Shutterstock

Kjærlighet er ren kjemi

Fra flørtens spenning via forelskelsens rus til trygt parforhold. Bestemte hjernesentre og hormoner styrer oss i hver fase av kjærligheten. Moderne skannemetoder gjør det mulig å se inn i hjernen mens dramaet utspiller seg, og nå er forskerne i ferd med å avkode kjærlighetens kjemi.

FLØRT - De første timene og dagene

Vi spiller rulett med følelsene

Flørt kan sammenlignes med å spille på kasino eller ta stoff. I alle tilfeller er hjernens belønningssenter ansvarlig for de sterke følelsene som styrer atferden.

Det lille området NAcc (nucleus accumbens) helt foran i hjernen utskiller signalstoffet dopamin, som gir en så intens tilfredsstillelse at vi uvegerlig streber etter å gjenta den utløsende handlingen.

I forsøk har forskere målt forhøyet dopaminnivå i NAcc hos forsøkspersoner som ble lovet penger, og hos heteroseksuelle menn som så på bilder av kvinner de syntes var tiltrekkende.

Hjerneaktiviteten de første 12 månedene:

Et område i hjernen aktiveres i løpet av de første timer og dager, mens tre andre jobber hardt det første året.

Nucleus accumbens

Belønner oss med dopamin

M. Torres/Getty Images

Gyrus angularis

Vurderer den utkåredes følelser

M. Torres/Getty Images

VTA-området

Reagerer på synet av den elskede

M. Torres/Getty Images

Forreste del av pannelappen

Vurderer om partneren er den rette

M. Torres/Getty Images

Forelskelse - De første seks-tolv månedene

Lykken stresser oss

Forelskelsens rus oppfattes vanligvis som en lykkelig tid, men er også preget av tvil og usikkerhet. Stresstilstanden er tydelig når forskerne ser inn i hjernen på en nyforelsket.

Nivået av stress­hormoner er høyt, og hjerneområder som har å gjøre med valg og vurdering av andres hensikter, er rødglødende av aktivitet.

Forelskede tar vanskelige valg

Forelskelse innebærer stor tvil. Psykolog Xiaomeng Xu ved Stony Brook University i New York hjerneskannet i 2011 18 nyforelskede unge kvinner og menn.

Forsøket viste at synet av den utkårede fremkalte heftig aktivitet i den forreste delen av pannelappen (OFC). Området er involvert i å treffe beslutninger om hvorvidt en bestemt handling lønner seg.

Synet av den elskede fremkalte også aktivitet i en del av belønningssenterets høyre halvdel (VTA), mens synet av et nært familiemedlem derimot aktiverte venstre halvdel. Hjernen skiller altså mellom romantisk og familiær kjærlighet.

Synet av den elskede fikk områdene OFC og VTA til å lyse opp.

© Lucy L. Brown

Graden av forelskelse kan måles

Forelskede mennesker er hele tiden opptatt av om den utkårede gjengjelder følelsene.

Det lille området gyrus angularis mellom nakke- og isselappen bakerst i hjernen er blant annet involvert i å forstå andres sinnstilstander og hensikter (såkalt theory of mind), og det er svært aktivt hos forelskede.

Stephanie Ortigue ved University of California i Santa Barbara skannet hjernen hos 29 forelskede kvinner mens de tenkte på sin store kjærlighet.

Forsøket viste at jo mer forelsket de følte seg, desto større var aktiviteten i gyrus angularis.

Fast forhold - Fra ett år og fremover

Hormon skaper trygghet

Etter et halvt til et helt års forelskelse med stress og eufori glir parforholdet over i en stabil fase som er styrt av andre kjemiske stoffer.

Stresshormonene kortisol og NGF synker til sitt normale nivå. Til gjengjeld øker mengden av hormonet oksytocin. Oksytocin virker blant annet i den lille mandelkjertelen amygdala i tinninglappene.

Der demper hormonet stress og angst og bidrar til å gi en følelse av trygghet og ro i det stabile parforholdet.

© M. Barton/Nature PL

Præriemus blir monogam av oksytocin

De aller fleste pattedyr er promiskuøse, det vil si at de har mange forskjellige partnere gjennom livet. Men den lille gnageren præriemusen lever i et livslangt monogamt forhold, og trofastheten skyldes sannsynligvis hormonet oksytocin. Præriemusen har flere reseptorer for oksytocin i hjernen enn andre pattedyr, og hvis forskere blokkerer dem, begynner musen å ha vekslende partnere.

Oksytocin gjør kjæresten vakker

Hormonet oksytocin spiller tilsynelatende en nøkkelrolle i menneskets kjærlighetsliv. En tysk psykiater, René Hurlemann ved Universität Bonn i Tyskland, offentliggjorde i 2013 noen oppsiktsvekkende forsøksresultater med dette stoffet. Hurlemann lot 20 unge menn som var i et fast og langvarig forhold, se på en bunke bilder av kvinner.

I bunken var det både bilder av kjæresten og av ukjente kvinner, og mennene skulle gi hver kvinne karakter etter hvor tiltrekkende hun var. Etterpå gjentok Hurlemann forsøket, men denne gangen fikk mennene
oksytocin sprayet i nesen.

Resultatet var slående. Under påvirkning av hormonet syntes mennene at partneren var mer tiltrekkende enn før, mens stoffet ikke hadde noen effekt på bedømmelsen av de andre kvinnene.

Hjerne­skanninger viste at oksytocin aktiverte om­­rådet nucleus accumbens (NAcc), som er en del av be­lønnings­senteret. Andre forsøk har påvist at denne delen av hjernen bidrar til å gi den gode følelsen ved
romantisk kjærlighet, og dermed knytter hormonet partnerne sammen.

Disse hjerneområden er aktive i det faste parforholdet

Isselapp

Nedsatt aktivitet gir trygghet

Shutterstock

Tinninglapp

Nedsatt aktivitet gir trygghet

Shutterstock

Amygdala

Nedsatt aktivitet demper frykt

Shutterstock

Nucleus accumbens

Gir kjærlighetens gode følelse

Shutterstock

Forreste del av pannelappen

Nedsatt aktivitet når vi føler oss elsket

Shutterstock

Fast forhold demper negative følelser

Nevrobiologen Semir Zeki ved University College i London har studert hjerne- skanningene fra andre forskeres forsøk der forsøkspersoner så på bilder av partneren.

Hans konklusjon er at flere hjerneområder blir mindre aktive når vi er i et stabilt og lykkelig forhold.

Det dreier seg blant annet om amygdala, som er involvert i frykt, og deler av isse- og tinninglappenes hjernebark, som bidrar til å skape negative følelser.

Lav aktivitet i disse områdene antas å føre til større trygghet, ro og balanse – nettopp slike følelser som dominerer i et lykkelig parforhold.

Hjerneskanningene viser også at folk i langvarige forhold har nedsatt aktivitet i den forreste delen av pannelappen når de ser på bilder av sin elskede.

Dette området er aktivt når vi vurderer hva andre synes om oss, og Semir Zeki tolker den nedsatte aktiviteten slik at personer i et fast forhold, i mot­setning til forelskede personer, stoler på at de er elsket og ikke trenger å bruke så mye energi på å spekulere over andres følelser.

To mennesker har sex under dynen
© Shutterstock

Tre hormoner styrer lysten

Sexlivet er styrt av tre hormoner: de mannlige og kvinnelige kjønnshormonene testosteron og østrogen, og hormonet oksytocin, som både gir nytelse og en følelse av samhørighet.

MANNEN:

Sexlysten er i stor grad styrt av kjønnshormonet testosteron. I forsøk der hormonet ble blokkert medisinsk hos unge menn, medførte det i løpet av to uker sterkt nedsatt sexlyst, færre seksuelle fantasier og mindre masturbasjon.

KVINNEN:

Sannsynligvis gir østrogen direkte eller indirekte lyst på sex. Noen forsøk tyder dessuten på at kvinner med mange partnere har mer testosteron i blodet enn kvinner som lever i fast forhold.

BEGGE KJØNN:

Hormonet oksytocin, som knytter følelsesmessige bånd mellom elskende, har i noen forsøk vist seg også å fremme sexlysten. Oksytocin utskilles under orgasmen hos både menn og kvinner og bidrar til å skape nytelsen ved sex.

BRUDD

Ulykkelig kjærlighet ligner depresjon

Når et langvarig forhold tar slutt, kan det avleses i hjernen. Psykiateren Christina Stoessel, Friedrich-Alexander-Universität Erlangen-Nürnberg i Tyskland, har sammenlignet hjerneskanninger av 12 personer som var blitt forlatt av kjæresten, og 12 personer i lykkelige forhold.

De forlatte hadde nedsatt hjerne­aktivitet i insula og forreste gyrus cinguli (ACC). Disse områdene er sentrale for bearbeiding av både positive og negative følelser, og de er også mindre aktive hos pasienter med klinisk depresjon. Det kan bidra til å forklare sorgen som rammer oss når et langvarig forhold går i stykker.

Etter brudd (nederst) er aktiviteten nedsatt i hjerneområdene insula og ACC.

© Stößel et al./Neuropsychobiology