7 spørsmål til professor May-Britt Moser

Jeg har alltid vært veldig nysgjerrig av natur, men det var først da jeg møtte mannen min, Edvard, psykolog og professor ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), at jeg bestemte meg for å bli forsker.

Før det trodde jeg ikke at vitenskap var den veien jeg skulle gå.

Nysgjerrighet og de øyeblikkene når jeg lærer noe nytt som jeg ikke forsto tidligere. Det er den mest overveldende følelsen.

Den nye kunnskapen kan komme når jeg for eksempel får øye på et nytt mønster i et datasett, eller når jeg diskuterer et nytt forskningsresultat med kollegene mine.

Det er en av de største velsignelsene i livet å få lov til å arbeide i et så spennende miljø.

Månelandingen i 1969. Alt det vitenskapelige ingeniørarbeidet måtte gå opp i en høyere enhet for å få John F. Kennedys drøm til å gå i oppfyllelse.

Som presidenten uttrykte det selv: «Vi velger å reise til månen i dette tiåret og å gjøre andre ting ikke fordi det er lett, men fordi det er vanskelig».

Det har naturligvis også vært andre vitenskapelige kvantesprang siden den gang – fra forståelsen av hvordan virus oppfører seg, og den senere utviklingen av vaksiner og antibiotika til en større forståelse for hvordan de mange prosessene i hjernen fungerer.

Mest av alt er jeg stolt over å ha stiftet et forskningsinstitutt sammen med min tidligere mann, Edvard.

Vi har oppnådd mange utrolige resultater i samarbeid med kollegene våre; blant annet har vi påvist en hittil ukjent type nervecelle i hjernen som kalles gitterceller.

Gitterceller er viktige for stedsansen og evnen til å orientere seg i et landskap, og oppdagelsen ble et paradigmeskifte innen nevrovitenskapen.

Vi vet fortsatt ikke hvorfor noen celler i hjernen er ekstra sårbare og dør ved hjernesykdommer som for eksempel alzheimer.

Gittercellene, som vi oppdaget i laboratoriet vårt, sitter i et lite område av hjernen som kalles den entorhinale cortex, og det er de første cellene som dør hos pasienter med alzheimer.

Hvis klarer vi å finne en måte å hindre at disse cellene dør, kan vi stoppe lidelsene hos veldig mange – ikke bare de menneskene som blir rammet av sykdommen, men også familier og venner.

Den østerrikske legen Sigmund Freud. Arbeidet hans med analyse av nevrotiske middelklassepasienter lå til grunn for utviklingen av psykoanalysen i begynnelsen av forrige århundre.

Freud hadde svært få vitenskapelige verktøy til rådighet og klarte likevel å utvikle banebrytende og fascinerende teorier om menneskets psyke.

Det ville være fantastisk å få vite mer om hvordan han tenkte.

CRISPR-teknologien er en av de mest utrolige oppfinnelsene de siste tiårene.

CRISPR er et genetisk verktøy som gjør forskerne i stand til presist og billig å endre på ulike gener i et utall av organismer – fra mennesker til planter.

Teknologien gjør det mulig å endre gener i alle syke organismer, noe som ikke bare åpner opp for et vell av nye muligheter innen genterapi, men utvider feltet for vitenskapelig forskning generelt.