Alternativ medicin

Homeopati: Har vann en hukommelse?

Et avskrap av reveskabbinfisert hud fortynnet i en billion trilliarder kvadrillioner liter vann – kan en slurk av den blandingen få kvisene dine til å forsvinne? 250 millioner mennesker bruker homeopati, og de vil svare ja. De mener vann har en helende hukommelse – men den populære behandlingen hviler på et grunnlag som har mange feil.

Shutterstock

Forskere overalt på kloden kunne ikke annet enn å måpe da et av verdens mest anerkjente vitenskapelige tidsskrifter, Nature, i 1988 utga en artikkel som raskt ble kjent under overskriften: «Vann har hukommelse».

I artikkelen redegjorde et team av forskere, med den franske biologen Jacques Benveniste i spissen, for hvordan en oppløsning av proteiner i vann visstnok kunne bevare sine biologiske egenskaper etter å ha blitt fortynnet så mange ganger at det ikke kunne være et eneste protein igjen i oppløsningen.

Artikkelen utløste jubel blant en gruppe alternative behandlere som kalles homeopater. De driver en behandlingsform som ble grunnlagt av den tyske legen Samuel Hahnemann i 1796, og som bruker ekstreme fortynninger av andelever, belladonnaurt, svovel, østersskall og andre stoffer til å kurere all verdens sykdommer.

Benvenistes påstander ble tolket som en vitenskapelig støtte til det de holdt på med.

1.000.000.000.000.000.000.000.000.000.000.000.000.000.000.000.000.000.000.000.000 ganger skal det aktive stoffet i homeopatibehandlingen fortynnes i vann før det er klart til å bli brukt.

Blant forskere førte artikkelen til en voldsom debatt. Sjefredaktøren for tidsskriftet, John Maddox, tok med seg en gruppe eksperter til Benvenistes laboratorium for å se om de franske forskerne kunne gjenta resultatene sine etter at betydelige mangler i forsøkets metode hadde blitt rettet opp.

Det kunne de ikke. Senere har flere andre laboratorier utført forsøket, og gang på gang når de fram til at den banebrytende franske oppdagelsen ikke holder vann.

Men jubelen har ikke avtatt hos homeopatene. De behandler i dag flere hundre millioner mennesker over hele verden, og homeopati inngår i det offentlige helsesystemet i flere land – særlig i Europa.

Spørsmålet er om pasientene får noe ut av behandlingen – eller om de blir lurt. Ved første øyekast er ikke svaret klart. En rekke forsøk ser ut til å vise at homeopatiens fortynninger virker bedre enn vanlig vann på alt fra eksem til kreft. Andre forsøk viser det motsatte.

Men ikke alle forsøk er like gode. Mange overholder ikke vitenskapens mest grunnleggende regler – og resultatet er en total fordreining av behandlingens effekt. Når de misvisende forsøkene sorteres ut, blir bildet plutselig mye klarere.

Medisiner blir til rent vann

«Likt kurerer likt» – Samuel Hahnemanns grunnleggende prinsipp for homeopatien er enkelt. Det betyr for eksempel at hvis du har et utslett på huden, så kan det kureres med en kraftig fortynning av et stoff som i høyere konsentrasjoner gir samme type utslett.

Hahnemann kunne angivelig få kviser til å forsvinne ved å gi pasientene sine en fortynning av avskrap fra utslett forårsaket av reveskabb.

Under sine forsøk kom Hahnemann fram til at selve fortynningsprosessen var viktig. Han utviklet en metode der han fortynnet oppløsningen 100 ganger, ristet den, tok ut en liten mengde og fortynnet den 100 ganger, ristet, tok ut litt og fortynnet igjen og så videre.

Hver fortynning kalles C, så 3C er tre fortynninger og en samlet fortynning på 100 x 100 x 100, det vil si en million, ganger.

1796 var året da den tyske legen Samuel Hahnemann fant opp homeopatien. Behandlingen var et oppgjør med den tidens legemidler, som ofte var blandinger av plante- og dyreekstrakter.

Hahnemann – og dagens homeopater – mener det homeopatiske middelets effekt blir forsterket ved hver fortynning, samtidig med at den symptomframkallende virkningen reduseres.

Etter hver fortynning inneholder oppløsningen færre og færre molekyler av middelet – ved 10C vil det bare være noen få molekyler igjen, og ved 12C vil det etter all sannsynlighet ikke være et eneste igjen.

Likevel bruker homeopatene typisk fortynninger på 30C eller helt opptil 200 C. Når fortynningen er ferdig, blir væsken som regel sprøytet på sukkerpiller som pasienten kan ta.

Homeopatiens tilhengere har fortsatt ikke funnet en forklaring på hvordan et stoff som ikke lenger er til stede, kan helbrede pasienter. Som Hahnemann holder de seg til løst formulerte teorier som ikke er vitenskapelig etterprøvd.

Påståtte virkning : “Tomme skall gir vann hukommelse”

Homeopater har fortsatt ikke funnet en forklaring på hvordan rent vann skulle kunne behandle en sykdom. Blant forslagene er at vannet bærer på et helbredende avtrykk av det opprinnelige legemiddelet.

Det aktive stoffet pakkes inn i vann

Molekyler av det aktive homeopatiske stoffet klumper seg sammen i et gitter som omgis av et skall av vann. Dette skal ha en effekt på kroppen.

Dokumentasjon: Rimelig

Skall tømmes og skrumper

Det aktive stoffet ristes ut av skallet, og det trekker seg sammen slik at det får samme form som stoffet. Både stoffet og skallet omsluttes av et nytt vannskall.

Dokumentasjon: Svak

Oppløsningen består av tomme skall

Ved hver risting og fortynning dannes nye strukturer. Til slutt er alle molekyler av det aktive stoffet vekk, og bare skallene, som består av rent vann, er igjen.

Dokumentasjon: Ekstremt svak

Tomme skall behandler pasient

Ifølge teorien har vannstrukturene samme effekt som det aktive stoffet. Dermed kan en oppløsning med rent vann behandle en pasient.

Dokumentasjon: Ingen

Forsøk fordreier virkeligheten

Homeopatenes manglende evne til å forklare hvordan behandlingen virker, er ikke et problem i seg selv.

En behandling kan godt virke selv om vi ikke forstår hvordan det skjer. Det er bare én måte å finne ut om den virker – den må testes på pasienter.

Men et slikt forsøk må planlegges nøye. En rekke tilsynelatende ubetydelige feil kan gjøre resultatene ubrukelige.

En av de mest åpenbare feilene er å bruke for få forsøkspersoner – et forsøk med noen få pasienter er veldig sårbart overfor tilfeldigheter, og resultatene vil ikke ha mye å gjøre med behandlingen.

I tillegg til at forskerne må teste behandlingen på et passe stort antall pasienter, må de også inkludere en kontrollgruppe i forsøket.

Kontrollgruppen består av pasienter som har samme lidelse som behandlingsgruppen og har samme variasjon i alder, kjønn og så videre.

Den eneste forskjellen er at pasientene i kontrollgruppen ikke får behandlingen – de mottar noe annet, som ofte består av fullstendig uvirksomme sukker- eller kalktabletter.

Kontrollgruppen er viktig fordi selve ritualet omkring behandlingen – å snakke med behandleren og ta en pille – noen ganger er nok til å forbedre pasientenes tilstand.

Dette fenomenet kalles placeboeffekten, og uten en kontrollgruppe i forsøket kan ikke forskerne vite om endringen i pasientenes symptomer skyldes selve behandlingen eller bare er et resultat som stammer fra placeboeffekten.

35 milliarder kroner ble i 2017 brukt på homeopati verden over.

Å ta med en kontrollgruppe er imidlertid ikke nok.

Det er ekstremt viktig at forskerne sikrer at ingen av pasientene i forsøket vet hvilken gruppe de tilhører – hvis de vet det, kan placeboeffekten ende med å bli større i den ene gruppen enn i den andre.

Behandleren kan heller ikke vite hvilken gruppe den enkelte pasienten tilhører – hvis han gjorde det, ville han bevisst eller ubevisst kunne påvirke resultatet til den ene eller den andre siden.

Et forsøk der verken pasient eller behandler vet hvem som mottar hvilken behandling, kalles et dobbeltblindet forsøk. Men det er andre ting som kan komme til å påvirke resultatet.

I noen forsøk er det en lege som står for fordelingen av pasientene i de to gruppene, men selv om han eller hun gjør sitt beste for å gjøre det tilfeldig, ender det som regel ikke slik.

Bevisst eller ubevisst kan legen ha en tendens til for eksempel å sende de friskeste personene i den ene gruppen – et fenomen som gang på gang har vist seg å fordreie resultatene til behandlingens fordel.

Den riktige løsningen er å la en datamaskin fordelt pasientene.

Guide til god vitenskap: Pasienter må fordeles tilfeldig

Randomisering: Over halvparten av forsøkene som tester effekten av en behandling, begår en grunnleggende feil. Pasientene må fordeles i to grupper – én som får selve behandlingen, og én som for eksempel får virkningsløse placebopiller. I mange av forsøkene er ikke fordelingen tilfeldig: Pasientene i den ene gruppen har allerede fra starten bedre sjanser for å bli friske.

  • Feil

    Legen fordeler:

    Pasientene kommer til legen, som vurderer om de egner seg til å delta i forsøket. Hvis pasienten er egnet, plasserer legen vedkommende i enten behandlings- eller placebogruppen. Det kan for eksempel skje ut fra et system med at annenhver pasient havner i placebogruppen.

  • Riktig

    Datamaskin fordeler:

    Pasientene kommer til legen en av gangen, og legen vurderer om de er egnet til å delta i forsøket. Hvis pasienten er egnet, sørger en datamaskin for å plassere vedkommende i behandlings- eller placebogruppen ut fra en tilfeldighetsalgoritme. Dermed er det ingen mennesker som kan påvirke fordelingen.

  • Betydning

    Fordeling er helt avgjørende:

    En stor studie har avslørt at forsøk der mennesker er involvert i fordelingen av pasientene, eller der tilfeldighetsalgoritmen ikke er god nok, i gjennomsnitt overvurderer effekten av behandlingen med 41 prosent i forhold til forsøk der pasientene har blitt fordelt tilfeldig.

Homeopati stryker på testen

Dårlig planlagte forsøk er vanlig innen medisinens verden.

Flere studier peker for eksempel på at under halvparten av forsøkene på mennesker klarer å fordele pasientene tilfeldig i behandlings- og kontrollgruppen. Derfor kan det være vanskelig å vurdere om en bestemt behandling virker eller ikke.

Løsningen er at uavhengige forskere gjennomgår samtlige forsøk som tester behandlingen – eller et representativt utsnitt av dem – og sørger for å sortere vekk de dårligste, slik at vi kan få et mer nøyaktig bilde av behandlingens effekt. En slik studie kalles en metaanalyse.

I 2005 gjennomgikk en gruppe forskere fra Universität Bern i Sveits og University of Bristol i England 110 forsøk som testet effekten av homeopatiske behandlinger, og sammenlignet dem med 110 forsøk som undersøkte mer konvensjonelle behandlinger.

En grundig gjennomgang av forsøksmetodene som hadde blitt brukt, viste at bare 21 av forsøkene med homeopati og 9 av forsøkene med konvensjonell medisiner kunne betraktes som troverdige.

Analysen avslørte også at jo dårligere forsøkene var, jo større effekt av behandlingen kom de fram til. Alt i alt var behandlingseffekten omkring 40 prosent bedre i de dårlige forsøkene enn i de gode. Når forskerne bare så på de gode forsøkene, så de en tendens til at de konvensjonelle behandlingene hadde en viss virkning, mens homeopatien ikke var bedre enn placebo.

Grundige metaanalyser, som hver og en gjennomgår bevisene for den enkelte behandlingens virkning på den enkelte sykdommen, er avgjørende for at legene kan gi pasientene sine best mulig behandling. Og det er utført massevis av dem på homeopati.

Australias medisinske forskningsråd samlet i 2015 en lang rekke metaanalyser i en stor rapport som vurderte virkningen av homeopatisk behandling på 61 ulike lidelser.

Vitenskapen avsier dom: Homeopati er ikke bedre enn placebo

Homeopati blir i dag brukt av millioner av mennesker mot sykdommer som forkjølelse, depresjon, gikt og kreft.

Men en omfattende studie fra Australias medisinske forskningsråd viser at det i dag ikke er noe som tyder på at homeopati kan behandle en eneste sykdom.

  • Godt underbygget effekt

    Ingen sykdommer

  • Sannsynligvis effekt

    Ingen sykdommer

  • Sannsynligvis ingen effekt

    • Tarmslyng etter operasjon
    • Forkjølelse
    • Diaré hos barn
    • Astma
  • Ingen troverdige beviser

    • Kronisk tretthetssyndrom
    • Ryggsmerter
    • Hiv
    • Bivirkninger ved cellegift
    • Influensa
    • ADHD
    • Depresjon
    • Søvnproblem
    • Akne
    • Leddgikt

For 6 av sykdommene hadde behandlingen aldri blitt sammenlignet med placebo, så her var det umulig å trekke noen konklusjoner.

For 29 av sykdommene fantes det bare ett forsøk som sammenlignet behandlingen med placebo, og ingen av disse forsøkene overholdt kravene til troverdige forsøk.

Heller ikke en rekke forsøk på 14 andre lidelser bestod testen. I alt fant de australske forskerne bare 13 lidelser der det var tilstrekkelig troverdige forsøk til å trekke en klar konklusjon om effekten av homeopati.

For alle 13 sykdommer var svaret det samme: Homeopatiske behandlinger er ikke mer effektive enn placebo.

Placebo kan ikke kurere deg

Homeopatiens problemer med troverdigheten får støtte fra flere nye metaanalyser.

Tre av dem kom fra forskere som var tilknyttet Den Britiske Homeopati-foreningen – en forening som kun eksisterer for å støtte homeopati som behandling, så problemet er nå også anerkjent her.

De oppfordrer til nye og bedre tester av den omstridte behandlingsformen.

I mellomtiden bruker millioner av mennesker homeopatiske midler som ikke har noen virkning. Problemet er at mange pasienter velger å utsette eller si nei til en konvensjonell behandling med en dokumentert effekt til fordel for homeopati eller en annen alternativ behandling.

Flere studier viser at slike valg forbundet med markant lavere overlevelsesrate blant for eksempel kreftpasienter, så situasjonen er alvorlig.

250 millioner mennesker har brukt homeopati innen det siste året, ifølge en studie fra 2017.

En annen bekymring er at mange land mangler kontroll med produksjonen av homeopatimidler. Det er særlig problematisk fordi noen av midlene er fortynninger av giftige stoffer eller av væsker med bakterier, blant annet lymfe fra kyr med tuberkulose eller utflod fra menn med gonoré.

Homeopati er likevel ganske ufarlig i seg selv, og noen mener behandlingens evne til å framkalle en helbredende placeboeffekt er grunn nok til gi den til pasientene.

Studier tyder på at placeboeffekten kan redusere subjektive symptomer, for eksempel smerte og kvalme, hos visse pasienter. Men ingenting tyder på at den påvirker den underliggende sykdommen – den kan for eksempel ikke bekjempe en kreftsvulst.

Placeboeffekten: Hjernen lindrer symptomer

1 / 3

undefined

En sukkerpille, kombinert med troen på en medisinsk virkning, kan få oss til å føle at symptomer som smerte og kvalme avtar. Fenomenet kalles placeboeffekten, men den er fortsatt en gåte for forskerne – svaret gjemmer seg antagelig i hjernen.

Placeboeffekten kan dessuten oppnås uten å villede pasientene. Nye forskning viser at pasienter kan oppleve en placeboeffekt selv om de er helt klar over at de bare får sukkerpiller.

Så mens vi venter på troverdige forsøk som bekrefter Jacques Benvenistes omstridte resultater og viser at homeopati virker bedre enn placebo, råder forskerne pasienter til ikke å legge livet sitt i homeopatenes hender.

Les også:

Helse

Gammel røyk kan være skadelig

1 minutt
Helse

Smog-kart gir deg overblikk over verdens luftforurensning

0 minutter
Slankekur
Helse

Vitenskapens slankekur forebygger kreft

11 minutter
Mest populære

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!