Tester er et avgjørende element i den forestående kampen for å demme opp for smitten med koronavirus, og store deler av klodens befolkning kan se fram til å bli utsatt for de to ulike testmetodene:
- Sanntids-RT-PCR, som avslører om du har korona:viruspartikler i kroppen.
- Antistofftester, som avslører om du har hatt COVID-19.
Begge metoder har fordeler og ulemper, som du kan lære mer om under.
Maskin avslører viruspartikler i slim
Sanntids-RT-PCR er en veldig presis testtype som under optimale forhold fanger opp så lite som én viruspartikkel fra en poding – altså en slimprøve fra pasientens nesehule eller bak mandlene.
Ulempen er at testen er omfattende og må utføres i et laboratorium.
Slik foregår en RT-PCR-test
En prøve fra pasientens slimhinner tas med en om lag 15 centimeter lang podepinne i enten nesen eller svelget. Vattpinnen må skrape i nesehulens bakvegg et godt stykke inne i kraniet eller i svelgen nede rundt mandlene.
Podepinnen plasseres i et reagensrør med en væske som kalles et virustransportmedium. Pinnen knekkes og glasset lukkes, før prøven blir nedkjølt.
I laboratoriet renser en bioanalytiker prøven, slik at det bare er RNA – enstrenget genetisk materiale – igjen. RNA-materialet stammer fra pasienten, men kan også være fra for eksempel koronavirus.
Kjemikalier føyes til prøven, som blant annet gjør RNA om til DNA – tostrenget genetisk materiale. Deretter legges det til spesifikke biter av genetisk materiale fra SARS-CoV-2, som binder seg til bestemte steder på det omdannede RNA-et.
En såkalt PCR-maskin varmer opp og kjøler ned prøven, noe som utløser kjemiske reaksjoner. Gjennom 2–48 timer dyrker prosessen kopier av den DNA-seksjonen som de fragmentene som er lagt til, har bundet seg til hvis det er SARS-CoV-2 i prøven.
Et fargestoff får kopiene til å lyse opp – fluorescere – i termocykleren. På en skjerm kan bioanalytikeren se de positive prøvene i sanntid.
Antistoff røper koronavirussmitte
Som supplement til RT-PCR-tester har legemiddelfirmaer utviklet raske testkiter som via én bloddråpe fra en pasients rengjorte finger kan måle om personen produserer antistoffer mot koronavirus – og dermed har blitt smittet.
Metoden er bygget opp som en graviditetstest og gir resultater på 10–20 minutter. Til gjengjeld er de bare omkring 90 prosent sikre og kan dermed frambringe falske negative resultater.
Slik foregår en antistofftest
I stedet for podinger bruker den mindre testen en dråpe fortynnet blod som dryppes ned i den ene enden og reiser gjennom testkassetten via fine, forgrenete kar.
Hvis pasienten bærer viruset, vil blodprøven inneholde bestemte antistoffer – Immunoglobulin M og Immunoglobulin G – som på vei gjennom testen reagerer med partikler dekket med COVID-19-antigener.
Partiklene kobler seg til antistoffene, og miksturen fortsetter videre til en eller flere teststreker, der den reagerer med andre innleirede antistoffer, som i så fall for eksempel vil skifte farge og avsløre et positivt resultat.