Hittil har fortellingen om Nordens vikinger og toktene deres basert seg på arkeologiske funn, skriftlige kilder og en god porsjon fri fortolkning.
Nå skriver skjeletter helt nye kapitler til historien. Skjelettenes DNA har blitt kartlagt i den hittil største studien av genomer fra vikingtiden, som viser genenes strøm inn og ut av Skandinavia i vikingtiden, fra år 750 til år 1050.
Skjelettene stammer fra funnsteder i hele Europa, blant annet en massegrav i det sørlige England.
Kartleggingen avliver myter og tegner et stamtre for vikingene som både har et vidt spredt rotnett og forgreninger som strekker seg fram til i dag.
Studien er nettopp utgitt i Nature av et internasjonalt team av forskere ledet av den danske professoren og DNA-forskeren Eske Willerslev.
Følg gensporene fra vikingtiden:
Danske gener inntok Norge og Sverige
Genstrømmen i Skandinavia gikk først og fremst i nordlig retning, med danske vikinger som flyttet inn i Sverige og Norge. Vikingene i Sørvest-Sverige hadde for eksempel flere gener til felles med dansker enn med østsvenske vikinger. Spor etter migrasjonen finnes i stor utstrekning i dagens befolkning i hele Skandinavia.
Svenske øyer var en smeltedigel
Gotland og Øland fikk den største tilførselen av gener utenfra fordi de hadde mer kontakt med blant annet de baltiske landene. Vikingene på Gotland hadde flere gener til felles med vikingtidens engelske, danske og finske befolkning enn med de svenske vikingene.
Nordmenn har massevis av viking i seg
Opptil 64 prosent av den nålevende norske befolkningen – og nesten like mange dansker – har spor etter norske vikinger i genene sine. Generelt foregikk blandingen av gener i høy grad mellom visse områder langs kystene. I Midt-Norge, men også på Jylland og på øyer i Atlanterhavet, var kontakten med omverden begrenset.
Danske vikinger spredte seg vidt omkring
Vikinggener utenfor Skandinavia i dag er begrenset, men danske vikinger etterlot et større genetiske spor enn de svenske og norske. I Italia stammer 2–5 prosent av genene fra danske vikinger, 2 prosent i Polen og 16–37 prosent i Storbritannia, der mye skyldes tidligere innvandring.
Myten om den unike vikingen punkteres
Det vel fire år lange forskningsprosjekter utgjør den hittil største studien av vikingtidens DNA, og baner veien for en helt ny forståelse av vikingenes migrasjonsruter og forbindelse med omverdenen.
Studien slår fast 5 avgjørende fakta:
- 1. Vikinger ikke var en spesiell rase uten genetisk innflytelse fra andre steder enn Skandinavia.
- 2. Befolkningene i hvert skandinavisk land hadde hver sin genetiske sammensetning allerede for 1000 år siden.
- 3. Svenske vikinger dro østover, nordmennene seilte mot nordvest til Grønland, Irland og Island, og danske vikinger herjet i England, akkurat som forskerne trodde. Studien nyanserer imidlertid bildet med genetiske spor etter svenske vikinger i de vestligste områdene av Europa og etter danske vikinger i øst.
- 4. Fremmede gener strømmet sørfra inn i Danmark og det østlige Sverige før vikingtiden begynte, og spredte seg derfra til resten av Skandinavia.
- 5. I selve vikingtiden kom finske og baltiske gener til Gotland, britiske gener kom til det vestlige Skandinavia, og søreuropeiske gener fant veien til Danmark og Sørvest-Sverige.
Vikinger var dermed ikke en homogen etnisk gruppe med felles DNA, men en paraplybetegnelse for flere genetisk atskilte befolkningsgrupper.
Migrasjonssporene går begge veier og ses fortsatt i dag: De genetiske sporene fra vikingtidens italienere ses for eksempel i 3–10 prosent av dagens skandinaver, og spor etter hhv. danske og norske vikinger finnes i om lag 4 prosent av dagens briter.
Skjelettfunn fra bronse- til middelalderen i hele Europa inngikk i kartleggingen av genenes reise i vikingtiden.
442 skjelett røper vikingtidens gener
Genetikere trakk ut DNA av 442 skjeletter fra vikingtiden, som senere ble sammenlignet med hverandre og med nesten 4000 nålevende personer.
Menneskets komplette DNA-kode – genomet – rommer millioner av punkter som kan variere. Personer fra samme etniske gruppe har typisk de samme variantene.
Sammenligningene viste at de skandinaviske landenes vikinger hadde hver sin genetiske sammensetning, og at gener sør- og østfra strømmet inn i regionen i samtiden. Samtidig viste studien hvor de ulike landenes vikinger først og fremst reiste hen og spredte DNA-et sitt.