Fysikkens lover dømmer folkemasser til døden

«Folk kommer seg ikke nedover gaten, andre blir skjøvet oppover. Det føles som om man blir klemt i hjel. Jeg rakk på hengende håret å slippe unna, det er altfor mye folk, dere må gjøre noe for å få kontroll over situasjonen», bønnfaller stemmen.

Klokken 21.10 tikker enda en telefon inn. «Halloween-fest … en alvorlig situasjon. Folk blir presset i hjel her inne», lyder bruddstykkene av samtalen som nesten drukner i bakgrunnsstøy.

Politiet overhører advarslene.

En katastrofe er under oppseiling. Og den er en konsekvens av et grunnleggende fysisk fenomen som forskerne nå har avdekket i detalj.

Pilegrimsferd endte i massedød

Når mange mennesker samler seg til et arrangement der det er begrenset med plass, er planlegging og regulering helt avgjørende. Få ting i verden er nemlig farligere enn menneskemasser. Fall, pressing og oksygenmangel kan få fatale konsekvenser.

En rekke tragedier har utspilt seg gjennom årene der folk har omkommet eller blitt alvorlig skadet fordi de har blitt fanget i mengden. Siden 1990-tallet har slike ulykker i gjennomsnitt kostet 380 menneskeliv i året.

En av de mest uhyggelig fant sted i byen Mina i nærheten av Mekka i Saudi-Arabia i 2015 under muslimenes årlige pilegrimsferd, hajj, der om lag 2,5 millioner mennesker vanligvis deltar.

To flokker av pilegrimer kom fra to retninger inn på den samme smale veien og ble presset så tett sammen at de ikke lenger kunne fungere som enkeltindivider. Om lag 2300 mennesker omkom.

Alle menneskene hadde blitt en del av en massiv enhet som fulgte sine egne lover: Store folkemengder beveger seg ifølge fysikere som væsker, der små forstyrrelser kan spre seg og bli til katastrofale bølger.

Nettopp kunnskap om dynamikken i menneskemengder er avgjørende når arrangører skal avvikle for eksempel festivaler og konserter på en trygg måte.

Et gjennomsnittlig, stående menneske tar opp om lag 0,2 kvadratmeter. Ved en tetthet på to personer per kvadratmeter kan folk fortsatt bevege seg fritt – tre eller fire mennesker per kvadratmeter går også an. Men når belastningen er fem personer eller mer per kvadratmeter, bør alarmklokkene ringe.

I den situasjonen blir individene presset så tett mot hverandre at det blir vanskelig å bevege seg – og puste. Folk kan bli flyttet fram eller tilbake, løftet opp eller presset ned. I verste fall kan presset føre til ribbeinsbrudd eller kvelning.

Det enorme presset fra alle kanter holder gruppen oppe og i balanse. Men hvis bare en av dem mister fotfestet og faller – for eksempel fordi mengden bølger fram og tilbake – kan det sette i gang en dominoeffekt der folk faller på rad og rekke i en gruppekollaps som først stanser når presset avtar.

De som er så uheldige å lande nederst i haugen, risikerer å bli kvalt eller presset i hjel under vekten av de andre.

Nettopp gruppekollaps var ifølge eksperter årsaken til tusenvis av dødsfall blant pilegrimer i Mina i 2015. Her kom tettheten i mengden trolig opp i hele sju mennesker per kvadratmeter. I den tettpakkede mengden hadde folk vansker med å få puste, så mange døde antagelig av oksygenmangel mens de fortsatt sto oppreist.

Smug forvandlet til dødsfelle

I Itaewon i Seoul utvikler situasjonen seg fra ille til fatalt i løpet av kvelden 29. oktober 2022. Folk står som sild i tønne, og særlig i et bratt, smalt smug er trengselen faretruende.

Fra begge ender av den bare 42 meter lange – og noen steder bare 3,6 meter brede – stikkveien har det veltet inn med mennesker. Like før klokken 22 merker flere av festdeltagerne at de er fanget i en dødsfelle.

«Det er så mange mennesker her at jeg tror dere må komme og gjøre noe. Kan dere komme med en gang? Det er en farlig situasjon akkurat nå, skynd dere, vær så snill», heter det i en desperat telefon til politiet klokken 21.51.

I en nødtelefon tjue minutter senere er alvoret skremmende klart. «Folk blir presset i hjel», roper en stemme som øyeblikket etter blir overdøvet av redselsskrik.

En politibetjent badet i svette forsøker å ta styringen og dirigere folk med rop og fakter, men forgjeves – menneskemengden lever sitt eget liv og bølger fram og tilbake. De bakerste merker ikke at de dulter til de foran, og de som befinner seg midt i menneskehavet i det smale smuget, er fullstendig hjelpeløse. Tettheten er nå kritiske tolv personer per kvadratmeter.

Folk blir presset fra alle kanter, og det er som om alt oksygen er sugd ut av luften. Bare de høyeste klarer å stikke hodet opp og snappe etter litt frisk luft.

«Slutt å skyve, slutt å skyve», trygler flere av de unge.

Mange av dem som befinner seg ytterst langs husveggene, forsøker å flykte ved å komme seg opp veggene. Mens de klynger seg til vegger eller neonskilt, kan de sjokkert observere at helvete bryte løs: Folk begynner å velte som brikkene i et djevelsk spill domino. Og de kommer seg ikke opp igjen.

Panikk er seiglivet myte

Når media forteller om katastrofer der folk har blitt kvalt i mengden, forklarer de ofte ulykken med at folk fikk panikk og trampet hverandre ned. I nyhetsreportasjer i engelsktalende medier er ordet «stampede» en gjenganger. Det blir også brukt om Itaewon-tragedien.

«Stampede» beskriver egentlig en situasjon der en gjeng store dyr blir skremt opp og kommer ut av kontroll. De flykter og skader både seg selv og andre. Ordvalget bidrar til fortellingen om at folkemengder handler irrasjonelt og blir grepet av massepanikk – og at det er panikken som dreper.

Virkeligheten er imidlertid en annen: «Folk dør ikke fordi de får panikk. De får panikk fordi de holder på å dø», konstaterer G. Keith Still, som er ekspert på folkemengdesikkerhet ved universitetet i Suffolk.

Ifølge Edwin Galea, som forsker på mengdeatferd ved universitetet i Greenwich, er ikke massepanikk bare en seiglivet myte, men også et problematisk uttrykk fordi det legger skylden for tragedien på publikum.

Etter flere års studier kan forskerne fastslå at de involverte reagerer fornuftig og kontrollert i situasjonen og til og med bidrar til å begrense omfanget av katastrofen. De impliserte hjelper ofte hverandre – også folk de ikke kjenner. Folk er faktisk villige til å sette livet på spill i forsøket på å redde andre.

En tragedie i Duisburg i Tyskland i 2010 er en av de ulykkene som har blitt tilskrevet massepanikk: Under festivalen Love Parade ble 21 mennesker presset i hjel og over 600 såret etter at de hadde forsøkt å ta en snarvei til festplassen gjennom en tunnel som viste seg å være en dødelig flaskehals.

Da forskere ved den sveitsiske tekniske høyskolen ETH i Zürich analyserte ulykken, oppdaget de at forklaringen om panikk på ingen måte holdt vann: I stedet oppsto et slags skred der krefter fra én kropp påvirket de andre – bitte små trykk forplantet seg som ringer i vannet gjennom mengden og utløste en gruppekollaps i tunnelen.

Ifølge de sveitsiske forskerne hjalp publikum til med å begrense katastrofen: Mange forsto tidlig at situasjonen kunne bli farlig, og forsøkte å finne nødutgangene, noe som sannsynligvis reddet menneskeliv.

Politiet innrømmer svikt

I Itaewon kommer ambulansefolkene for sent fram til å redde liv. Redningsarbeidene har vansker med å trenge gjennom mengden, og når de endelig klarer det, er det som å ankomme en krigssone: Hundrevis av unge ligger livløse.

Mens høylytt festmusikk spiller fra barene, tar redningsmannskaper og politibetjenter i bruk hjertemassasje og kunstig åndedrett, men snart ligger de omkomne side om side under tepper og laken.

I alt har 158 blitt kvalt eller presset i hjel i en av de verste ulykkene i Sør-Koreas nyere historie. Allerede dagen etter begynner kritikken å hagle over politiet, som innrømmer å ha handlet utilstrekkelig.

Sør-Koreas president Yoon Suk-yeol vil nå umiddelbart iverksette sikkerhetsprosedyrer for å unngå lignende ulykker. Heldigvis er det mulig å unngå slike katastrofer.

Forbedringene bør ikke minst komme via den nye kunnskapen om menneskehavets fysikk, men også gjennom teknologiske framskritt som omfatter alt fra droner til kunstig intelligens.

Håpet er at teknologien om ikke lenge kan planlegge og overvåke begivenhetene – og ikke minst handle effektivt når bølgene i menneskehavet går høyt.