Når en drapsmann etterlater seg spor i form av eget blod på åstedet, kan politiet foreta en DNA-test, og hvis gjerningsmannen finnes i DNA-registeret, kan han bli pågrepet og innbrakt. Spekulasjonen om at politiet kan bli lurt hvis den pågrepne på forhånd har fått en blodoverføring eller er blitt donert et nytt organ, er likevel ikke riktig.
Sannheten er at det vil by på få problemer å finne rette person. Rettsmedisinerne bruker DNA fra de hvite blodlegemene i blodet når de utfører en DNA-test. Hvis en forbryter vil sette rettsmedisinerne på prøve, må han være kjapp i sitt kriminelle forsett, for i løpet av noen timer – i høyden ett døgn – etter en blodoverføring vil donorens fremmede hvite blodlegemer være brutt ned og bare den kriminelles egne hvite blodlegemer være tilbake.
Blir en drapsmann DNA-testet før de fremmede hvite blodlegemene er borte, vil resultatet bli en miks av to DNA-profiler, men fordi forbryteren også etter blodoverføringen har mest av sitt eget blod i kroppen, vil den ekte DNA-profilen tre tydeligst frem og sørge for at han blir felt. Har lovbryteren for eksempel fått transplantert en lever, betyr det ingenting, for levercellene blander seg ikke med blodet fra drapsmannen.
Rettsmedisinerne kunne imidlertid fått store problemer dersom forbryteren hadde fått foretatt en benmargstransplantasjon. I sjeldne tilfeller kan faktisk den fremmede benmargen fullstendig overta produksjonen av nye hvite blodlegemer, og i så fall ville en DNA-test utpekt en helt annen gjerningsmann.
Skulle denne personen vært registrert i et DNA-arkiv, hadde man måttet håpe at han hadde et vanntett alibi. Ideen vil likevel neppe inspirere kriminelle miljøer til etterfølgelse. En benmargstransplantasjon er et risikabelt inngrep som kan gi alvorlige bivirkninger.