernens krinkelkroker.

Med sine knapt 1300-1400 gram og omkring 86 milliarder nerveceller, som hver og en danner titusenvis av forbindelser, er hjernen det mest imponerende og samtidig det mest komplekse av alle organene i kroppen.

Den ser ikke så imponerende ut. Den ser ut som en klump grå og hvit gelé, og det var kanskje derfor de gamle egypterne mente at hjernens eneste funksjon var å produsere snørr.

Langt inn på 1800-tallet mente de lærde at hjernen vår består av bare én stor celle. Men i 1887 fikk en spansk vitenskapsmann med en bakgrunn innen kunst og fotografi et genialt innfall som skulle snu opp ned på forståelsen av hjernen.

Santiago Ramón y Cajal fant ut at han kunne farge fragmenter av hjernevev fra avdøde mennesker med et kjemisk stoff.

Under mikroskopet kunne den spanske forskeren til sin overraskelse plutselig se et vidt forgrenet nettverk av individuelle celler som var tett forbundet med hverandre, men som var skilt av bitte små mellomrom, det vi i dag kaller synapser.

GerryShaw / Creative Commons

Med den oppdagelsen så den moderne hjerneforskningen så smått dagens lys: Det var nå klart at nervecellene er hjernens byggesteiner, og da elektronmikroskopene senere kom til, kunne forskerne begynne å granske cellene og kartlegge det virvaret av forbindelser de danner og som gjør at vi kan tenke, handle og huske.

Konglekjertelen forbinder sjel og legeme

I dag rår vitenskapen over en lang rekke metoder og teknologi for å lirke hemmeligheter ut av hjernen. Med høyteknologiske skannere kan forskerne få et øyeblikksbilde av hvordan hjernen arbeider når vi for eksempel tenker, snakker eller hører, og med elektroder kan de måle aktiviteten helt ned i den enkelte nervecellen.

Forskerne kjenner i store trekk de banene nervesignalene følger når vi for eksempel ser og gjenkjenner et ansikt. De fysiske prosessene som finner sted inne i hodeskallen, er grundig utforsket.

Ordet hammer synlig i hjernen

Når vi tenker på en velkjent gjenstand som for eksempel en hammer, framkaller det et spesifikt mønster av aktivitet i hjerneområdene som er forbundet med ordet, blant annet pannelappene, som har med motorikk å gjøre. Forskere kan nå lese tankene våre ord for ord ved å analysere hjerneaktiviteten.

Men når det gjelder de mentale prosessene, navigerer forskerne fortsatt i ukjent terreng. Et av hjerneforskningens største mysterier er sammenhengen mellom hjernen og bevisstheten – et spørsmål som i flere århundrer har opptatt ikke bare naturvitenskapen, men også filosofien.

Allerede på 1600-tallet grublet den franske filosofen René Descartes over hva bevissthet er, og han kom fram til at sjelen – eller bevisstheten – er skarpt atskilt fra kroppen og dermed også fra hjernen. Ifølge Descartes fungerte konglekjertelen, som er lokalisert dypt inne i hjernen, som et bindeledd mellom kropp og sjel – stedet der de to uavhengige størrelsene utvekslet beskjeder.

Tanker og følelser kunne via konglekjertelen utløse fysiske handlinger som for eksempel å bevege armen og stryke et barn over kinnet, mens en påvirkning av kroppen framkalte for eksempel lyst eller smerte, altså en opplevelse i bevisstheten.

Hvorfor Descartes pekte på nettopp konglekjertelen som møtestedet mellom kropp og sjel, er uvisst – men antagelig skyldtes det at kjertelen sitter midt i hjernen og er et av de organene i hjernen som ikke er speilet i den motsatte hjernehalvdelen.

Life Science Databases(LSDB)

Descartes’ teori om en mystisk forbindelse mellom sjel og legeme er for lengst forlatt. I dag kan de fleste hjerneforskere bli enige om at bevissthet, følelser og vilje er et resultat av kjemiske og fysiske prosesser i hjernen.

Dessuten er hjerneforskningen basert på massevis av beskrivelser av mennesker som – på samme måte som Phineas Gage – endret personlighet etter å ha fått en hjerneskade eller en sykdom i hjernen. Det er et overbevisende vitnesbyrd om at personligheten – eller selvet – er fysisk.

Forskere plasserer sinne og overraskelse i hjernen

Følelser som tilfredshet, overraskelse og sinne setter samme avtrykk i hjernen hos alle mennesker. Det har forskere fra Duke University i USA oppdaget etter at de ved hjelp av fMRI-skanning registrerte hjerneaktiviteten hos over 500 forsøkspersoner som så filmer og hørte på lyder som kunne utløse bestemte følelsestilstander. I alt sju følelser var involvert, og ved å gjennomgå skanningene kunne forskerne peke ut hvor hver følelse var lokalisert.

Kriminalitet kan måles som buler i kraniet

Sett en finger på nakken og flytt den litt oppover. Da støter du på en bule som dannes av den nederste delen av hodeskallen. Ifølge en for lengst forkastet teori skulle dette framspringet være det stedet der organet for seksuell drift er plassert – jo mer kraniet buler ut her, jo mer er du styrt av seksualiteten.

Lar du fingeren gli et par centimeter videre oppover mot issen, støter du på enda en bule – et framspring som avslører hvor viktig det er for deg å konkurrere og vinne. Teorien, som kalles frenologi, ble framsatt av den tysk-østerrikske legen Franz Joseph Gall i 1796. Ifølge Gall skulle det være mulig å bedømme et menneskes mentale evner og personlige egenskaper kun ut fra en ytre studie av kraniets form.

© Wikimedia Commons

Tanken bak den fantasifulle læren var at ulike områder av hjernen representerte ulike egenskaper, blant annet seksualdrift, vinner­instinkt og patriotisme.

Gall hevdet at det fantes spesifikke områder for tyveri og mord i hjernen. Og jo større hvert enkelt område var, jo mer uttalt var karaktertrekket, og jo tydeligere kom det til uttrykk som buler på hodeskallen.

Ved å måle opp uregelmessigheter på kraniet med et målebånd kunne man ifølge frenologien avlese en persons egenskaper og moral.

«86 milliarder – så mange hjerneceller består en gjennomsnittlig menneskehjerne av.»

Selv om frenologien ble dyrket opp gjennom 1800-tallet, er den naturligvis fullstendig uvitenskapelig, og i dag er den for lengst kastet på historiens skraphaug. Men Galls grunnleggende tanke om at hjernen er bygd opp av funksjonelt atskilt områder, skulle vise seg å ikke være grepet helt av det blå.

Handikap leder på sporet av talesenteret

Som 30-åring mistet franskmannen Louis Victor Leborgne plutselig evnen til å snakke – eller rettere sagt: Han kunne bare uttale én stavelse – «tan». Det ordet sa han til gjengjeld så ofte at han fikk kjælenavnet Tan.

Legene hadde mistanke om at hans plutselige handikap skyldtes en hjerneblødning. Det så ikke ut til å være noe galt med Leborgnes intellekt

Han så ut til å forstå alt som ble sagt og å reagere på det som foregikk omkring ham, men i tiden etter at Leborgne hadde mistet talens bruk, gikk det dårlig med helsetilstanden hans.

Først ble han lam i høyre arm, så i høyre bein, og tilstanden hans ble stadig dårligere helt til han ikke kom seg ut av senga, og til slutt gikk det koldbrann i det høyre beinet. 11. april 1861 ble han innlagt på kirurgisk avdeling på et sykehus i utkanten av Paris.

Her møtte han for første gang legen Pierre Paul Broca, som var svært opptatt av menneskehjernens anatomi og særlig av det på den tiden svært omdiskuterte spørsmålet om hjernen var delt opp i sentre med hver sin funksjon, slik frenologene hevdet.

Bare seks dager etter innleggelsen, 17. april, døde Leborgne, og Broca fikk nå mulighet til å undersøke hjernen til sin avdøde pasient. Under hodeskallen, i venstre tinning, oppdaget Broca en skade i hjernens overflate.

Senere undersøkte Broca mange andre hjerner fra avdøde personer som hadde samme type problemer som Leborgne, og etter hvert ble det tydelig at alle hadde en skade på det samme stedet – et område i venstre pannelapp som i dag kalles Brocas talesenter.

Hør hvordan det kan lyde når en person har skader i Brocas talesenter Credit: Instant Neuro

Broca var den første som hadde klart å koble en funksjon til et spesifikt område av hjernen, og dermed hadde han revolusjonert hjerneforskningen. Etter Brocas banebrytende oppdagelse gikk det slag i slag – ved å undersøke pasienter med hjerneskader har forskerne kunnet studere hvilke funksjoner som rammes når bestemte deler av hjernen er skadet.

Dermed har det ene hjernesenteret etter det andre blitt lokalisert, blant annet hørselssenteret, det motoriske senteret og synssentret.

Men studiene av både friske og syke pasienter har også vist at stort sett alle våre mentale evner, for eksempel syn, språk, hukommelse og dømmekraft, er uhyre sammensatte og ikke er lagt til i et enkelt, avgrenset område, men er et resultat av aktivitet i flere forskjellige sentre som er spredt utover det meste av hjernen.

Eller sagt på en annen måte: Ulike regioner i hjernen bidrar med trekk som til sammen danner personligheten vår.

Opplevelsen av selvet er spredt utover i hjernen

1 / 6

undefined

123456

Selvet kan ikke lokaliseres ett sted i hjernen, men er resultatet av et samarbeid mellom områder knyttet til blant annet hukommelse, kroppsfornemmelse og bevissthet. Til sammen gir de opplevelsen av et sammenhengende jeg.

© Claus Lunau

Epileptikerhjerner splittes

Pasienter med alvorlig epilepsi ble fra midt på 1960-tallet behandlet med et inngrep der forbindelsen mellom høyre og venstre hjernehalvdel ble kappet.

Hjernebjelken er en tykk bunt av nervetråder som fungerer som en slags motorvei for informasjon mellom høyre og venstre hjernehalvdel og gjør det mulig for dem å samarbeide.

Ved den såkalte split brain-operasjonen ble nervebunten ganske enkelt skåret over – og i første omgang så ikke inngrepet ut til å gi noen bivirkninger.

Epileptiske anfall skyldes at nervecelleaktiviteten løper løpsk i en del av hjernen. I visse tilfeller sprer denne unormale aktiviteten seg lynraskt til hele hjernen og utløser et voldsomt anfall der pasientene mister kontrollen over kroppen.

Det var for å forhindre aktiviteten i å spre seg fra den ene hjernehalvdelen til den andre at legene kom på ideen om å skjære over hjernebjelken hos pasienter som ikke kunne behandles medisinsk.

På mange måter var inngrepet en suksess: Pasientene fikk færre og mildere anfall.

De opererte kunne fortsatt gå, snakke, lese og i det hele tatt gjøre som de pleide, men den amerikanske psykologen Roger Wolcott Sperry, som allerede på 1940-tallet hadde eksperimentert med å skjære over hjernebjelken hos katter og aper, hadde mistanke om at det ikke var helt uten kostnader å kutte forbindelsen mellom de to hjernehalvdelene.

I en rekke forsøk plasserte Sperry blant annet split brain-pasienter foran en skjerm og ba dem om å fokusere på en prikk midt på skjermen. Samtidig ble det vist ord på enten høyre eller venstre side av skjermen.

Alle data fra høyre del av synsfeltet bearbeides av venstre hjernehalvdel, som er den siden der språksenteret hører hjemme, og i de tilfellene der det ble vist ord på høyre side av skjermen, klarte pasientene å forklare hva de hadde sett.

Ble ordene vist på venstre side av skjermen, kunne de ikke sette ord på det de hadde sett fordi den høyre hjernehalvdelen, som sto for bearbeidingen av synsinntrykket, ikke hadde forbindelse til språksenteret i den andre hjernehalvdelen.

De såkalte split brain-operasjonene som ble utført på epilepsipasienter i midten av 1960-tallet, var ikke uten konsekvenser, som vi ser av dette forsøket. Credit: Neuroslicer

På bakgrunn av mange lignende eksperimenter kunne Sperry dokumentere at høyre og venstre hjernehalvdel har ulike kvalifikasjoner og personligheter, og begge to bidrar til bevisstheten vår: Den venstre tar seg av de analytiske og språklige funksjonene, mens høyre hjernehalvdel tenker i helheter og står for blant annet romlig orientering og følelser.

Personens hender slåss om overtaket

Oppdagelsen av de to hjernehalvdelenes spesialisering utløste i 1981 en nobelpris i medisin til Sperry og vakte oppsikt verden over. Mange nyere studier har avslørt at oppdelingen ikke er like svart-hvitt.

Hjernehalvdelenes spesialisering varierer mye fra person til person, og begge hjernehalvdeler er involvert i det meste av det vi gjør. Denne innsikten ble faktisk også forutsett av Sperry, som i forbindelse med nobelprisoverrekkelsen i 1981 kom med denne uttalelsen:

«Jo mer vi lærer (om hjernen, red.), jo mer vi vedgår den unike kompleksiteten ved den enkeltes intellekt, jo sterkere blir den konklusjonen at hjernenettverkenes ulikhet får fingeravtrykk og ansiktstrekk til å virke grove og forenklede i sammenligning».

Men hjernehalvdelenes arbeidsdeling var ikke den eneste innsikten Sperry kom fram til ved å studere epilepsipasienter med spaltede hjernehalvdeler. Selv om de to hjernehalvdelene normalt arbeider tett sammen, kunne de faktisk også ha hver sin uavhengige vilje eller personlighet, viste det seg.

I flere tilfeller ble pasientenes bevissthet delt i to etter inngrepet, og de to lå i innbyrdes konflikt i et gåtefullt fenomen som nå er kjent som fremmed hånd-syndromet.

Normalt sørger de to hjernehalvdelene for å koordinere en aktivitet: Når vi for eksempel skal trekke opp en glidelås, holder vi den ene hånden i kanten av jakka mens den andre drar oppover.

Men hos pasienter med fremed hånd-syndrom kan hendene begynne å motarbeide hverandre som resultat av en maktkamp mellom de to uavhengige hjernehalvdelene.

Hver hjernehalvdel ser ut til å ha sitt eget lynne, sitt eget sett av tanker, følelser, opplevelser og erindringer. Og ofte kommer splittelsen til uttrykk på dramatisk vis: Med den ene hånden kan pasienten for eksempel strekke seg ut etter en genser i skapet, mens den andre hånden – den «fremmede» – slår den første hånden og kaster genseren på gulvet.

Eller den ene hånden kan ta en kake fra fatet på sofabordet, mens den andre hånden gir den første et rapp over fingrene slik at kaka lander på teppet – til den anarkistiske håndens «eiers» dype frustrasjon.

Se hvordan høyre og venstre hånd kjemper om makten over klossene hos en person med fremmed hånd-syndrom. Credit: Rolf Verleger

Forskerne har fortsatt ikke klart å kartlegge mekanismene bak fremmed hånd-syndrom. Men den maktkampen som finner sted inne i hjernen hos split brain-pasienter, er på ingen måte enestående.

Hele tiden utspiller det seg konflikter i hjernen, der forskjellige deler av det som er oss, kjemper om å få overtaket og stikke av med seieren: Skal jeg spise en bit sjokolade eller skal jeg være fornuftig og ta et eple i stedet?

Det spørsmålet er et dagligdags eksempel på slike dilemmaer vi opplever igjen og igjen fordi ulike deler av hjernen trekker i hver sin retning i konkurransen mellom rivaliserende hjernesystemer.

Mann blir fanget i øyeblikket

Ved et voldsomt fall på sykkelen i 1933 slo den sju år gamle Henry Molaison hodet. Senere ble han rammet av alvorlig epilepsi med hyppige anfall som ødela livet hans fullstendig og gjorde det umulig for ham å fungere i hverdagen.

Medisiner hjalp ikke, han falt hele tiden sammen med kramper, og legene mente at den eneste muligheten for å gi ham et noenlunde normalt liv var en operasjon som fjernet de delene av hjernen der anfallene startet.

I september 1953 ble Henry Molaison innlagt ved Hartford Hospital i Connecticut i USA, der William Scoville, en av tidens ledende nevrokirurger, fjernet deler av Molaisons tinning­lapper og hippocampus, som er en tre–fire centimeter lang pølseformet struktur på innsiden av begge tinninglapper.

Det eksperimentelle inngrepet ble fatalt for pasienten, men ga forskerne et enestående innblikk i hukommelsens oppbygning og betydning for opplevelsen vår av selvet

Mens Molaison lå på operasjonsbordet, stoppet tiden praktisk talt for den 27 år gamle mannen.

Da han våknet fra operasjonen, hadde han mistet evnen til å danne nye erindringer og bruke hukommelsen til å reise mentalt i tid og rom. Molaison kunne huske det som hadde skjedd fram til for et par år før operasjonen. Men han var ute av stand til å huske noe som helst nytt og gjøre seg tanker om framtiden. Alt det han hørte og så, glemte han etter noen få minutter – han var fanget i øyeblikket.

Vanligvis danner vi hele tiden nye minner, samtidig med at vi kan trekke på all den kunnskapen vi allerede har. Før Molaisons operasjon mente forskerne at det bare fantes én form for hukommelse, men da de begynte å observere ham etter operasjonen, oppdaget de at hukommelsen består av både en korttidshukommelse og en langtidshukommelse.

Legen hadde fjernet Molaisons hippocampus på begge sider. Organet spiller en viktig rolle for overføringen av informasjon fra korttids- til langtidshukommelsen, og Henry Molaison ble verdensberømt som tilfellet H.M. fordi han mistet nettopp denne evnen.

Det at vi kan danne og lagre minner, er utvilsomt avgjørende for opplevelsen av å være et konstant selv. Tross hukommelseshandikapet sitt elsket Molaison fortsatt å gjenfortelle de samme få episodene han husket klart fra barndommen, selv om han var ute av stand til å plassere dem kronologisk i forhold til det evige øyeblikket han levde i.

I flere tiår og stort sett helt fram til sin død i 2008 fant Molaison seg tålmodig i å være forskningsobjekt, siden han opplevde det som første gang hver gang han ble undersøkt.

Det ene øyeblikket kunne han presentere seg for leger og sykepleiere og føre en helt vanlig samtale. Men hvis han møtte dem bare en time senere, hadde han ingen som helst erindring om å ha sett dem tidligere.

Noen ganske få personer, blant annet en nevrolog ved navn Suzanne Corkin, traff han imidlertid så ofte at de så ut til å bli svakt gjenkjennelige for ham. Han begynte å fortelle at Corkin var en skolekamerat fra gymnaset – som om han konstruerte en erindring som ga den vage gjenkjenningen mening.

Hjernesvulst utløser blodig skoleskyting

Charles Whitman var begavet og populær, men 1. august 1966 gikk det galt for den 25 år gamle amerikaneren. Fra et tårn i hovedbygningen ved University of Texas i Austin skjøt han vilkårlig rundt seg. Han rakk å drepe 13 mennesker og såre over 30 på plassen foran bygningen før han selv ble offer for politiets kuleregn.

“Jeg forstår ikke riktig meg selv for tiden ... Etter min død ønsker jeg at det foretas en obduksjon på meg, slik at man kan se om det er synlige skader. ” - Skoleskyderen Charles Whitman i sit afskedsbrev, inden han dræbte 13 mennesker.

Snart viste det seg at Whitman hadde enda flere menneskeliv på samvittigheten. I nattetimene før masseskytingen hadde han tatt livet av både moren og ektefellen, Kathy, og i parets hjem fant politiet et avskjedsbrev som Whitman hadde etterlatt:

«Jeg forstår ikke helt meg selv for tiden. Jeg anses for å være en gjennomsnittlig fornuftig og intelligent ung mann. Men i det siste har jeg blitt hjemsøkt av mange usedvanlige og irrasjonelle tanker. Etter min død ønsker jeg at det foretas en obduksjon på meg, slik at man kan se om det er noen synlige fysiske skader.»

Massemorderen fikk ønsket oppfylt. Ved obduksjonen fant legene en stor svulst som presset på amygdala, som er en hjerneregion som er knyttet til frykt, aggresjon og atferdskontroll.

«Denne høyst ondartede svulsten kan ha bidratt til den manglende evnen til å kontrollere følelser og handlinger», noterte en professor i psykiatri, Stuart Brown, i en rapport samme år.

Ifølge Brown og en rekke andre eksperter hadde trykk på amygdala antagelig satt i gang en kjede av endringer i Whitmans hjerne slik at han gradvis endret personlighet og mistet herredømmet over seg selv.

I dag, over 50 år etter Whitmans ugjerning, diskuterer hjerneforskere og psykologer fortsatt om mord kan være et symptom på en hjernelidelse. Noen sier ja, med henvisning til at kriminalhistorien rommer mange eksempler på personer med hjerneskader som har utviklet kriminell atferd.

Andre hevder at det først og fremst er familiemessige og individuelle forhold som har betydning for om et menneske blir kriminelt og kanskje til og med morder. Diskusjonen kan dypest sett kokes ned til ett spørsmål: Har mennesket fri vilje?

Generasjoner av hjerneforskere har forsøkt å finne svar på om vi handler fritt eller er slaver av biologien vår. Hver og en går vi nok rundt med en opplevelse av at vi er herrer i egen kropp og treffer bevisste valg, men mange studier peker på at hjernen går sine egne veier uten at vi selv er bevisste på det, og at den frie viljen i noen tilfeller kan være en illusjon.

En amerikansk fors­ker fant i år 2000 et overraskende eksempel. Blant nyutdannede tannleger fra de amerikanske universitetene er det en overrepresentasjon av menn som heter Dennis og kvinner som heter Denise. Det engelske ordet for tannlege er «dentist».

Tilsvarende finnes det blant nybakte jurister i USA utrolig mange med navnet Laura eller Laurence – og en jurist heter «lawyer» på engelsk. Den forbløffende sammenhengen mellom fornavn og profesjon ble oppdaget av sosial- psykologen Brett W. Pelham og forskerteamet hans.

Hvis de spurte Dennis og Denise hvorfor de valgte å utdanne seg til tannlege, ville de utvilsomt svare at det var et nøye gjennomtenkt, bevisst karrierevalg. Men sammenhengen mellom navn og arbeidsvalg er for markant til å være tilfeldig.

Selv om vi innbiller oss at vi er logiske, rasjonelle vesener, har vi ikke alltid innsikt i de hjerneprosessene som styrer oss. Pelhams studie avslører at vi ubevisst tiltrekkes av det som minner om oss selv – et fenomen han kaller implisitt egoisme, og som understreker at det ubevisste i høy grad er med på å påvirke til og med viktige valg i tilværelsen.

Størrelsen er ikke alt

Hvis hjernens størrelse var et uttrykk for intelligens, ville elefanter slå mennesket. Den relative hjernestørrelsen er heller ikke noe spesielt presist mål – i så fall ville silkeapen slå oss med en relativ hjernestørrelse på 2,7 mot 2,0 prosent. I dag mener forskerne at det avgjørende er antallet hjerneceller i hjernebarken, der vi finner den høyere tenkningen. Her slår vi alle andre arter ned i støvlene. Den nærmeste konkurrenten, gorillaen, har bare litt over halvparten så mange.

  • Menneske

    Hjerneceller i hjernebanken: 16,3 mia. Hjerne: 1330 gram

  • Elefant

    Hjerneceller i hjernebarken: 5,6 mia. Hjerne: 4148 gram

  • Silkeabe

    Hjerneceller i hjernebarken: 0,245 mia. Hjerne: 48,2 gram

Søvngjenger tar livet av svigermoren sin

Natten til 24. mai 1987 sto kanadieren Kenneth Parks opp av sengen, satte seg i bilen og kjørte den 23 kilometer lange turen til svigerforeldrene sine, som bodde i en forstad til Toronto. Den 23 år gamle mannen hadde i lengre tid hatt økonomiske problemer.

Egentlig hadde han tenkt å snakke med svigerforeldrene sine om det dagen etter, men nå sto han plutselig foran døren sin med et dekkjern i hånden.

Han låste seg inn i huset med nøkkelen sin og forsøkte først å kvele svigerfaren. Deretter slo han løs på svigermoren med skiftenøkkelen og stakk henne til slutt i hjel med en kjøkkenkniv. Smurt inn i blod kjørte han til den nærmeste politistasjonen og meldte seg selv.

I retten forsvarte Kenneth Parks seg med at han ikke husket noe som helst fra den fatale natten. Han hadde alltid hatt et godt og nært forhold til svigerforeldrene og mente at han måtte ha handlet i søvne.

Mens Parks var varetektsfengslet, ble han undersøkt av søvneksperter som målte hjerneaktiviteten hans med EEG mens han sov. Målingene avslørte at han led av en søvnforstyrrelse, og at han hadde det med å gå i søvne under den dype søvnen. Den diagnosen gjorde utslaget.

Retten mente at handlingene hans var ufrivillige og utført i søvne, altså ubevisst, og i mai 1988 erklærte juryen i rettssaken Kenneth Parks ikke skyldig.

Som hos pasienter der kirurgen har delt hjernen i to halvparter, viser tilfellet Kenneth Parks at vårt mentale maskineri kan kjøre på autopilot. Tilsynelatende kan vi handle uten å ta med den frie viljen. Parks hadde ifølge retten ikke noe ønske om å skade svigerforeldrene, men endte likevel med å gjøre det.

Fortsatt har ikke forskerne de rette instrumentene til å avgjøre om vi har en fri vilje, men mange har likevel forsøkt. Mest berømt er den amerikanske hjerneforskeren Benjamin Libet.

Ved en rekke eksperimenter på 1980-tallet lot han forsøkspersoner bevege hånden eller trykke på en knapp og legge merke til tidspunktet der de traff beslutningen. Det avslørte at hjernen forberedte bevegelsen lenge før bevisstheten traff beslutningen om å bevege hånden.

Har vi en fri vilje?

Hjerneforskeren Benjamin Libet ba studentene sine om å bevege hånden når de fikk lyst til det, og legge merke til hvor viseren sto på laboratoriets klokke. EEG-målinger viste at hjernen forberedte handlingen 400 millisekunder før personene mente de traff beslutningen.

  • 0 millisekunde:

    Forsøkspersonen blir bedt om å bevege hånden når han vil.

  • 600 millisekunder:

    Hjernen begynner å forberede bevegelsen.

  • 1000 millisekunder:

    Beslutningen om å bevege hånden treffes.

  • 1200 millisekunder:

    Muskelen trekker seg sammen.

Libets resultater er omdiskutert, men noen forskere, blant annet den amerikanske psykologen Daniel Wegner, betrakter den frie viljen som en illusjon som hjernen skaper.

Ifølge Wegner oppstår opplevelsen av å treffe valg først når bevisstheten blir oppmerksom på det som hjernen allerede har bestemt, for eksempel å bevege hånden. Ifølge disse forskerne er den frie viljen altså bare bevissthetens rasjonalisering.

Libet fortolket selv sine forsøk som at bevisstheten kan sette til side hjernens forberedelser helt til siste øyeblikk, slik at vi fortsatt har en fri vilje. Men spørsmålet om den frie viljen blir raskt filosofisk.

Uansett om en handling er bevisst eller ikke, stammer den fra hjernen vår, og siden selvet er uatskillelig fra hjernen, er de valgene vi treffer, uvegerlig våre egne.

Les også:

Curiosity
Mars

Nasa gir Mars-rover fri vilje

1 minutt
Hovedstød TOP
hukommelse

Heading skader hjernen

0 minutter
Intelligens

Test hjernen: tallforståelse

1 minutt
Mest populære

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!