Skepsis overfor koronavaksiner har fått mye oppmerksomhet siden de farmasøytiske bedriftene begynte å melde at de snart hadde kandidater klare til godkjenning.
Men nå viser meningsmålinger at flere og flere gjerne vil motta en vaksineinnsprøyting, hvis de fikk mulighetene her og nå.
I midten av november 2020 ville 28 prosent av den norske befolkningen motta en vaksine, mens det var 46 prosent i slutten av januar i år.
Samme bilde ses i nabolandene våre:
- Danmark: Stigning fra 40 til 62 prosent
- Sverige: Stigning fra 24 til 50 prosent
- Finland: Stigning fra 24 44 prosent
- Nederland: Stigning fra 28 til 51 prosent
- Storbritannia: Stigning fra 41 til 71 prosent
I enkelte land er vaksineskepsis fortsatt veldig utbredt. I Frankrike vil 44 prosent fortsatt ikke ha vaksinen, mens 66 prosent av den japanske befolkningen ikke stoler på koronavaksinene.
Vi som jobber i Illustrert Vitenskap, mener at skepsis er sunt – særlig når det kombineres med fakta. Derfor gir vi her svar på en rekke av vaksineskeptikernes tilbakevendende spørsmål:
1. «Hvis en vaksine er ufarlig, hvordan bekjemper den da virusinfeksjoner?»
Vaksinen bekjemper ikke i seg selv infeksjonen, vaksinen lærer kroppen å kjempe mot infeksjonen.
Med ufarlig menes ikke at en vaksine er så harmløs som et vannglass. Vaksiner inneholder en såkalt aktiv ingrediens som består av en svekket eller inaktiv versjon av det viruset som kroppen skal lære å gjenkjenne og slå ned.
Derfor vil mottakeren få en mikroskopisk og nøye avstemt bit av sykdommen inn i kroppen. En typisk vaksinedose på 0,5 milliliter inneholder noen få mikrogram – milliondeler av et gram – av den aktive ingrediensen.
Vaksinene til Pfizer og Moderna inneholder for eksempel hhv. 30 og 100 mikrogram av den aktive ingrediensen RNA. Hodepinetabletter kan inneholde 500 mikrogram av den aktive ingrediensen, for eksempel paracetamol.
Slik virker en vaksine
Første immunreaksjon
Vaksiner består av døde eller levende deler av et virus eller bakterie. Immunsystemet reagerer ved å bygge opp antistoffer som bekjemper sykdommen, og hukommelsesceller som husker den til neste gang.
Andre immunreaksjon
Når kroppen møter det samme viruset eller bakterien igjen, identifiserer immunsystemet den straks og produserer de antimateriene som bekjemper den.
2. «Hvorfor skal jeg risikere å få alvorlige vaksineskader?»
Den vitenskapelige litteraturen skiller mellom to typer konsekvenser etter vaksinasjoner:
- Bivirkninger, for eksempel feber eller ømhet.
- Vaksineskader, for eksempel allergiske reaksjoner.
En vaksine vil alltid ha bivirkninger, for eksempel får 5–15 prosent av mottakere av meslingaksinen feber.
De milde vaksineskadene omfatter for eksempel også kløende knuter – granulommer.
Mer alvorlige skader som krever innleggelse, oppstår ifølge WHO hos en av tusen til en av en million. De alvorlige skadene og dødsfallene er så sjeldne at de er vanskelige å utføre statistiske studier av.
Omvendt anslår WHO at 2–3 millioner dødsfall årlig er unngått takket være vaksinasjonsprogrammer. Vi vaksinerer fordi det er bedre enn å bli smittet med sykdommen.
3. «Hvordan kan de lage koronavaksinen så raskt?»
Historisk sett har det tatt 10-15 år å utvikle en vaksine. Men kusmavaksinen tok for eksempel bare fire år å utvikle på 1960-tallet. Utviklingen gikk så raskt fordi det allerede var gjort et vitenskapelig forarbeid – det samme gjelder for COVID-19.
AstraZeneca-vaksinen bygger for eksempel på en såkalt virusvektor som fungerer som mal. Kort fortalt må malen bare ha tilført proteiner fra det viruset som vaksinen skal bekjempe.
Vaksineprodusenter har også forkortet utviklingstiden på grunn av forutgående forskning på vaksiner mot utbruddet av SARS i 2002. Viruset som sto bak det utbruddet er om lag 80 prosent genetisk identisk med koronaviruset SARS-CoV-2.
Kunnskap om SARS pekte for eksempel ut spikeproteinet – virusets nøkkel til å trenge inn i kroppen – som det punktet vaksiner skal lære kroppen å angripe. Allerede i mars kunne kinesiske forskere offentliggjøre en kartlegging av virusets komplette arvemateriale, inkludert spikeproteinet.
Dessuten har Moderna og Pfizer laget såkalte RNA-vaksiner, som kan produseres 100 prosent kunstig i laboratoriet, noe som går veldig raskt. Andre typer vaksiner må ta utgangspunkt i levende viruspartikler, som dyrkes og høstes. De tar lengre tid.
4. Hvordan vet vi at koronavaksinene ikke fører til sykdommer på lang sikt?
Det er ingen garantier mot langsiktige bivirkninger i de nye vaksinene, men å anta de vil ha skjulte, langvarige konsekvenser, er ikke fundert i virkeligheten.
For det første viser erfaringer fra tidligere vaksiner at alvorlige bivirkninger – som allergiske reaksjoner – typisk oppstår like etter innsprøyting.
For det andre er det bare i noen få tilfeller moderne vaksiner under mistanke for alvorlige, langsiktige bivirkninger.
Det mest omtalte eksempelet er Pandemrix, som i 2009 ble brukt mot svineinfluensa. I Sverige og Finland kom Pandemrix under mistanke for å øke risikoen hhv. fireog [ni] (https://www.mtvuutiset.fi/artikkeli/thl-pandemrixilla-ja-narkolepsialla-on-selva-yhteys/1942288#gs.mgtd4e {"target":"_blank","rel":"follow"}) ganger for å utvikle narkolepsi hos barn og unge. En studie fra Stanford University i 2011 kom imidlertid fram til at økt forekomst av narkolepsi var resultatet av virusinfeksjoner i de øvre luftveiene – som for eksempel etter smitte med svineinfluensa – og altså ikke skyldtes vaksinen.
Påstander om at MMR-vaksinen fører til autisme og at HPV-vaksinen medfører [uforklarlige smerter] (https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC5688202/ {"target":"_blank","rel":"follow"}) er ikke basert på fakta.
Ikke desto mindre vil vaksinasjonene mot koronavirus bli overvåket tett i den såkalte fase 4 – en testfase som begynner etter vaksinegodkjenningen, for å spore opp eventuelle konsekvenser utenfor laboratorieforsøkene.
5. Hvorfor skal vi tvinges til å ta en vaksine?
En politisk drivkraft bak motstanden mot vaksiner er at folk blir tvunget. Men «medisinsk behandling uten samtykke» er beskrevet i Menneskerettighetskonvensjonene. Selv om det er lovhjemmel for det, vil vaksinetvang til alle befolkningsgrupper befinne seg på grensen til menneskerettighetene.
Kollektivt tvang tegner seg ikke som en realistisk løsning for tiden.
Vaksinemotstandere snakker også om indirekte tvang: at ikke-vaksinerte vil bli nektet adgang til for eksempel å fly eller delta på konserter. I land som Storbritannia og Australia har noe lignende vært på tale.
Juridisk sett har private bedrifter som flyselskaper og konsertarrangører rett til å avgjøre hvem de slipper inn, inkludert folk uten klær, svært beruset mennesker – eller folk som ikke er vaksinert.