God smak er ren innbilning

Kan du peke ut de viktigste kunstverkene og den mest eksklusive rødvinen? Kanskje har du bare god smak, men det er mer sannsynlig at du er offer for skjult gruppepress.

Kan du peke ut de viktigste kunstverkene og den mest eksklusive rødvinen? Kanskje har du bare god smak, men det er mer sannsynlig at du er offer for skjult gruppepress.

Shutterstock

I 1998 avholdt Kunsthal Charlottenborg i København sin prestisjetunge vårutstilling, og en rekke kunstnere hadde sendt inn verkene sine i håp om å slippe gjennom nåløyet til utstillingen.

Blant dem var en helt ukjent kunstner ved navn Virtus Rytter, og folkene bak utstillingen var ikke i tvil. Rytters verker var virkelig imponerende. De ble antatt og skulle stilles ut.

Virtus Rytter var imidlertid ikke helt slik utvelgelseskomiteen hadde forestilt seg. Han levde ikke for kunsten sin og hadde ikke en respektabel kunstutdannelse bak seg.

Virtus var en fem år gammel gutt. Det var faren som hadde kommet på ideen om å teste kunstkunnskapen hos utvelgelseskomiteen.

Jill Byrnit

Jill Byrnit har vært med på å skrive en rekke fagbøker og vitenskapelige artikler om sosiale relasjoner hos mennesker og andre primater.

© Linda Kastrup/Ritzau Scanpix

Episoden kan nok få mang en ukjent forfatter, musiker eller billedkunstner til å ønske seg at det de har skapt, kunne vurderes blindt – altså uten at mottakerne på forhånd kjente bidragsyterens identitet.

For virkeligheten er at vi som mennesker aldri vurderer omgivelsene helt åpent og uten filter.

Tvert imot er vi i aller høyeste grad påvirket av gruppedynamikk når vi skal vurdere kvaliteten av det vi omgir oss med.

Fenomenet utnyttes bevisst i markedsføring, der det kalles dulting.

Virkeligheten er at vi som mennesker aldri vurderer omgivelsene våre helt åpent. Jill Byrnit, ekspert på sosiale relasjoner

Et eksempel er spørsmålet om du ville sette pris på dyr vin hvis den ikke nettopp var dyr.

Med andre ord: Hvis du var på vinsmaking og ikke ante hva vinene kostet, ville smaksløkene dine på egen hånd lede deg fram til de dyrebare dråpene?

Det spørsmålet har amerikanske forskere undersøkt vitenskapelig. I et eksperiment inviterte de forsøkspersonene på vinsmaking, men personene var koblet til en hjerneskanner under forsøket.

Forsøkspersonene skulle smake en rekke viner og si hva de syntes om dem. Men forskerne lurte deltakerne ved å oppgi feil priser på vinene slik at de dyrere vinene framsto billige og omvendt.

Forsøket viste at forsøkspersonene var veldig opptatt av prisen. Resultatene avslørte at de klart foretrakk de vinene som angivelig var dyre, men som egentlig bare var billig vin som ga seg ut for å være dyr.

Interessant nok oppsto forsøkspersonenes opplevelse av vinens kvalitet på et dypt nevrologisk nivå: Hjerneskanningene avslørte at allerede forventningen om dyr vin aktiverte områder i hjernen som har å gjøre med nytelsesopplevelsen.

Noe lignende gjelder når folk skal vurdere helt andre typer produkter, for eksempel medisin.

Her viser det seg at placeboeffekten– den opplevde effekten av kalktabletter uten medisinsk virkning – er mye bedre når forsøkspersoner tror at de tar imot medisin til en høy pris i stedet for et billig produkt.

Det samme gjelder vurderingen av energieffekten av koffeinholdige drikker som for eksempel Red Bull. I et forsøk nøyde ikke forskerne seg med å spørre forsøkspersonene om opplevelsen av drikken.

De skulle først drikke energidrikk som enten skulle koste fullpris eller være på tilbud, og så skulle de legge puslespill på tid.

De forsøkspersonene som trodde de drakk en billig drikk, klarte seg dårligere enn de som drakk det de trodde var en drikk til fullpris.

Selve forestillingen om prisen på drikken var altså avgjørende for forsøkspersonenes faktiske energinivå.

Og et annet forsøk, helt uten laboratorieutstyr og puslespill, understreker poenget om at det er vanskelig for oss å foreta kvalitetsvurderinger uavhengig av etablerte kvalitetsstempler.

Da den verdenskjente fiolinisten Joshua Bell spilte for forbipasserende på en T-banestasjon, var det bare noen få som mente opplevelsen var verdt noe særlig med penger.

© Shutterstock

I 2007 slo den store avisen The Washington Post seg sammen med en av verdens mest anerkjente fiolinvirtuoser, Joshua Bell, for å undersøke menneskers sans for god musikk når den ikke blir hjulpet på vei av prisfastsettelsen.

Bell tok med seg sin tre hundre år gamle Stradivarius-fiolin – til en verdi av 37 millioner kroner – til en t-banestasjon i USAs hovedstad, der han med fiolinkassen foran seg tok for seg noen av de aller vanskeligste musikkstykkene for instrumentet.

Tross en iherdig innsats endte dagen med en timelønn på bare to hundre kroner – litt av en inntektsnedgang i forhold til det han vanligvis tar inn på utsolgte konserter i verdens fineste konserthus. Men som Bell selv tørt konstaterte, så sparte han i hvert fall lønnen til agenten sin.