Til kamp mot det dødelige viruset – med 102 års mellomrom

I de mer enn 100 årene som er gått siden 1918, har kloden blitt forskånet for en dødelig pandemi.

Den gangen døde den såkalte spanskesyken ut av seg selv etter å ha drept opp mot fem prosent av klodens befolkning. Men i 2019 ble spiren lagt til en ny grusom pandemi, som nå lammer hele verden.

I dag kan virus spres lynraskt med fly og ramme jordens 550 millionbyer på få uker.

Med samme dødelighet som spanskesyken ville koronavirus koste flere hundre millioner menneskeliv. Men så galt går det ikke.

Det nye koronaviruset og spanskesyken utvikler seg nemlig helt annerledes, og viktigst av alt: Menneskeheten er i dag en mye mer potent motstander.

100 års legevitenskap og moderne teknologi har gjort oss klare til å ta opp kampen mot selv det mest ondskapsfulle og dødelige virus.

Virusspredningen er på dette tidspunktet bare noen måneder gammel. Den første smittede menes å være Albert Gitchell, som var kokk på en kaserne i Kansas i USA, og som ble syk i mars.

Fra amerikanske militærleirer sprer smitten seg raskt til Europa og resten av verden. Første verdenskrig raser, og selv om smittebærere må reise med dampskip og tog, når spanskesyken verden rundt i løpet av våren.

I de første månedene ser myndighetene passivt på, og avisene følger opp. Verden har overlevd flere andre dødelige epidemier, og troen på at vi nok skal klare den, er stor.

Leger som foreslår å avlyse sammenkomster og nyse i hånden i stedet ut i det fri, blir hånet og latterliggjort, men etter hvert som tusener og igjen tusener dør, går alvoret opp for alle.

Og det er fortsatt sommer. Influensa rammer normalt først i løpet av høsten.

Hva som er den egentlige årsaken, vet ingen.

Er det et biologisk våpen tyskerne har funnet opp? Stammer det fra råtnende lik fra skyttergravene? Eller er forklaringen loppebitt eller skittent vann?

Nøyaktig som 102 år tidligere nøler myndighetene, slik at viruset får mulighet til å spre seg, men denne gang er legene mye bedre rustet.

Med elektronmikroskoper kan de se viruset, som måler bare en tusendel av et hodehår i diameter, og i løpet av januar 2020 vet virologer verden over akkurat hva slags virus som sprer seg.

Den tilhører gruppen av virus som kalles korona – navngitt etter de blomsterlignende «kronene» av proteiner som sitter på overflaten. Den stammer antagelig fra flaggermus og har de tre egenskapene som kan gjøre den til en verdensomspennende katastrofe:

• Viruset er veldig smittsomt.
• Den påfører offeret en alvorlig sykdom.
• Og den er helt ukjent for det menneskelige immunforsvaret, så alle kan bli rammet og bære smitten videre.

For å unngå at det nye koronaviruset skal drepe millioner, må smitte raskest mulig bremses, slik at forskerne kan vinne tid til å utvikle en vaksine.

Ingen har det fulle overblikket over hvor mange som smittes og hvor mange som dør, men det er snakk om millioner.

Selv i rike land helsevesenet nokså beskjedent, og i fattige land når ikke advarsler om å forebygge smitte fram før det er for sent.

Folk står sammen for å hjelpe de som blir rammet.

De friske går fra sykeseng til sykeseng for å oppmuntre, uten å ane at de tar smitten med videre – helt de selv blir rammet.

Verst av alt: Smitten rammer dem som burde være sterkest. Unge mennesker på 20–30 år, som ellers aldri er syke, får plutselig feber, dør og etterlater småbarn en uviss skjebne.

Det nye koronaviruset ble RNA-sekvensert bare noen få uker etter epidemiens utbrudd, og ingenting tyder på den forårsaker en cytokinstorm.

De fleste smittede er riktignok menn i 40-årsalderen, men blant dødsofrene er eldre mennesker med et svakt immunforsvar, hjerteproblemer eller andre eksisterende sykdommer den største gruppen – akkurat som for en vanlige sesonginfluensa.

Til forskjell fra situasjonen for 102 år kan de sykeste legges inn på moderne sykehus med en god hygiene. Feberen kan dempes med medisiner, de kan få hjelp til å puste av respiratorer, og en eventuell lungebetennelse kan behandles med antibiotika.

Men hvis alle blir rammet samtidig, bryter helsevesenet sammen, og det er ikke senger nok til alle alvorlig syke.

Derfor har det mange steder vært en høy prioritet å bremse smittespredningen, og her har TV og internett avgjørende.

For å ikke overbelaste helsesystemet har myndigheter valgt å forsøke å flate ut smittekurven så mye som mulig.

Det kan bare gjøres ved for eksempel å stenge virksomheter og forby større forsamlinger, og med digitale medier kan det budskapet på få minutter spres til millioner av innbyggere – mye mer effektivt enn hvis notiser i aviser og plakater på torget var eneste kommunikasjonskanal.

At ikke alle etterlever strategien, er imidlertid et problem som ikke er løst.

Noen isolerte øyer unngår sykdommen helt. Amerikansk Samoa – like ved siden av ragnaroket på Tysk Samoa – har for eksempel vært helt lukket av, og ikke en eneste person er konstatert smittet.

I de rammede områdene puster de overlevende etter hvert lettet ut, men etterlates med et kaos.

Millioner av døde forsørgere og foreldreløse barn. En økonomi som ligger i ruiner etter en verdenskrig og en pandemi.

Et samfunn som må bygges opp igjen.

9. november offentliggjorde den amerikanske farmasøytisk bedriften Pfizer og det tyske bioteknologiselskapet BioNTech at vaksinen de har utviklet, beskytter opp mot 90 prosent mot smitte med koronavirus.

Mindre enn en uke senere kom det amerikanske bioteknologifirmaet Moderna med en lignende melding – de har en vaksine med en effektivitet på 95 prosent.

Begge kandidater har avsluttet sine siste kliniske forsøk på mennesker – de såkalte fasen 3-forsøkene. Det er imidlertid fortsatt et stykke på vei før koronaviruset er under kontroll.

• Alle data fra fase 3-forsøk legges fram
• Myndighetene skal analysere dataene og godkjenne vaksinene
• Vaksinene skal produseres og distribueres
• Effektivitet og eventuelt bivirkninger skal fortsatt følges nøye
• Koronavirusets mutasjoner må fortsatt overvåkes

Akkurat nå er vi i det mange forskere anser som den andre bølgen, og ifølge modeller kommer vi nok til å leve med koronaviruset fram til sommeren 2021.

Men når koronaviruset en dag er der borte, står vi sterkere enn vi gjorde etter spanskesyken.

Regjeringer har avsatt gigantiske summer til å sikre at verdensøkonomien ikke går i står, selv om den går på tomgang.

Og med den kunnskapen om beredskap og behandling som vi har fra koronapandemien, er vi enda bedre forberedt når et nytt dødelig virus igjen rammer om 12, 60 eller 102 år.