Mindre enn et halvt sekund. Så kort tid tar det vanligvis for hjernen å sette sammen nese, øyne, munn og andre ansiktstrekk til en person og avkode hvem det er.
Men så lett er det ikke for alle. En del av befolkningen lider av et fenomen som kalles ansiktsblindhet, eller prosopagnosi, som gjør det vanskelig å gjenkjenne ansikter. Noen har faktisk problemer med å identifisere sitt eget ansikt i speilet eller skille ansikter fra objekter.
Nå viser en studie utført av blant annet forskere fra Harvard Medical School at fenomenet kan være mer utbredt enn vi så langt har trodd.
Forskere har tidligere anslått at mellom 2 og 2,5 prosent av´ befolkningen lider av ansiktsblindhet. Men resultatene fra Harvard tyder på at én av 33, eller 3,08 prosent, av verdens befolkning møter kriteriene for tilstanden. Og det kan det være mange årsaker til.
Det forklarer professor i psykiatri Joseph Degutis, som er førsteforfatter for studien, som er utgitt i det vitenskapelige tidsskriftet Cortex. Han skiller mellom to ulike typer av ansiktsblindhet.
Den ene typen stammer fra skader i bestemte områder av hjernen og rammer bare omkring 1 av 30.000 mennesker i USA. Den andre typen er en livslang tilstand som har en genetisk eller utviklingsmessig forklaring. Og den er mye vanligere, forklarer professoren.
«Altfor strenge kriterier»
Studien bygger på spørreskjemaer og tester av 3341 personer som spurt om problemer med å gjenkjenne ansikter i hverdagen, og gjennomgikk en test der de skulle bli kjent med nye ansikter og gjenkjenne ansiktene på kjente personer.
Ansikter setter seg fast i hjernen
Ansiktet havner i bakhodet
Når du ser et ansikt, vil 100 millioner lysfølsomme fotoreseptorer i øyet sende bildet til synssenteret helt bakerst i hjernen din.
Hjernesenter leter etter øyne og munn
Hjernesenteret occipital face area i nakkelappen leter etter øyne, nese og munn i synsinntrykket og vurderer om det er et ansikt.
Nerveceller skaper detaljert kart
I et område nederst i tinninglappen reagerer hver av nervecellene på et bestemt trekk i ansiktet, for eksempel hudfargen eller avstanden mellom øynene. Cellenes samlede aktivitet skaper et kart over hver detalj i det ansiktet du står overfor.
Hjernen lagrer ansiktet
Informasjonen om ansiktet lagres i hjernen. Særlig hippocampus og pannelappen spiller en viktig rolle i lagringen.
Litt over 100 personer viste seg å ha en eller annen form for ansiktsblindhet, og resultatene avslørte en mindre gruppe på 31 personer med voldsom ansiktsblindhet og en gruppe fra 72 personer med en mildere form.
Harvard-forskerne mener derfor at vi bør se ansiktsblindhet mer som en skala. Hvor alvorlig det er, kan variere mye, og kriteriene for tilstanden har vært for restriktive.
«De fleste forskere har brukt altfor strenge diagnostiske kriterier, og mange personer med betydelige gjenkjenningsproblemer i hverdagen har fått høre at de ikke har prosopagnosi», forteller professor Joseph Degutis til Harvard News.
Han framhever at anerkjennelsen av problemet kan være avgjørende for den enkelte.
«Det er viktig å utvide diagnosen, for å vite det at du har en mild for ansiktsblindhet kan hjelpe deg til å gjøre ting som reduserer den negative påvirkningen i hverdagen, som for eksempel å fortelle kollegene om det eller oppsøke behandling», forklarer han.